Litt småskummelt

I dag gikk eg en søndagstur til et sted eg har visst om hele livet, men aldri vært.
Når en kjører på hovedveien kan en se stedet langt der borte liksom, et sted uten vei dit.
Utallige ganger som voksen har eg tenkt at eg skulle gå dit, men det har aldri blitt, før nå.
Hadde eg gått tidligere hadde eg kanskje kunnet truffe menneskene der, nå er det forlatt.
Og en kan bare ane historien der en rusler rundt.
Et lite rødt hus langt fra andre.




Den kuttede kabelen viser at det har vært strøm her,
en utelampe har nok hengt fint en gang og lyst opp ved utgangsdøra.


Kor mange mennesker bodde her ?
Kven er det som har åpnet denne døren og gått inn i dette hjemmet ?

Voks det opp barn her ?
Spørsmålene er mange mens eg går og kikker.

Her har det nok sotte folk og slappet av etter arbeidsdagen men til og med steinbenken
har gitt opp, akkurat slik huset har.

Utedoen mangler vegger, men lampen henger fortsatt.
Litt tragikomisk egentlig, for er det veggen som holder lampen…..eller er det lampen som holder kledningsbordet ??? 
På husveggen henger toalettpapirholderen også.

Eg føler meg ikke aleine der.
Kikker inn vinduene nesten litt redd for at eg skal se noen der.


Helt forlatt og dødt.
Kvepper til da det til og med ligger en død fugl i vinduskarmen

Kjøkkenet minner ikke mye om dagens kjøkken.
Men det virker som om noen bare har gått ut en tur og skal rydde kjøkkenet senere i dag.

På kjøkkengulvet står et vaskefat med ” Ajax fønsterputs.”
Det skal nok mer til enn vindusvask for å få dette hjemmet fint igjen tenker eg.

Den gamle låven har gitt opp.
Nå er det brennegress som har tatt over.




Det er faktisk 2 siloer på den lille gården, en tresilo ved låven og så denne betongsiloen.

Innholdet i betongsiloen

Eg setter meg på trappa og kviler litt mens eg fortsatt undrer meg over hvem som har bodd her, var det barn her? Og eg kjenner eg har lyst til å finne det ut, det finnes nok i bygdesoga.
Kikker meg av og til over skulderen for eg føler meg på en eller annen måte ikke aleine.

Tabu emner……

Visst eg stopper opp et øyeblikk og tenker meg om, så blir eg veldig veldig overrasket over ting som liksom ikke snakkes om i 2015. Det føles av og til som om en ikke er kommet en dag lenger enn når eg var tenåring.
Samtidig så er en kommet milevis lenger. Eg er jo en fossil……..vokst opp med  kun nrk, ikke pc, ikke mobil og sikkert knapt avis vil enkelte si.
Mye sant i det forresten.

Verden er jo komme mye lenger nå.
Åpenhet om alt er jo blitt så mye større, tven har fått mange kanaler, forskningen har gjort mange gjennombrudd siden eg var liten, vi har flere mobiler pr husstand, vi leser aviser over noe som heter internett, eg og mange andre sitter akkurat nå og trykker på en pc.
Vi sprer rykter om personer, vi har sterke meninger om rett og galt, vi henger ut mennesker som ikke følger vårt A4 system.
Samtidig så forundrer det meg at når vi har fått så stor åpenhet….. koffor føles så mange ting tabubelagte ? Kvifor skulle det være like vanskelig å snakke om enkelte ting nå, som det var på 1970 tallet ?

Ta f.eks ordet “kreft”…… ordet “sex”….. og ordet “død”
Tre så små ord men du verden for en virkning de ordene har.
“Skumle” ord.

Kreft, så utrulig mange rundt oss i hverdagen blir rammet av kreft.
Unger, ungdommer og voksne.
Kreften har ingen alder, den kan komme visst den kommer.
Ingen vet. Kanskje det er derfor den er så skummel å snakke om ?
Og vi snakker om kreft og død, vi tenker kreft og død.
Men får vi virkelig med oss hvor mange mennesker som i dag blir friske igjen, som lever mange mange år ?
Får vi med oss at mange mennesker får mange flere leveår enn de hadde fått for 50 år siden?
Får vi med oss hvor flinke de som jobber på alle landets sykehus er, hvilken omsorg de gir og hvor mange mennesker som overlever det som tidligere var ensbetydet  med død?

Avisene skriver ikke om det, om alle som blir friske……
men vi ser STORE overskrifter om de som tapte kampen.

Sex, der er eg usikker på om det har skjedd noen revolusjon på lik linje som det har med  f.eks mobilen.
Vi startet med en stor klossemobil, og bærer nå på mobil som veier noen gram.
Litt usikker på om åpenhet om sex har forandret seg like mye. Sex, det er skummelt det, eller flaut, eller pinlig eller ett eller annet.
Eg tror faktisk at det finnes mange som fortsatt gjør sine “ekteskaplige plikter” uten at den andre part vet noe om det. 
Og det tragikomiske opp i alt sammen det er jo at uten sex så hadde ikke eg kunne sotte her å skrive, og du som leser kunne heller ikke ha lest dette.
Men det skumleste av alt….ja det er å snakke om det.

Død, det er jo bare trasig.
Og ja, det er trist, veldig trist. Og død er en ting som vi fjerner oss fra, fordi det er vondt og trist.
Men det er jo godt at det er trist , for hadde det ikke vært trist så hadde vi ikke hatt følelser og vi hadde ikke brydd oss. Men vi bryr oss, derfor er det tungt.
Det er slik det skal være.
Men å snakke om døden , gjør det mye mindre skummelt. 
Eg husker engang, glemmer aldri det, når ene datteren min sa til meg : Mamma, når du dør…..kan eg få dette bildet da? For et utrulig flott spørsmål, og svaret gav eg med en gang. ” Ja, det kan du. Vi setter en lapp bak på bildet her, med ditt navn på, så skal eg si til de andre at det er fordi du skal ha det.”

Det er mye usikkert i denne verden men en ting er helt sikkert…..
Blir du født……så kommer du til å dø.

Ta vare på dagene.
Ingen kjenner dagen før solen har gått ned.

 

Magisk…..

Liggende på sofaen tidligere i kveld holdt eg på å gå glipp av en utrulig flott solnedgang.
Når eg reiste meg opp såg eg dette i stuevinduet.


Tok apparatet og full fart ut på terrassen og tok dette bildet, før eg så gikk gjennom huset og ut ytterdøra og tok neste


Det var bare å hente fotobagen, lommebok, mobil, bilnøkler og sko……..
på med skoene,låse døren og skynte seg i bilen.
Oppe ved hovedveien måtte eg vente på noen biler, og det passet meg flott for eg hadde allerede da brukt så mange minutter at lyset hadde forandret seg mye.
Himmelen brant.

Eg hadde ingen tid å miste så satset på en sidevei istedenfor hovedveien for å komme meg fortest mulig mot sjøen der eg visste eg ville se mest.

Etter nokre bilder der skjønner eg at eg må komme meg et sted med mindre trær så eg kaster meg i bilen og kjører tilbake og inn i et byggefelt med panorama solnedgangsutsikt.

Eg ser at rett før eg kom dit gikk en båt forbi og når eg ser der kommer en båt til skjønner eg at det er ekspressbåtene som kommer fra indre og ytre sogn
Må ha vært en nydelig tur med båten denne kvelden sørover mot Bergen.

Idet ekspressbåten kjører inn midt i bildet må eg bare stå og se på farger, bølger og den magiske solnedgangen. Sikkert helt vanlig for de som bor her tenker eg, eg har ikke sett noen som står ute og ser.
Da legger eg plutselig merke til personen som står på terrassen sin ved siden av meg og tar bilder med mobilen samtidig som han snur seg.
Han tar panoramabilder…. han som ser solnedganger hver kveld.
Kanskje solnedgangen i kveld var magisk ?
Kanskje den var så spesiell at den var like magisk for den personen som for meg ?

Gjør noe da istedenfor å bare slenge dritt….

Så er valget akkurat over og en får ikke tid til å snu seg rundt eller tenke seg om ang. nye ansikter i lokalpolitikken,
før en ser innlegg på nett om kva “idioti” alt er,
det er jo bare “idioter” i systemet,
Norge dør på grunn av dumme folk i politikken,
om at nå går alt rett vest,
at nå må folk våkne opp.

Da har eg et spørsmål,
eller kanskje to.

1. Stilte du som skriver dette opp ved valget,
   og stemte på de politikerne som du mener er smarte  og som du vil skal få til det rette ?

2. Det virker som du vet hvordan ting burde vært…..
    hvorfor jobber du deg ikke inn i politikken,
    slik at du kan medvirke og påvirke systemet til å få det slik du tenker ting bør være ?

EG kan være med og stemme deg frem, slik at du kommer fremover i partiet ditt og slik at da :
– alt blir mye bedre enn det er nå
– vi får vekk “idiotene” som ødelegger alt.
– slik at vi kan bidra til å sloss frem nye vedtak og regler, både på kommunalt plan,
på fylkesplan og på landsbasis.

Da ville jo alt blitt bare velstand…..
….. men
….har du bare veldig sterke meninger….
stemte du ikke ?

Sorry…..da har eg ingen mulighet til å hjelpe deg,
ikke rop så høyt,
for det minste en kan kreve er at du viser uenigheten din ved valget.

 

Langt langt mot nord

Eg lengter nordover, sommeren er over men eg har ikke gitt opp tanken på å komme meg nordover.
Eg trenger ikke sommer for å reise dit, høsten er også nydelig og selv om eg ikke har vært der i mørketiden så tror eg den også er spesiell.
Eg finner en fred og en ro der nord, føles som tiden går senere, menneskene er roligere.
Nå er det over 2 år siden sist eg var i Nord Norge, 2 år siden eg vandret rundt i min tantes hage, en hage fyllt av gammeldagse stauder, roser og mye annet fint.  2 år siden vi satt rundt kjøkkenbordet med en kopp te og ei skive, kikket ut vinduet og såg det fjæret. 2 år siden koselige kvelder i det lille hvite huset i sjøkanten. 2 år siden eg var på min fars grav. Eg kjenner det er på tide å dra mot nord.


Utsikt fra trappa.

Skulle jo gjerne hatt bilen med meg, men kjenner eg orker ikke kjøre nordover, føler meg ikke okei nok til å kjøre aleine ca 1450 km, altså 145 mil. Det er langt, eg har jo kjørt flere ganger.

Eg er veldig glad for at eg har klart å få tilbake følelsen eg tidligere hadde til stedet der nord, for etter en hendelse da eg var der i 2008 trodde eg ikke at eg skulle klare å finne tilbake til den freden eg fikk når eg var der. Men …..heldigvis, og det er eg inderlig takknemlig for.

Litt bilder fra en herlig gammeldags hage




Hagen er nok avblomstret før eg kommer, men havet er der, den hvite sanden, skjell, stillheten og kanskje eg får oppleve nordlyset !! 
Og selvfølgelig blir kamera med, kamera er aldri langt unna.

En kopp te først……

I dag er det en slik dag da det er tregt å komme i gang kjenner eg.
Må bare lese litt nyheter og se litt på facebook mens eg tar en kopp te.
Blar gjennom noen bilder fra sist uke mens eg tenker litt tilbake,
minner meg selv på at eg må huske å ringe barnebarnet mitt som har bursdag i dag.
Må kjøpe noe til han og sende det i posten, han pleier jo ikke få post så det blir sikkert spennende for han.

Lager avtale med ei som skal kjøpe noe eg har lagt ut på en kjøp og salg side og henter meg en kopp med te til. Tenker på ei venninne som gjennomgår cellegiftbehandling og som begynner å miste håret.
Er så glad for at ho prøver å ha en positiv innstilling til det som nå skjer i livet hennes.
Eg tror at klarer en å være litt positiv og holde humøret litt oppe, så har en det litt bedre. Men klart det er nedturer, og tunge tanker, de er nok i bakhodet hele tiden.
Vi som ikke har vært i en slik situasjon kan nok aldri klare å forstå før det rammer oss selv.
Slik er det jo med alt.
En er nødt til å gå i skoene til den det gjelder før en vet hvor det kjennes.
Vi kan mene og tenke og tro, men ikke vite uten at vi selv er der.

Glemte å drikke teen så nå er den kald, henter meg en ny kopp varm te.
Det slår meg kor heldig eg er , som kan finne meg en ny kopp varm te, ikke alle som har den muligheten.
Tenker på alle de som for tiden er på flukt, de har ikke akkurat noen vannkoker med seg der de går.
Så masse barn som opplever redsel og paniske tilstander, hvilke spor vil det sette i et barnesinn ?
Vi aner ikke hvordan de har det her vi sitter.

Det er valgdag kom eg plutselig på, må huske å gå og stemme.
Vi bor i et land der vi kan få være med å bestemme hvordan landet skal styres men da må vi også bruke stemmeretten vår. Samtidig så skjønner eg de som tenker at det er ikke noen vits å stemme, det gjør jo ingen forskjell i en enkelts hverdag allikevel. Skjønner det fordi eg selv har latt være å stemme.
Det som for min del er vanskelig i dag kjenner eg, det er å gå inn i valglokalet. Kjenner eg blir urolig i kroppen når eg tenker på at eg skal dit sammen med mange andre ukjente mennesker som da er der. Det er sikkert uforståelig for mange……men det er mine sko i dag.
Noen dager og noen steder er skoene mine verre å gå i enn andre steder.
Mens eg tar meg en slurk av den gode varme teen kommer eg på at eg må på butikken og handle litt også,
men det er helt okei.  Så selv om eg går i samme skoene så er Rema 1000 skoene okei i dag, mens valgskoene er pokker så trange.

Godt valg.

 

Mysteriesokker

Etter å ha lagt på latsiden med strikking i sommer er det virkelig på tide eg får fart på pinnene igjen.
Tiden går utrulig fort og plutselig er vi i desember og da er det best å ha mest mulig klart.
Litt i tvil om eg klarer å lage til alle i år, men en ting vet eg i alle fall, det blir ikke så masse store strikkede ting som i fjor.
Med 5 barn, 8 barnebarn + litt venner som får en liten ting så er det mer enn nok jobb fremover.

Men så er det å komme i gang da liksom, finne noe som er kjekt å strikke slik at eg kommer i gang .
Og da ble det at eg kastet meg på “strikk along” med Bitta Mikkelborg.
En må være medlem av facebook gruppen som heter Bittamis Design for strikkelystne og da kan man være med å strikke sammen med mange andre etter hvert som Bitta legger ut deler av mysteriet.
( Det er ikke lov å dele desse mønstrene)

Så da er eg i gang  med Mysteriesokker som det til nå har kommet ut 2 deler av.
Eg har bare klart å strikke en i dag så må starte på sokk 2 i morgen tidlig. Rekner med at del 3 av mysteriet kommer i morgen kveld og det hadde jo vært koselig å vært i rute til del 3 kommer.
Så er det bare å krysse fingrene for at dette er med å å få fart på strikkepinnene utover høsten
🙂

Framsiden av sokken

Baksiden av sokken

Hjem kjære hjem ?

Så er eg heime igjen etter ei uke hos sønnene mine.
Dagene har gått utrulig fort, det er jo alltid 1000 ting å gjøre på og eg har nok blitt mer og mer sliten for hver dag, men samtidig har eg hatt det fint for det er godt å få dele dager med barna sine selv om de er voksne.
De som ikke forstår det vil kanskje se og kjenne annerledes på slikt når de selv får  barn, og til og med store barn.
Da håper eg de tenker tilbake og sier til seg selv…….. nå kjenner eg det du snakket om.
Og visst de ikke kjenner det slik så okei, da vil de aldri forstå hva eg kjente.

Yngste sønnen, babyen min som søstrene kaller han, var den eg fikk minst tid sammen med.
Han var på jobb, så heim et øyeblikk før det så var ut å kjøre bil. Det er vel slik dagene går for mange 18 åringer første året etter de har fått lappen.

Mellomste sønn fikk eg mer tid med, men han burde jo egentlig hatt et par kopier av seg selv rundt seg, for han bør jo helst være alle steder på en gang. Inne , ute, fikse litt på dette og ordne litt det der, hele tiden surre rundt og porsjonere ut litt her og litt der.

Mesteparten av tiden var eg med eldste sønn. Pratet sammen og jobbet sammen.
Å jobbe med ting på en gård er ofte en ensom ting, en går mye aleine og holder på med masse arbeid som mange aldri tenker over. Veldig mange småting som en person kan gjøre helt greitt aleine, men som går dobbelt så fort og er dobbelt så kjekt om man er to.
For meg ble dette også kvalitetstid, samarbeid, prat og latter.
Det er så uendelig mange ting som skal gjøres, ikke bare de store tingene som fjøsstell, kjøring av møkk og slå gress. Hadde det bare vært desse store tingene en skulle gjort så hadde bonden hatt masse fritid.
Men det er et hav av andre ting som skal gjøres, det er en fulltidsjobb.

Torsdag hadde eg nok en dag der eg ikke klarte fungere så godt. 
Eg presset meg nok hele uken så eg er ikke overrasket over at 2 av dagene ble ganske tunge og slitsomme psykisk. Men eg gjennomførte dag for dag og setter veldig stor pris på kvalitetstiden eg fikk.
Eg kan kvile no. 🙂

Fin helg og så ble mandag en reaksjonsdag

I forrige innlegg skrev eg om ei travel helg med masse kuer.
Eg er fortsatt på gården og i går var det mandag og da fikk eg en reaksjonsdag.

Gården som eg er på bodde eg på fra slutten av 1986 til eg flyttet herfra sommeren 2000.
Her har eg bodd mens eg ble mamma til 3 av mine 5 barn.
Her trodde eg engang eg skulle bli resten av livet.
Her har eg vært mor i storfamilien vi var, med 5 barn og 2 voksne.
Her har eg tatt del i gårdsarbeid,lært meg å melke, vært jordmor under grisefødsler. 
Her deltok eg i å bygge opp min første hage.
Her har eg hatt mine venner.

Her startet eg med porselensmaling og hadde damer her en kveld i uken til maling og hygge.
Her startet eg mitt enkeltmannsforetak.
Her har eg hatt mine barn på skulen.
Her fikk eg oppleve at blod er tykkere enn vann.
Her har eg opplevd oppturer og nedturer.
Her har eg følt meg ensom.
Her våknet angsten min.
Her var mitt første møte med familiekontoret.
Her ble mitt første møte med psykriatisk sykepleier.
Her fikk eg oppleve hvem som er ens venner.
Her tok janteloven meg : Du skal ikke tro du er noe.
Her sloss eg,
og her fikk eg beskjed om at eg måtte finne meg selv igjen, for eg hadde mistet meg selv, og det eg stod for.

Masse godt har skjedd her, og masse vondt.
Men eg har akkurat nå 3 av mine barn boende her, og det er viktigere enn alt det vonde.
For det vonde er jo over, selv om minnene fortsatt er der. Men eg kan ikke la de vonde minnene styre livet mitt, akkurat slik eg prøver å ikke la angsten styre livet mitt.

Så i går natt våknet eg , og følte meg kvalm og elendig. Våknet på det samme rommet som eg som samboer hadde som soverom da eg flyttet inn i huset her.
Etter å ha stått opp om morningen med samme kvalmen, kjente eg at dette føltes ikke bra.
Kjente også på uro i kroppen så det endte med at eg tok en beroligende tablett og krysset fingrene for at eg ikke skulle bli altfor dårlig.
Utover ettermiddagen forstod eg mer og mer at kanskje dette var en reaksjon på hvor eg var.
Ettermiddag og kveld i går var mye bedre, tabletten virket og eg fungerte helt fint.

Eg pleier ikke være så lenge her så selv om eg ikke tenker noe på mine tidligere år her, så reagerer nok kroppen på ting. Angsten ligger og trykker og hode og kroppen samarbeider ikke like godt hele tiden.
Men kven skal bestemme om eg skal reise heim i dag eller en annen dag ?
Er det angsten som skal styre alt sammen ?
Nei, det nekter eg.
Så i dag må eg sloss mot angsten og eg blir så dritlei den angsten av og til, skulle ønsket eg kunne fått fred fra den. Men eg vet så inderlig godt at lar eg angsten styre og bestemme så taper eg.

Dager på gård

Har ikke fått skrevet i helgen, dagene har gått i ett føler eg.
Eg er på besøk hos mine 3 sønner og det er på gård. Kom hit fredag, og den kvelden var alle mine 5 barn samlet + svigerdøtre og barnebarn , så da ender vi på 17 personer med stort og smått.

Alle stilte opp for å hjelpe til med å få 26 kyr og kviger heim fra sommerbeite. Så mange  kyr var eg aldri tidligere da eg var på gården her, med på å ta heim.


Men det gikk kjempefint og kyrne var gående ved fjøsen fra fredag kveld og til søndag formiddag, da plukke vi ut 19 kyr som vi gikk videre til neste beite med.

Fremste del av flokken på 19 som flytte på nytt beite

Å komme på et slikt flott beite må være en drøm for ei ku

Og i kveld ble de 7 siste som gikk ved fjøsen tatt inn i fjøsen, fordi det er de første som skal kalve.
Alt i alt veldig kufokuserte dager de siste dagene