Så fort tiden går , er jo over midten av oktober allerede.

Så sitter en her, en stille torsdagskveld,
har laget et julebilde av perler,
pratet litt i telefonen,
skrevet en mail….
og nå prøver eg å finne roen før eg finner sengen.

Har vært nydelige høstdager siste dagene,
sol fra blå himmel men dermed også kaldt om natten.
De fleste fuksiaene er kommet i drivhuset, henger bare 3 ute nå,
fulle av knopper og blomster.
Prøver litt til, skal jo bli mildere.
4 blodbeger henger også ute enda,
eg vil ikke gi slipp på blomstringen.

Dette året har eg opplevd så ekstremt mye,
kommer nok blogginnlegg etter hvert,
men enda skal det skje mer.
Om 3 uker setter eg meg på flyet sørover igjen,
og håper det blir noen fine dager før eg nok en gang skal være med på å kjøre gjennom Europa,
denne gangen fra Spania og til Norge.
Det er ikke lenge siden eg var med og kjørte andre veien,
Norge -Spania.

Og bortsett fra gyngingen på danskebåten som eg gjerne skulle vært foruten så var det en opplevelse for livet.
Og snart skal eg være med på returen.

Mange mange timer i bil
og eg gleder meg.
Men det er mange timer i bil,
det handler mest om kjøring…..
og soving.
Døgn etter døgn.
En skal være litt mer enn gjennomsnittet glad i å se veier,
motorveier og ting som flyr forbi.
En skal ikke være dritlei etter 6 timer på veien,
for det blir mer enn det pr dag.
Men eg gleder meg eg.

Og hva er det eg gleder meg til ?

Jo opplevelsen !
Og kvalitetstiden !

Det er ikke slikt en gjør hver dag,
ikke hvert år
og heller for mange kanskje aldri.

Så spørs det bare om vi ser noen steder på veien
som sitter igjen i minnet våres…..
som “Husker du det?”
Det håper eg.

Hei igjen

 

Lenge siden sist, 5. mai….. og siden da har vel tiden gått i ett føles det som.
Eg kunne ha skrevet en hel bok om alt som har skjedd siden 5.mai, men trur eg må ta det etappevis og delt.
For det er ikke alt som har skjedd som føles sterkes akkurat nå nei.
Nei det er den følgesvennen min som stadig henger på meg som en klegg,
som ikke gir meg mange dager fred,
den som hele tiden må trykke og trykke,
den som ikke kan la meg få ro lenge,
den som sier eg dør på veien,
det er den som er fremst i rekken….
og eg kjenner den gjør meg rasende
samtidig som eg så inderlig vet at eg slipper ikke unna den,
dessverre,
for uten den kunne eg med hånden på hjertet sagt at tiden siden 5.mai har vært “fucking amazing”
Men så kan eg ikke si det dessverre…
på grunn av angsten.

Så enkelt sagt er det.
På grunn av angsten.

Eg innbiller meg at enkelte tror at  “du verden så masse ho få oppleve på noen måneder.”
Og ja, eg skal være enig med det hadde bare noen kunnet overtatt den dritten eg hele tiden må dra med meg,
angsten.

Eg kan si det så enkelt at denne vår, sommer og høst har eg slitt mye mer i bobilen en eg gjorde i 2021.
Og det er så slitsomt, det er så inderlig slitsomt det skal eg love deg.
Det å ikke klare flytte seg noen timer på veien uten å ha alle de paniske tankene i hode, det er noe dritt det skal eg love deg.
For det ødelegger turen den dagen, det ødelegger opplevelsene.
En er så sliten etter å ha gjennomført, eller å ha måtte avslutte uten å ha gjennomført det en har tenkt,
at eg unner ingen det.

Så etter dagens etappe har eg tenkt mye,
over ka det koster,
og ka det gir.
Men eg nekter å gi opp, eg nekter å bare bli sittende,
fordi det blir for vanskelig.
Hva er det da igjen?

Nei, eg gir meg ikke
eg fortsetter så lenge eg klarer.

Så kan andre tenke….
du verden så mye morro ho har da.
Men de samme som tenker de tankene,
de vet ikke hva det koster.
For det har virkelig kostet mye i år.

Alt eg har opplevd så langt dette året , det har kostet mye.
Ingenting har kommet rekende på ei fjøl,
eller seilt på en rosa sky.
Hver eneste uke betaler eg for,
i kroppen,
skulle ønsket eg slapp det.
Samtidig er eg takknemmlig ,
for eg er nødt til å snu alt til takknemmlighet.
Hver ting…..
eg klarte.
Og takker og er takknemmlig.
Ka annet kan eg gjøre?