Men sokker det trenger alle

Selv om man kan strikke mye en trenger
både til jenter og gutter,
så er det en ting alle trenger, uansett kjønn,
og det er sokker.

Det som er kjekt med sokker er at det er perfekt reisestrikk og perfekt tvstrikk.
Første delen går jo helt av seg selv og kan lages kort,
mellomlang
eller litt lengre
og bare man får hælen felt av i ordnede former og plukket opp masker til foten så går resten så fint så.

Eg legger ofte opp til starten av et par sokker når eg skal ut og reise,
enten med båt eller buss,
eller kanskje i passasjersetet.
Og da er det bare å strikke runde på runde og plutselig så har en bråt til begge sokkene.

Det er kjekt å strikke sokker fordi det er alltid noen som har bruk for det,
liten og stor.
Eg har aldri lært meg å lappe strikkede sokker
så når de er slitt hull i så blir det nye par istedenfor.
Eg fikk vel også litt avsmak på “stoppede sokker” som det het fordi de ble jo så tykke noen steder og tynne noen steder
og eg må si eg overhode ikke likte å gå med slike sokker.
Det har vel hendt at eg har brukt bråtet om igjen men det er ikke noe eg synes er så kjekt fordi det blir sånn forskjell på gammel del og ny del.

Påskesokker kan også være kjekt å strikke 😉

 

Ellers så liker eg å strikke sokker i mange farger.
De to kommentarene eg har fått fra mine sønner på akkurat det og som sitter ganske fast i hode mitt ..
er når mellomste sønnen sa :
“At du orker å lage de så fine, det er jo bare sokker”
og eldste sønn som helst vil ha de enkle sa :
“Kan du ikke bare strikke tykke labber sånn som bestemor gjør,
ensfarget ?”
Så smaken er som baken den…..

Her er mine favorittsokker i denne samlingen,
flotte sokker med mønster på hele sokken.
Tv strikk nei!!!
Reisestrikk nei!!!
Flotte…..ja det synes eg !!!

Ha en fin kveld og ei fortsatt fin uke !!

Strikking blir det hver dag

God kveld alle sammen.

Lenge siden sist innlegg med strikking nå,
men det betyr ikke at ikke pinner og hender jobber.

Tidlig i år hadde eg noen dager der eg ikke rørte hverken strikkepinner
eller heklenål,
men det var ikke mange dagene…
før eg var igang igjen.

Det går mye i småstrikk nå,
med 3 små barnebarn fra 0-3 år og
et ventende barnebarn så er det et hav av flotte oppskrifter
å ta av.

Lillebjørnlue  fra knitting for Olive
strikket i Pure Merino

Eg ble litt hekta på Henniebloomer
fra Little and Loop.
Synes den var så fin og så gøy å strikke.

Men blir jo litt andre ting også.


Strikket  og heklet i Baby ull


Strikket i Duo


Strikket i Duo


Strikket i baby ull


Pøbelshorts
Strikket i Gullungen garn.


Litt retro?


Kanskje en julekjole om et par år ?


Traktorgenser til traktorglad 3 åring

Så sånn går nå dagene i disse tider, resten får eg ta i et annet innlegg.
Mens en kommer til hektene igjen etter de siste månedene
går tiden til hagearbeid eller strikk for det meste.

Ha en fin kveld alle !!!

79 år i Coronatid

Klokken har bikket over midnatt…
og vi skriver nå 28 april.

For bare kort tid siden skrev vi 27 april.
Min mors fødselsdag.

For 1 år siden på den dagen var vi samlet,
barna, noen av barnebarna,og et av oldebarna….
og feiret hennes 78 årsdag sammen med henne.

I dag på hennes 79 årsdag var det helt annerledes.
Ingen oldebarn, ingen barnebarn.
Ikke i hennes hjem der en måtte lufte til stadighet
fordi ho alltid hadde det så varmt,
men utenfor en avdeling for mennesker med demens sykdom,
ute fordi vi plutselig er i en tid med Corona virus.

På avstand….
grunnet redsel for smitte for de svakeste,
de med aller dårligst immunforsvar.

“Kan dere ikke komme inn ?”
Nei vi kunne ikke det.
Men det tror eg ikke ho klarte forstå.

For når en egentlig ikke klarer forstå hva som skjer med en
hvordan skal en da kunne forstå noe noen sier
om at det er ikke lov…..vi får ikke lov,
på grunn av Corona viruset ?

Ho har jo aldri hørt om Corona virus
og som en person med demens sykdom så har ho ingen evne til
å forstå hva vi mener
og hva det er.

“Ja men kan dere ikke komme inn da?”
Nei det går jo ikke….
vi kan jo ikke det.
Så var vi like langt igjen.

15 minutters besøk utendørs….
2 meters avstand,
for noen som ikke forstår hva som skjer?
Det er frustrerende.
Og for oss som forstår….
var det også frustrerende.

Enorme forandringer…
i sykdomsutvikling
og i verdensbildet i dag.

Og midt oppi det hele føler eg faktisk at det er godt
at ho sikkert ikke husker når ho våkner til en ny dag….
at i går var det hennes 79 årsdag,
og at det sikkert var den merkeligste feiringen av dagen sin
ho har hatt.

Prøver…og skjer jo litt

God kveld alle sammen

Nok en fin vårdag i vest er over og kvelden er komme.
I kveld hører eg på direktekonsert med Bare 1… masse fin musikk.

Har hatt to dager der eg har følt meg veldig sliten i kroppen,
hode sier en ting
men kroppen sier “orker ikke” mye.
Og kroppen har nok fått bestemt mest føler eg,
det har blitt mye stillesitting,
hviling og soving.
Ikke så veldig ønskelig akkurat men eg har klart å høre litt på kroppen.

I dag var det litt bedre og eg hadde en levegg eg absolutt skulle ha fått malt,
men det satt temmelig langt inne.
Det endte med at eg gikk ut og malte frontveggen på drivhuset
følte nesten det var mer trass enn vilje….
og såååå
malte eg leveggen !!!!!
På begge sider.
Og da klarte eg gjennomføre det eg burde og skulle !

Formen er blitt gradvis bedre
men kjenner godt at det er en lang vei frem dit eg var.
Det er endel ting som er veldig annerledes nå….
men det skal gå seg til sies det…bare å vente og se.
Eg vet jo ikke om eg skal dit eg var,
men det er jo det eg har å forholde meg til liksom.

Ellers så savner eg veldig mye å få være med ungene mine kjenner eg,
unger og unger….
alle er jo voksne
men for meg blir de jo alltid mine unger.
Eg skulle ha vært både i Loen…
der lille Ronja har både vokst mye og nå kryper og er klar til å reise seg.


I Florø..
der nytt barnebarn er på vei og der er 5 barnebarn eg ikke har vært med på lenge,og i Norddalsfjorden…..

 

Continue reading “Prøver…og skjer jo litt”

Ut på tur med eget toalett ?

God kveld alle 🙂

De siste ukene har eg lest mye om bobilfolk som ikke har fått kommet seg på tur fordi campingplasser har holdt stengt og også at en ikke skulle forlate kommunene for å reise på turer.
Og det har vært både tristhet og irritasjon fra veldig reisetrengte bobilfolk.
Men neida langtfra alle….
veldig veldig mange tok påskeferien i bobilen hjemme i sitt eget tun
og all ære til de som evnet å nyte dagene slik,
tommel opp.

Og så kom også tiden der bobilparkeringer og campingplasser kunne lette litt på forbudet
og si at okei….
nå kan fastboende med vogner og også bobiler få lov til å komme.
Men de må bruke sitt eget toalett,
sin egen dusj og sin egen vask ….
for på grunn av smittevern så må sanitærannlegg holdes stengt !!

Og hva skjer da ?
Jo kommentarer om at det er jo ingen vits i at campingplassene åpner når en ikke får bruke sanitæranlegg,
får dusje og gå på toalettet til campingen.
?????
Nå har eg bare brukt eldre bobiler men de har toalett og eg regner det som rimelig sikkert
at nyere bobiler har den tingen også.
Kan en ikke bruke sitt eget toalett ?
Er det for vanskelig og ekkelt å bære ut sin egen dritt?
Av og til kan en virkelig begynne å lure.

Og eg må bare beklage men eg blir helt satt ut rett og slett.
Eg har til og med lest at det er helt sikkert ikke noe problem med å ha sanitæranlegg åpne
om bare eierne av stedet vasker skikkelig godt.
???
Så eierne av campingplassene skal jobbe enda hardere med vasking og desinfisering av sanitæranlegg
slik at en slipper å bruke sitt eget toalett ?
Selv om hver enkelt bobil har toalett ?
Fordi bobileierne evt. skal slippe sjenerende lukt
eller jobben med å tømme sitt eget toalett ????
Hvor egoistisk går det egentlig an å bli ??
Det er rett og slett utrulig synes eg.

Eg las en overskrift på et blogginnlegg før eg startet å skrive her,
der stor det :
Visst pokker skal foreldrene sende ungene på skolen…..
og min første tanke var :
Visst pokker skal alle sanitæranlegg på campingplasser være stengt !
Og i lang tid fremover tenker eg.
Selvfølgelig.
Eg lurer på hva som hadde skjedd om noen ble smittet på en tur på en campingplass ?
Hadde vedkommende tatt skylden på seg selv ?
Siden vedkommende ikke gadd bruke sitt eget toalett i bilen,
fordi det kanskje var mer praktisk å bruke campingen sitt toalett og campingen sin dusj.
Nei eg tror ikke det,
det hadde blitt et ramaskrik og oppslag i aviser
om at vedkommende hadde blitt smittet på en campingplass….
trodde en var trygg for smitte …
deres feil…..
osv.

Mange ser ikke annet enn seg selv…
og det er fryktelig trist.
Og ikke minst skremmende…
når vi er midt i en krise.

Ha en fin kveld videre,
og til deg på bobiltur….
bruk ditt eget sanitæranlegg.
Det er derfor det er der!!

Det vokser og gror

God kveld denne søndagskvelden.

Håper dagen har vært fin og at mange har brukt tid i hage
og i drivhus.
Det er terapi i å jobbe i hagen
og ikke minst å få ting til å vokse og gro.

Denne våren er veldig annerledes for oss alle,
også for meg.
Ikke minst grunnet Corona viruset som har gjort dagene annerledes
for oss alle.
Det har gjort til at eg har vært mye mere hjemme enn eg pleier være,
og hva gjør en da ?
Jo eg har sådd mye mer frø enn eg har gjort de siste årene.
Tredje runde med såing av frø står nå på kjøkkendisken…
eg må vel 5 år tilbake for å ha sådd så mye.

 

Og i drivhuset vokser og gror det,
mange Fuksia har blitt store og frodige og i år har eg
også vært så mye hjemme at eg har kunnet knipe nye skudd mye mer,
og derfor fått mye tettere planter.
Eg hadde meg faktisk en runde senest i dag og knep av nye skudd på endel planter
og da kan en jo regne ca 6 uker fra i deg før det blir blomstring
på de plantene.
Men det kan jo passe greit det,
for da er vi jo kommet i starten på juni måned.

Continue reading “Det vokser og gror”

Mens en venter på bedre form

God kveld alle som leser

Det har vært en dag med nydelig vær her hos meg,
så herlig med slike dager.
Håper det er mange som har fått nyte godvær i dag 🙂

Vært ute og heklet endel i dag,
og selv om det klør i fingrene etter å jobbe med tyngre ting i hagen,
så har eg faktisk klart å ta det rolig i en stol
nesten hele tiden.
Det er faktisk nesten en jobb i seg selv det når det gjelder meg,
for eg er ikke god på å sitte i ro når eg ser ting som kan gjøres.

Så…. eg må iallefall ha noe i hendene
noe å gjøre på.
Klarer ikke bare sitte å se ut i luften
uten å gjøre noe som helst.

Da ble det et teppe som skulle ferdigstilles da,
det var jo en grei ting å jobbe med.
Men det eg ønsker å vise i dette innlegget
det er et teppe eg gjorde ferdig for snart 3 uker siden.

 

Det første bildet her er faktisk tatt i juni 2018, så da sier det seg selv at det har tatt sin tid

Det er lenge lenge siden eg startet sammenheklingen av alle de små bitene,
men det har blitt lagt til side gang etter gang…
uten å bli ferdigstilt.


Bilde over ble tatt i juni 2019

Men nååå…endelig
kan eg si det er ferdig.
Og eg ble veldig fornøyd med teppet,
og ser ikke bort ifra at det blir flere slike tepper.

 

 

 

 

En ypperlig måte å bruke opp små rester med garn.

Ønsker alle en fin kveld 🙂

Fra beste til verste på 1 1/2 time

God kveld alle sammen.

Det har vært stille fra meg på bloggfronten siden innlegget eg skrev og postet 5.april kl 00.03,
beste dagen eg hadde hatt etter operasjonen og alt gikk bare rett vei.
Kunne jo bare bli bedre dag for dag var tanken eg tenkte…..
så feil eg tok akkurat da.
Ingen visste da at 2 timer senere på natten skulle
eg være i en ambulanse med fulle sirener.

Sliten men veldig fornøyd over å føle meg såpass bra at eg hadde fått gjort litt den dagen,
postet eg innlegget og begynte å tenke på å legge meg.
Skulle bare henge opp et dynetrekk eg hadde vasket
og da stoppet kroppen opp å virke som den skulle.
Eg har ikke klart å skrive noe om det før nå,
tok endel dager før eg klarte å snakke om til og med,
for det ble en traumatisk natt og eg har brukt tid på å selv klare å bearbeide ting i hode….
for så å snakke mer og mer om det.
Fortsatt står det for meg som en traumatisk opplevelse og det tror eg det vil være lenge,
men jo mer en jobber seg gjennom det og jo flere dager som går så blir det lettere å snakke om.

Hadde det som skjedde vært angstrelatert kunne eg lettere taklet det,
for det har eg jo mange års erfaring med å kjenne på og kjenne igjen,
men dette var ikke angstrelatert,
dette var motsatt.
Ved angstanfall jobber kroppen på høygir…….
da dette skjedde jobbet ikke kroppen, den mistet kreftene totalt,
det var som om en kjente kreftene forsvant utav kroppen,
ut til ingenting,
og eg bare seig om.
I samtale med legevakt og ambulanse er det noen sekunder som er borte for meg mellom sengen og ytterdøren der eg ligger på kne på gulvet og strekker armen opp mot låsen for å låse opp døren,
etter det blir eg bare liggende.
Bare prøver å puste og kjenner at det finnes ikke krefter til noe i kroppen.

Så starter det eg føler er kaos, så mye som skjer….
ambulansepersonell kler seg i smitteklær og masker,
for de vet jo ikke hva dette er og kan ikke komme inn uten verneutstyr,
målinger,
prating…..
og eg orker nesten ikke prate,
merker selv at eg prater veldig sent….det er jo ikke krefter til det.
Med det de kaller segl blir eg båret ut og lagt på båre og videre inn i ambulanse,
hvor det måles og måles på både det ene og det andre.
Eg får med meg alt som skjer,
men orker ikke holde øynene åpne mye,
men eg ser til siden…
ut gjennom sidedøren på ambulansen og ser et bilde der,
av mørket,
en åpen ytterdør og lys i gangen,
og i døren står eldste barnebarnet.
Eg tror det er et bilde eg vil se for meg resten av livet egentlig,
det føltes så sterkt.

Så starter turen til byn,
først settes det på plass nåler begge armer,
klargjort for både evt operasjon og annet,
så ruller bilen avgårde mens de styrer på og jobber med meg hele tiden med gjentatte spørsmål om eg er våken….
om eg hører de…..
ja eg er der, eg hører og ser….
men eg klarer ikke mye mer enn det.
“Du må gi på litt” sier ene til sjåføren og får til svar at dere må få på dere seler.
Det måles og måles,
blodtrykket synker enda mer sier de…..
56 over 30 nå.
Eg vet eg sa til de 2 ganger at eg tror eg dør nå,
eg forsvinner.
“Vi må hjelpe med trykket ” sier de og kobler til mer utstyr,
og få opp beina,
så starter de med å pumpe for å prøve å få blodtrykket høyere.
“Gi gass”
“Vi kjører til Haukeland”
Ringer opp Haukeland og repeterer “kode rød”
Det var som om eg nesten skulle ønsket eg ikke husket alt som ble sagt,
men selv om eg gjorde det var der ingen plass for angsten.
Ved angstanfall stiger blodtrykket fordi det jobbes så inni kroppen,
men her var det jo langt langt fra høyt blodtrykk.

Ankomst sykehus og Corona telt først,
ambulansepersonellets smitteklær må av,
og der står en haug med leger,
sykepleiere og hvem vet hva.
Og eg fryser,
eg er iskald og skjelver.
Det blir hentet 3 varmetepper og sprøytet inn steroider.
Det snakkes om mistanke om hypofysesvikt.
Kroppen var så kald,
og når 12 glass blodprøver skulle tas ble det en hel jobb
ettersom blodårene var krøpet helt sammen
og kroppen skalv både av kulde og steroider.
Og alle jobbet på ,
noen med å finne blodårer som kunne brukes,
andre med ultralyd,
og masse ting på en gang.
Så litt etter litt ble det mindre mennesker rundt meg,
det var de med alle blodprøveglassene som kjempet lengst
men til slutt var det bare en sykepleier igjen.
“Ja så var det bare oss to igjen ” sa ho…..
” en etter en forsvant, nå er du plutselig ikke så populær lenger.”
For min del kjentes det helt okei ut for eg var totalt utmattet,
men nå hadde eg iallefall fått tilbake blodtrykk.
Så var det Corona testingen og deretter ble eg trillet inn på isolat til svar på testen var klar.

Der inne på isolatet kom følelsen av angst og det var ikke vanskelig å se
siden eg var koblet til blodtrykksmaskin,
for hver måling sted blodtrykket.
Ved måling på 176 over 102 lurte sykepleieren hvordan eg følte meg
og eg sa at eg kjente jo kor kroppen jobbet med angsten da
så da ble det å få beroligende og blodtrykket roet seg da ned igjen.

Etter 6 timer på isolat og negativ Corona test ble eg flyttet opp på Medisinsk avdeling,
der det ble tatt prøver og målinger i flere dager før eg reiste heim onsdag 8. april.
Konklusjonen ble at det var ikke hypofyse svikt,
eg hadde hatt blodtrykksfall
og de kunne ikke finne noen konkret grunn for det.
Hjertet ble sjekket med mange EKG målinger og til slutt CT.
Fikk Cortison tabletter som eg skulle ta 1 uke i første omgang + sovetabletter siden eg sov så lite.

Hjem til påske…
det burde jo vært jippiii følelse det,
men nei det var det slett ikke.
Fordi eg var redd,
eg var faktisk redd for å reise hjem,
redd for at det skulle skje igjen,
redd for å miste kontrollen alene hjemme.
Det er jo også sånn mange ganger at om en er ute for noe som føles som en skremmende
og traumatisk hendelse så unngår man kanskje å oppsøke stedet der det skjedde….
iallefall en stund.
Men dette skjedde hjemme,
korleis kan en da unngå det ?
Eg kan trygt si eg var ikke høy i hatten når eg kom hjem og dagene som fulgte.

Energien eg hadde følt på dag 10 etter operasjonen den var helt vekk,
det var som en startet på null igjen.
Nå har det gått ca 1 uke etter at eg kom hjem og redselen har roet seg litt,
men fortsatt er eg redd for at det skal skje igjen og tenker at det er kanskje ikke så unormalt.
Kroppen er sliten etter alt som har skjedd på få uker,
kanskje ikke så rart.

Så det blir ikke noe storarbeid her i finværet,
men eg har masse håndarbeid som eg kan få gjort mens eg holder meg forholdsvis rolig.
Og så kan eg jo nyte det fine været 🙂

Ha ei fin helg alle 🙂

Dag 10 ble den mest aktive så langt etter operasjoen

Da har eg tilbrakt 2 timer i drivhuset nå i kveld, det er det lengste eg har vært der på ei stund.
Godt å sitte der og se det vokser og gror rundt meg,
men er jo ikke så veldig flink til å sitte i ro og ikke gjøre noe så det ble litt støvsuging og litt stell av planter.
Så fikk eg plutselig for meg at eg skulle ommøblere litt i drivhuset,
helt sikkert ikke noen god ide’ for det gikk ikke så lenge før hodepinen økte på.
Så nå  får eg smake resultatet av ideen.

Continue reading “Dag 10 ble den mest aktive så langt etter operasjoen”

Operasjonen kom brått

Da kommer det livstegn her på bloggen igjen.
Sist eg skrev var 22 mars og eg hadde fått snakket med alle ungene mine i løpet av helgen, jobbet i drivhuset, strikket litt og holdt meg heime.

Så kom mandagen 23.mars og eg fikk telefon fra Haukeland sykehus om at eg ville få en telefontime med nevrologisk avdeling torsdag 26.mars.
Da ville eg få info. om hva de hadde bestemt seg for å gjøre i forhold til svulsten i hypofysen og kanskje få vite nærmere når de såg for seg at ting kunne skje om det ble operasjon.
Men….sånn gikk det ikke.
Allerede morningen etter 9.30 fikk eg ny telefon fra sykehuset.
“Vi vil legge deg inn kl 12 i dag og operere i morgen”  var beskjeden !!

Bergen sett fra 7.etasje på Haukeland

Ble nok noe paff først men det var bare å kaste seg rundt.
Ringte min søster og ho stilte opp for å kjøre meg,
sykehuset ville ikke at det skulle brukes offentlig transport.
Det hele gikk i ganske full fart,
kastet noen ting i sekken
+ strikketøy selvfølgelig for noe måtte eg jo kunne gjøre på mens eg var der.
Full fart og var der noen minutter før kl 12.
Og møtte et sykehus med vektere i dørene og kun de som hadde avtaler fikk gå inn,
så min søster måtte snu i døren.

Så var det samtaler både med sykepleiere,
leger og kirurgen som skulle operere,
var sikkert temmelig ør i hode av all info til slutt,
for nå i ettertid leser eg i epikrisen ting som eg ikke har fått med meg i samtalene.
Ble operert dagen etter slik da hadde forespeilet meg,
den dagen er så og si borte for meg egentlig,
men eg fikk nå med meg at kirurgen sa operasjonen hadde gått fint
og at ho hadde klart å fjerne hele svulsten.
Fikk også med meg at ho sa eg kunne nok reise hjem dagen etter….
noe eg ikke helt klarte se for meg når eg hørte det.

Men slik ble det jo heller ikke da for allerede dagen etter operasjonen startet hypofysen en oppryddningsaksjon tydeligvis ….
som den egentlig ikke skulle ha startet.
Den kvittet seg med mye mer av vesken i kroppen enn den skulle,
mye mer enn veskemengden eg tok inn i kroppen.
Så da ble det å starte medisinering for at hypofysen skulle roe seg ned,
noe som virket ei stund siden det bare er 4-5 timers virkning i en slik tablett
og sånn gikk dagene videre….
“nå tror vi  det kommer seg,”
“nå stabiliserer det seg”…..
“nei nå er det kommet altfor mye igjen”.
Fredagen gikk…
og hele helgen gikk også .

Helgen gikk i 4 ting for det meste…
……..å gå tur med “håndvesken” som eg kalte kateterbeholderen,
avlesning hver time natt og dag,
tur i gangen…
50-60 meter og så snu….
ingen pasienter fikk gå ut av selve avdelingen og det var også stengt for besøkende.
…….. prøvetaking
……..strikking
….og mat.


på tur med “håndveska”

Corona tiltak

Godt  med litt å gjøre

Sykepleierne var fantastiske og en ble godt tatt vare på og maten….ja den synes eg var bare super !!
Nå er jo ikke eg noe kresen når det gjelder mat men der var såååå mye godt vi fikk å spise !!

En frokost

Nydelig smootie

Eneste eg slet med var å sove,
og det var nå ikke deres feil,
men eg slet voldsomt med at eg ikke fikk puste gjennom nesa,
men kun gjennom munnen og følte eg holdt på å tørke opp på grunn av det,
det gikk litervis med vann.
Så med kun ca 2 timer søvn så og si sittende i sengen 2 netter på rad så kom der jo en reaksjon lørdag.
Merket jo godt fredag kveld at kroppen var temmelig urolig og blodtrykket var det høyeste som var målt siden eg kom inn der,
så lørdagen bare timer etter det var blitt lyst ute var angsten satt seg godt fast
og eg ble oppfordret til å bare ta noe beroligende så eg slapp bruke hele lørdagen til å slite med angsten,
eg var sliten nok fra før.

I går mandag 30.mars ble det bestemt  at eg inntil videre måtte settes fast på medisiner hver dag
+ blodprøvetaking hver uke
og så fikk eg reise hjem.
Det som kirurgen forespeilet som innleggelse 2 døgn ble til over 6 døgn men eg var jo i trygge hender så eg hadde det jo ok,
og selv om eg ikke hadde gjort stort på de 6 døgnene så var eg skamsliten når eg kom hjem.

Venter på transport heim, ikke mange mennesker å se

Så gjenstår mange blodprøvetakninger fremover,
første runde på Haukeland allerede om 1 1/2 døgn,
deretter 1 gang i uka hos fastlege,
oppfølging med timer på Haukeland,
ny MR om noen måneder
osv.
Så er det bare å håpe at hypofysen finner ut av ting og at ting blir riktige når det gjelder alle kroppens hormoner.
Eg må også håpe på at hodepinen vil klare å gi seg  men det finnes det heller ikke noen garantier for.
Først og fremst må eg kvile for dette har nok vært en påkjenning for kroppen,
eg tenkte ikke på det tidligere men kjenner det godt nå.

Og det aller viktigste å huske på inntil videre er å ta tablett
så ikke kroppen kvitter seg med for mye veske…
…..ikke snyte seg
….og ikke nyse.