Lørdagskveld denne kvelden og til og med skuddårskveld. Neste gang det er lørdagskveld på skuddårsdagen er i 2048 har eg hørt….er jo en stund til det da. Men eg tror ikke alle tenker over slike ting, er jo bare en vanlig lørdagskveld for mange, men egentlig…..så er det ikke det i forhold til skuddåret.
Men men folk får gjøre som de vil, tenke som de tenker og bry seg om det de vil bry seg om.
Det er uansett lørdag, helg og eg håper mange koser seg ekstra fordi det er helg og bruker tid på hverandre. Eg har brukt dagen på å strikke ferdig en barnekjole, feste tråder og gjort alt ferdig. Så har eg tatt frem ei lånt symaskin og fått montert et glidelås i en Marius jakke til eldste sønnen min, sydd noen sømmer på en annen Marius jakke som skal monteres de nærmeste dagene håper eg. Kvelden er stille og eg kjenner på ønsket om å dele den med noen og kose seg, men eg er jo ikke tryllekunstner så slik blir det nok ikke.
I dag fikk eg en sms med påminnelse om timen på Haukeland som er 03.03.20 Som om eg hadde glemt det liksom…..nei hode og kroppen har hatt nedtelling hele tiden så om eg aldri hadde fått påminning så hadde eg ikke glemt det. Man når meldingen kom og eg såg på tallene…..så virket de veldig kjente på en måte og med ganske fort skjønte eg hvorfor.
For 30 år siden…..03.03.1990 Den datoen er dåpsdatoen for tre av mine fem barn. En liten gutt på 2,5 måned, ei jente som nærmet seg 7 år, og ei jente som nærmet seg 10 år ble døpt i Nordal kirke på den datoen….03.03.90
30 år etter, tirsdag i uken som kommer , er timen på Haukeland sykehus der det skal snakkes om svulsten som nå bor i hypofysen min.
Store forskjeller på samme datoer, ene en dag for feiring og den andre en dag som er skremmende.
Rart å tenke på.
Så har eg lært en ny ting denne uken og det er at det er stor forskjell på å vente og ikke ane noen ting enn å vente på en eksakt dag.
Det å sitte og ikke ane noe gjør mye mer med en enn det å vite at en venter til en dato.
Når eg fikk brevet og såg timen eg hadde fått tildelt på Haukeland sykehus var min første tanke ….sååååå lenge til ????
Men den tanken gikk ganske fort over, for nå hadde eg 1,5 uke å vente på en time istedenfor å ikke vite noe som helst om tidspunkt.
Det gav meg en følelse av å vite noe iallefall.
Fredag morgen var eg våken lenge før klokken ringte….trodde eg hadde forsovet meg…men det var jo totalt feil.
Redd datteren min skulle forsove seg men jammen var ho våken ho også. Alt virket helt okei helt til kroppen slo seg vrang og eg ble sittende på do både 2 og 3 ganger. Og når en da sitter i bilen og tror alt er okei så må en jammen stoppe på en bensinstasjon på veien, joda inni kroppen herjes det. Også merkelig at akkurat denne dagen skal en møte bare røde lys i lyskryssene….og stresset steg mer og mer. Mens vi kjørte rundt i sentralblokken på Haukeland på leting etter parkering så tenkte eg mye på hvor mange mennesker det var som sikkert hadde det mye verre….ventet enda mer…. og det gjorde også noe med meg. Eg nådde tidsfristen blodprøvene måtte tas innen en viss tid og plutselig var det gjort. Kunne kjøre hjem og det er utrulig at en skal bli så sliten av en liten tur til byn, tapping av litt blod og hjem igjen, men eg var temmelig skutt inni kroppen.
I løpet av fredagen og i dag har eg fått mange gode helsinger siden siste blogginnlegg eg skrev og takker hver og en for det. Har også fått innlegg fra en person eg virkelig ser opp til, som har gjennomgått så mye og kommet sterk ut av det.
Fra den personen fikk eg også en tilbakemelding om at det å gå inn i en boble der en nesten ikke klarte forholde seg til ting det var helt okei. Så kanskje eg ikke har vært så hjernedød som eg har følt eg har vært….rett og slett fordi det er helt okei, kroppen klarer ikke ta inn alt, en går automatisk inn i et vakum og når en i tillegg har angsten så kan det lett bli for mye.
Samtidig så har eg følt meg heldig i uken som har gått, ene datteren med familie har vært i nærheten på vinterferie og eg har hatt besøk av de 3 ganger, både sist søndag, tirsdag og torsdag. Mange timer sammen med noen av mine og det er eg veldig glad for og når de var innom i dag for fjerde gang før de reiste hjem så takket eg så mye for det. Det har vært godt å ha noen av sine her så mange ganger i uken som gikk og den lille solstålen som smiler hele tiden gjorde veldig godt.
Eg fikk en fantastisk bukett blomster til morsdagen fra alle mine og nå nesten 14 dager etter eg fikk den er det vel absolutt på tide å si at buketten har stått sin tid….den er ferdig, og det har skjedd de 3 siste dagene. Men buketten forundrer meg….for av alle de flotte blomstene som nå er helt ferdige…… står 1 rak som en pinne, som om den sier…se på meg…eg står her sterk enda. En ting en kan undre seg over.
Det kan skje at plutselig ….ut av det blå…
så våkner den store angsten til livet igjen og slett ikke fordi en har bedt den komme.
Det er en stund siden eg har skrevet et innlegg men eg har hatt ting i tankene en stund uten å skrive noe for der ute er der et hav av meninger om hva en skal skrive og hvorfor en skriver det en gjør.
Og plutselig ble eg tatt av den tanken om hva noen da måtte mene,
og føle og forstå seg på.
Det hemmet meg,
selv etter å ha tatt det opp til diskusjon så hemmet det meg.
Fordi noen kunne mene at det eg skriver for å få oppmerksomhet…. og er det en ting eg kan love alle og enhver…så er det at ingenting av det eg noensinne har skrevet på bloggen …er for å få oppmerksomhet.
Overhoder ingenting.
Men samtidig så vet eg at der er mange rare ideer der ute.
Men okei, la de ha sine ideer, tanker og meninger….spør meg og eg skal svare.
Som en sa : hvorfor skal du bry deg om det de tenker ?
Og etter å ha spurt meg selv om det i 14 dager så har eg ikke funnet svar på det.
I helgen i uke 4 begynte eg å føle meg mer og mer uvel, svimmel, ustødig, det var ekkelt i øynene følte eg og det ble slett ikke bedre.
Uke 5 startet og eg begynte å føle at eg var inne i en evig karusell !!!! Eg som ikke takler karuseller…klarer det bare ikke. Plutselig var eg i en situasjon der eg ved å flytte blikket hele tiden var i en evig karusell.
Midt i uken kom eg meg hjem, en tur som var helt grusom, der eg følte at nå går det så rundt for meg og stikker så mange kniver i hodet at dette klarer eg ikke mer…..men klarte komme meg hjem for hjem måtte eg siden eg hadde en legetime fredagen denne uken men etter å ha gått av bussen havnet eg rett på legevakten.
Verden gikk helt rundt og ja…da koblet også angsten inn.
Crp okei, blodtrykk litt høyt…..ka feiler det deg da?
Ikke vet eg men det er temmelig voldsomt.
Krystallsyke ? nei stemmer ikke helt det heller… ojsann skuldre og nakke er jo pinnstive.
Du skal til legen din fredag ja, vil gjerne at ho henviser deg til MR.
Fredagen kom , legetime, holdt meg på hode hele tiden mens eg stirrer rett frem på ett punkt…
ikke flytt på øynene…hold blikket helt rett frem.
Krystallsyke ?
Men okei henviser deg til en hastetime til MR.
Hastetime MR søndag 2. februar
Nå må det brukes beroligende for angsten har virkelig møtt meg i døren.
Samtidig stresser eg fordi dette er søndagen…..mandagen har yngste sønn time på sykehus i Førde som eg har lovet både han og meg selv eg skal være med til.
Gode råd ?
Nei, her er det bare å gjøre det en kan på en beroligende og eg klarte komme meg på buss til Førde søndag kveld, ble hentet og var aldeles skutt da eg kunne legge meg.
Mandag morgen…..på vei til sykehuset sammen med min sønn…ringer fastlegen !!!
Resultatet fra MR i går er at der er funnet en svulst på hypofysen….den er så og så stor og bla bla bla…husker ikke noe av det, men kan du komme med en gang å ta blodprøve.
Nei…eg er i Førde !!!
Eg takler ikke dette akkurat da og avtaler at legen skal ringe meg igjen kl 11.
Hjerteundersøkelsen på sykehuset ble gjort og midt inni det hele ramler det ut av meg at det er funnet en svulst på MR. Og at legen ringer tilbake kl 11.
Omtåket som vi nok begge var av beskjeden snakket vi om hvordan ta opp samtalen når legen ringte tilbake, og det gjorde vi.
Godt tenkt for ellers hadde eg ikke husket mye.
At det ble stille i bilen etter samtalen, ja det ble det.
Det var bare en ting å gjøre og det var å komme seg hjem igjen for blodprøvetaking.
En annen av mine sønner tilbydde å kjøre meg hjem igjen,
3,5 time hjem.
Det var vel flere enn meg som var i litt sjokktilstand og ønsket å gjøre det en kunne, iallefall ble turen hjem en fin tur, der en fikk kvalitetstid sammen istedenfor å sitte aleine med angsten på en båttur hjem.
Neste morgen var det tidlig på legesenteret for hormonprøver for å se om svulsten produserte hormoner.
Ny MR måtte også bestilles, denne gangen med kontrastveske for se nærmere på svulsten og timen ble satt til fredag i uke 6.
Eg sover veldig dårlig nå,det er ikke fred i hode.
Ikke når det gjelder svimmelhet men så masse rare ting.
Angsten har nok overtaket av disse to tingene tror eg.
Det er lenge siden så mye beroligende har blitt tatt, mange år siden.
Eg vil så gjerne ikke bli avhengig av dei tablettene igjen men en skal jo også klare å være oppegående til å komme seg dit en skal.
Fredagen kommer, ny MR og så kjører vi til Stord etter det, det er jo ikke mye vits i å sitte i ro og vente.
Mandag…uke 7….og der ringer legen.
Blodprøvene viser ikke produksjon av hormoner…bra….
sender henvisning til øyenlege….hastesak….
Tirsdag morgen….og eg er på Stord….kan du møte hos øyenlegen kl 11 ?
Nei.
Gikk på en smell der ja.
Det blir onsdag og karusellfølelsen har roet seg, knivene i hodet har roet seg og eg bestemmer meg for å reise heim igjen med buss for så å vente på time både hos øyenlege og på Haukeland sykehus.
Bussturen heim gikk mye bedre enn sist og eg blir hentet på buss stoppet og kjørt hjem.
Okei…eg er klar for venting.
Klarer meg noenlunde uten beroligende men angsten herjer i kroppen.
Netter uten søvn…så mye rare følelser i hode, kan ikke ligge på sidene og ikke på ryggen heller….
må roe ned kroppen med beroligende å få litt søvn.
Det å ha mye angst og så ikke få sove i tillegg det trigger angsten noe voldsomt.
Vi er kommet til uke 8 i året, eg drømmer om tur med bobilen…..om vår ….sommer…. og gode dager.
Eg har hatt folk rundt meg de meste av dagene, har fått tid med lille Ronja som egentlig skulle døpes denne helgen som kommer, men dåpen har blitt utsatt 1 mnd.
Og lille Zeke…gutten som bærer mitt etternavn videre,
etternavnet som eg trodde skulle dø ut med meg.
Har fått vært sammen med de og hatt det godt,
samtidig så er eg livredd !!
Eg har ventet 1 uke på svar og i dag tidlig kom innkallelsen på Helse Norge.
Time med lege i uke 10. på Haukeland sykehus.
Møt 1-2 uker før time for å ta blodprøver….. i morgen tidlig kjører ene datteren min meg dit !
