Alt har sin tid

God kveld alle

Lenge siden sist nå, på tide med noen ord.
Trur ikke eg noensinne vil kunne gå tom for tanker og ord egentlig.

Og alt har sin tid blir det sagt, 
og det stemmer jo det med alt.
Alle vi omgås……
alt vi har rundt oss…..
alt…
alt har sin tid.

 

I dag har eg avsluttet enda et kapittel,
enda et bevis på at alt har sin tid.
Etter at min mor døde i fjor høst
og alt som har vært etter det…
ble i dag nøklene til det som var hennes hjem i mange år
gitt i hånden til ny eier av boligen.
Et over 30 års langt kapittel med stedet ble avsluttet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Der er ingen vei tilbake til de siste 30 årene,
historien der er endt.
Heretter blir den minner som hver enkelt bærer inni seg.

 

 

 


Hjemmet har blitt et hjem for andre
og der skal de bygge sin historie….
i sin tid.
En historie eg ikke er en del av.
Noens historie…..
men ikke min.
For alt har sin tid,
og min del av historien der er over.

 

79 år i Coronatid

Klokken har bikket over midnatt…
og vi skriver nå 28 april.

For bare kort tid siden skrev vi 27 april.
Min mors fødselsdag.

For 1 år siden på den dagen var vi samlet,
barna, noen av barnebarna,og et av oldebarna….
og feiret hennes 78 årsdag sammen med henne.

I dag på hennes 79 årsdag var det helt annerledes.
Ingen oldebarn, ingen barnebarn.
Ikke i hennes hjem der en måtte lufte til stadighet
fordi ho alltid hadde det så varmt,
men utenfor en avdeling for mennesker med demens sykdom,
ute fordi vi plutselig er i en tid med Corona virus.

På avstand….
grunnet redsel for smitte for de svakeste,
de med aller dårligst immunforsvar.

“Kan dere ikke komme inn ?”
Nei vi kunne ikke det.
Men det tror eg ikke ho klarte forstå.

For når en egentlig ikke klarer forstå hva som skjer med en
hvordan skal en da kunne forstå noe noen sier
om at det er ikke lov…..vi får ikke lov,
på grunn av Corona viruset ?

Ho har jo aldri hørt om Corona virus
og som en person med demens sykdom så har ho ingen evne til
å forstå hva vi mener
og hva det er.

“Ja men kan dere ikke komme inn da?”
Nei det går jo ikke….
vi kan jo ikke det.
Så var vi like langt igjen.

15 minutters besøk utendørs….
2 meters avstand,
for noen som ikke forstår hva som skjer?
Det er frustrerende.
Og for oss som forstår….
var det også frustrerende.

Enorme forandringer…
i sykdomsutvikling
og i verdensbildet i dag.

Og midt oppi det hele føler eg faktisk at det er godt
at ho sikkert ikke husker når ho våkner til en ny dag….
at i går var det hennes 79 årsdag,
og at det sikkert var den merkeligste feiringen av dagen sin
ho har hatt.

Sett de som styrer ut i virkeligheten


En leser så mye for tiden om mennesker som er rammet av demens, 

og ikke alltid er det eldre mennesker i 70-80 årene men mange ganger også mennesker som er mye yngre.
Uansett alder er denne sykdommen en stor utfordring.
En sykdom som mer og mer gjør at du mister evnen til å fungere slik du tidligere har gjort,

ting blir mer og mer borte for deg,
ting du skal gjøre,
mennesker og steder.
Du mister mer og mer evnen til alt du har kunnet.
Ting du har gjort et helt liv….blir borte.
Mennesker du har kjent et helt liv, husker du ikke lenger.
Det blir mer og mer tomt.

Du vil så gjerne klare…..men klarer ikke.
Du vil så gjerne huske…..men husker ikke.
Og det blir verre,

og verre.
Du mister fotfestet du har hatt,
du mister forståelsen du har hatt.

 

Det er vanskelig når en får diagnosen , og vanskeligere skal det bli etter hvert som tiden går.

Ingen mennesker er like og heller ingen mennesker reagerer likt, hverken på diagnosen eller sykdomsforløpet.
Når eg ser og er rundt mennesker med diagnosen demens så opplever eg enda sterkere hvor ulike mennesker er og hvor ulikt sykdommen demens utspiller seg på den enkelte person.
Og det er en utfordring for de som jobber slike steder,
en stor utfordring.

Ingen av brukerne på en avdeling er lik og heller ingen av de ansatte,
ingen dag er lik,
dager kan være enkle og dager kan være veldig utfordrende.

Om en da samler endel personer med demens og tenker at desse skal fungere sammen så er det ikke sikkert resultatet blir så bra.
Om en da tenker at 3 ansatte blir redusert til 2 ansatte fordi kommunen skal spare penger og kutter en stilling på et sted der en egentlig burde ha vært flere enn 3 på jobb,
ja da blir det iallefall ikke lett for de 2 som er på vakt. 

Skal tru om de som kutter og sparer har vært tilstede på avdelingen?
Nei de styrer vel kanskje bare med økonomi de personene.
Kanskje de burde tatt noen vakter på en slik avdeling og sett virkeligheten rett i øynene ?
Sett at enkelte av brukerne egentlig burde hatt 1 til 1,
en ansatt på en bruker,
istedenfor å kutte ned på ansatte.

Eg trur kanskje de hadde vært en av de første som hadde ropt på mer bemanning.

Det er det som er det verste med alle de som sitter og styrer og bestemmer….de har ikke vært ute i feltet og sett ka det gjelder det de sitter og bestemmer over.
Til dere det gjelder,
ta dere gjerne en vikarjobb på en demensavdeling
og eg trur temmelig sikkert pipa får en annen lyd.

Det er et slit……

Hei alle sammen.

Fredagskveld og roen har senket seg i mange hjem.
Men innenfor hvert eneste hus sine 4 vegger er der en forskjellig historie,tenker en ofte på det eller tror en at sånn som det er hos meg en det nok andre steder også?
Det er lett for å ikke tenke forskjeller, men det finnes forskjeller i hvert enkelt hjem, forskjeller som gjør kvelden til akkurat det den blir….hos akkurat deg.

 

Det finnes mange mennesker som går rundt i en tro om at alle steder er alt så bra.
Hvorfor tenker de slik?
Jo fordi de ikke vet bedre rett og slett og ikke evner å tenke at det finnes forskjellige historier og problemer i hvert et hus en ser.
En bare tror….tror at alt er så bra der og der…..fordi en ikke vet.

 

Eg startet dagen i dag med besøk til min mor,
og når en starter dagen slik så vet eg at eg lager “ris til egen ræv” som det heter.
Og hvorfor det kan du gjerne spørre ?
Jo fordi min mor kun ser seg selv og ikke andre.
Men ho er jo syk, har Alzheimer.
Jo men en forandrer stort sett ikke personlighet på grunn av det, en er på en måte den en har vært, men sterkere mange ganger.
Og så kan en jo spørre seg selv hvorfor en velger å starte dagen akkurat slik?
Jo fordi en skal gjøre noe bra for andre tenker en.

Eg satt sammen med min mor i dagligstuen hvor bordet ble dekket som om det var en fest.
Eg måtte spørre….er det noe dere skal feire i dag ?
Neida, det var en slik årlig høsttid at de hadde en spesiell middag, sjømat stod på menyen og det ble pyntet og dekket etter alle kunstens regler for de 6 beboerne på avdelingen.
Det var pynt på bordet, stettglass, sølvbestikk og et herlig utvalg av sjømat ble satt på bordet sammen med mye annet.
Et hotellmåltid rett og slett.

 

En gang trodde eg at de som hadde hatt sterke personligheter og så fikk sykdommen Alzheimer de ble annerledes etter at de fikk sykdommen, de ble mykere.
Men en lege sa til meg at det er nok ikke slik, og den legen hadde nok rett.

I samtale med min mor i dag gav ho uttrykk for sin angst og som en har fått beskjed om hos leger og diverse utdannede folk så både lyttet eg og svarte så godt eg kunne og etterpå så sa eg at eg selv ikke hadde noen god dag i dag.
Uro i kroppen og tungt å være den pårørende som skal støtte og hjelpe.
Ja bare vent til du får det sånn som meg var svaret eg fikk tilbake.
Eg håper eg slipper det sa eg, eg går jo på angstmedisiner og har hatt mine runder som var mer enn nok å stå i.

Det er ikke godt for noen å få Alzheimer, overhoder ikke.
Ikke for den det gjelder og ikke for noen av det pårørende.

Det er et slit…mildt sagt
og det er like slitsomt for de som skal hjelpe…
og de pårørende….
som det er for de som ha sykdommen.

Den som har sykdommen husker ikke
og de som er pårørende blir drillet og grillet i hvordan å være mot den demente…
og de husker at for 3 ,,,,,6 og 9 minutter siden ble samme ting sagt

men for alle parter er det et slit som kjennes på både kropp og sjel.
Er det da lov å bli irritert ?
Ja må ikke det være lov egentlig ???
Vi er jo alle bare mennesker.

 

Hvordan gjøre det best mulig ?

 Det er et ordtak som sier : En skal høre mye…..før ørene faller av.

Og det ordtaket er det nok mye sant i.
De 2 siste dagene har eg hørt mye, veldig mye og ørene sitter fortsatt på.

 

Det har vært 2 intensive dager der en har prøvd å hjelpe og prøvd å gjøre så godt en kan ….for sin mor som har Alzheimer og som trenger tilsyn og hjelp ikke minst i å få svar på spørsmål…samme spørsmål kanskje….mange mange ganger for døgnet.
Og hva gjør en…en repeterer
og repeterer….
om og om igjen.
Men til liten nytte for en må repetere igjen,
hele tiden….
det tar ikke slutt med repetisjonen,
for det sitter aldri fast svaret en gir.

 

Og det er så slitsomt å repetere for 20ende gang på en halvtime,
eg er rolig i svaret eg har gitt 19 ganger i løpet av halvtimen….
men det gjør noe inni hode kjenner eg.
Hode mitt blir slitent.
Hvordan i all verden kjennes det i hode til min mor ?
Ho vet ikke,
ho husker ikke,
det er tomt.
Der er ingen ingenting selv om eg har sagt det 19 ganger tidligere.
Men plutselig sier ho……
ja det stemmer det, det var jo det ja.

 

Da gjenkjenner ho at akkurat dette har ho hørt tidligere.
Men bare et øyeblikk er det der…
så er det borte.
Og så stilles spørsmålet på nytt.

 

Hva da ?
Jo da må man svare igjen….
akkurat som tidligere….
repetere og repetere.

Og begge blir slitne i hode sitt
på hver sin måte.
Ho av å ikke huske….
eg av å repetere.

Men slik er det bare
og det finnes ikke noe å gjøre med det.
Sykdommen styrer.

 

Demens

Eg ønsker i dette innlegget å snakke litt om demens.
Det har jo endelig blitt mer åpent å snakke om enn tidligere….
innlegg både i aviser,
på facebook,
og i blader omtales demens ofte nå.
I dødsannonser ser en også at en trekker frem det å gi gave til forskning på demens istedenfor blomster.

Opp i alt dette med demens er det noe som heter NKS Olaviken sykehus.
Tidligere år har eg flere ganger vært med som følge til poliklinikken Olaviken
som ligger på Haraldsplass sykehus i Bergen.

Det eg har lært i senere tid er at det er en avdeling på Askøy utenfor Bergen
som ikke er et sted der en har en time,
men et sted hvor man legges inn til utredning over tid.

Dette tidsspekteret kan nok variere
men 4- 6 uker er den vanlige tiden man er der til utredning.

Det er dessverre ikke et sted man kan bli værende.
I følge google er NKS Olaviken pr i dag
det eneste alderspsykiatriske sykehuset i Norge.
Om det stemmer eller ikke vil ikke eg ta på meg å være Gud over.

 

Eg har nå vært inne i det sykehuset et par ganger,
som en av tre pårørende til vår mor som har demens
og som takket ja til å få plass der for å utredes.

En person som har demens vet nok ikke helt hva det vil si å bli innlagt for en utredning,
kanskje personen tenker mer som et barn…
“at visst eg sier ja til dette så gir de meg noe eg blir bedre av,
blir frisk.”
Hokus pokus liksom.

Virkeligheten er jo ikke slik.

 

Mine tanker rundt stedet på Askøy er at det må være en fin plass å få lov til å være.
Få pasienter…..mye personell.
Lite og med tid til pasienter som krever tid.
For endel pasienter som har Alzheimer krever mye tid.

Stedet ligger landlig til med flott hage,
dam med koi fisk i,
benker,
frukttrær,
høner
og pasientene blir tatt med på tur ut flere ganger for dagen.

Der er musikkgruppe,
aktivitetsgruppe
og treningsgruppe.
Kanskje der er mer også men det er tingene eg vet om.

Tvstue og
dagligstue der en kan sitte og prate
eller spille spill.

Og så kommer en vel til det viktigste…..
at fordelt på 3 poster er der plass til ca 20 personer.

På posten vår mor er på er det plass til ca 6 personer.
Ikke rart eg fikk følelsen av at der var like mye folk som jobbet der som der var pasienter.

Men så er det å finne roen der da,
og det gjør mange har eg fått fortalt.

Mange vil ikke reise derfra,
for de har det så godt der ble det sagt.

Men ikke vår mor,
nei ho finner ikke roen.
Ho blir bare lei av å være der, kanskje det ikke er spennende nok for henne ?
Men samtidig sier pleierne at ho deltar på alt,
trening,
aktivitet
og sang
og en ting er iallefall sikkert og det er at sist eg var på besøk til henne var den fysiske formen bedre enn på lang tid så det er ingen tvil om at ho er i aktivitet der.

Så kanskje ho deltar i alt dette
men når ho ser oss
og snakker med oss så husker ho ingenting av dette.

 

Min mor pleier si til meg….
” ja du har å glede deg til når du blir dement.”

Stedet på Askøy er et fint sted og eg måtte jo bare si til pleierne der at eg håpet de var der når eg en dag kom inn med demens,
og visst eg ikke ville være der så måtte de minne meg på at eg hadde sagt det var et flott sted og at eg hadde likt meg godt der.
Det var slike steder en skulle hatt den den som har demens kunne blitt tatt vare på,
ikke bare i en periode,men hele tiden.

All honnør til de ansatte der og jobben de gjør,
det er ikke en jobb for hvem som helst det kan eg trygt si.

Da eg var ungdom så eg det samme skje med min bestemor,
eg ser den samme veien igjen nå.
Den gangen var det ikke snakk om noen utredninger.
All honnør til ansatte ved Olaviken avd. Askøy.

 

 

Det er ingen vei tilbake

Det har begynt å bli en mye større åpenhet rundt demens og Alzheimers sykdom og det er veldig flott, for det er så viktig å kunne snakke høyt om ting.

For vi er så redde for å si ting mange ganger for en skal en jo ta vare på…høre og verne den som er dement og selvfølgelig skal man det, det er jo den personen det gjelder.
Det handler jo om så veldig mye, spesielt når sykdommen er kommet over den første fasen der en den som har sykdommen stort sett lever et vanlig liv slik en har gjort tidligere.
Mange endringer skjer men den det handler om klarer fortsatt å hente seg inn med huskelapper, repetisjon av ting osv.
Men selv da er det slitsomt, både for den som har fått sykdommen og også for de som står en nær og skal prøve å hjelpe.

Når eg tenker tilbake så var den tiden som pårørende temmelig frustrerende mange ganger for den som ikke husket, men den var også frustrerende for den som repeterte ting for tjuende gang på en time. Å si ting med samme rolige stemme tiende gangen som en gjorde første gangen, og så videre til femtende gangen og så videre.
Hode ble ganske slitent faktisk.
Er det lov å si det?
Ja det synes eg det bør være, for det er vel helt normalt.
Eg tenker det at til og med de som er utdannet til å jobbe i helsevesenet med demente må ha lov til å bli sliten i hode.

 

Den som må bli aller mest sliten av alt er jo selvfølgelig den som har blitt rammet av sykdommen.
Si at du er en person som har stått som sterk og styrende hele ditt voksne liv og nå mister du mer og mer kontrollen som du alltid har hatt, hva da? Eg tenker at på en måte kan det være verre jo mere styrende og kontrollerende en har vært….for jo mer har en å miste på en måte.
En havner i en situasjon der en ikke lenger kan styre, ikke lenger kan kontrollere og være den sterke….for en henger ikke med lenger slik en har gjort.
Og det vil jo selvfølgelig gjøre det enda verre for den det gjelder.
En blir frustert,
en blir sint,
en blir fortvilet….. og alt annet…..
men til hvilken nytte ??
Ingen !
Fordi en mister grepet.
Mer og mer mister man styringen…
kontrollen….
alt det man var kjent som.
Det blir borte.
Mer og mer.

Hva skjer videre, er det noen oppturer?
Kanskje det er viktig å glede seg i nuet, akkurat nå…for det blir ikke enklere.

Det blir verre.
Og det blir kaos for den som er blitt rammet av denne sykdommen, for en mister seg selv, mer og mer.
Og en trenger hjelp mer og mer, men vil en innse det?
Eller vil en fortsatt tro at en er den sterke?
Eg tror det kan være lurt å si at nå trenger eg hjelp, for det er borte for meg mye av det som eg tidligere kunne, visste og klarte.
Men det er jo ikke så lett å innse det kanskje.
at det blir tungt….
at alt blir vanskelig,
at en mister seg selv på veien…..
og at alt blir håpløst.

 

At pasienter med Alzheimer blir  totalt frustrerte, deprimerte og får angst burde jo ikke være noen overraskelse for noen for en kan jo bli deprimert av mindre enn å miste kontrollen over sitt egen liv.
Akkurat det kan det jo ikke være noen tvil om.
Og det må ikke komme som noen overraskelse at vedkommende blir lei, lei alt.
Lei av å ikke huske,
lei av å ikke vite,
lei av å ikke ha kontroll over ting
lei av alt.
Rett og slett bare oppgitt over alt.

Men det gjelder jo også mange flere, det gjelder de pårørende, annen familie og også venner.
Skal det være okei å kunne si at en som pårørende er lei og oppgitt
eller er det bare den som er dement som har lov å si at en er lei av at en ikke klarer huske og at en er lei siden livet er blitt slik det har blitt?

 

Er det lov for andre enn den demente og si at nå er eg så sliten i hode at eg går og gjemmer meg litt og lader opp ?
Ja det tenker eg det bør være, for det er vanskelig for mange.
Og de fleste av alle pårørende, annen familie og venner… de er ikke “kurset” i dette som skjer.
En gjør bare så godt en kan….
følger utviklingen.
Og den går ikke akkurat i oppoverbakke !

 

Pårørende ?

Hvordan skal det oppleves å være en pårørende i 2018?

Slenger ut spørsmålet eg, for å høre om noen  har tanker om det.

Vi er 3 søsken som er pårørende til en mor med “Alzheimer mild” som det ble sagt for et par år siden, står nok ikke på  “stedet hvil”  så har forverret seg de siste 2 årene.
Alle vi søsken føler sykdommen har forverret seg mye, men de gangene vi selv har tatt kontakt med hjemmesykepleie har vi ikke fått noe konkret å gå ut fra.

Eg hadde tidligere ansvaret med å fylle dosetten med medisiner men for snart 2 år siden overtok hjemmesykepleien det ansvaret pga. at eg ville ikke ha det  lengre med den negativitet og uro det skapte.  Det kommer til grenser der en må tenke seg om og verne om seg selv og det måtte eg der og da.
Så hjemmesykepleien overtok fylling av dosett og slike ting.
Hjemmesykepleien har navn på pårørende og også telefonnummer.

Så tenker eg….og dette er bare tankene mine….hadde det vært normalt om hjemmesykepleien hadde tatt kontakt med pårørende om der var ting som skjedde eller om det var ting som ble endret i det daglige mønster?
Har hjemmesykepleien noen som helst plikt i slike tilfeller ?
Nei det har de ikke.

Når vedkommende da må til lege, foreslått at hjemmesykepleien…..burde de da tatt kontakt med pårørende ?
Nei det er ingenting som forplikter de til å gjøre det.

Når vedkommende med Alzheimer søkes til å delta på et dagsenter en gang i uken, søknad blir skrevet uten at pårørende aner noe og vedtak blir gjort uten at pårørende fortsatt aner noe ……burde da hjemmesykepleien tatt kontakt med pårørende om at dette blir gjort og at vedkommende har fått vedtak om plass på dagsenter en gang i uken?
Nei det er ikke nødvendig å opplyse om.
Eller er det okei at en av pårørende helt tilfeldig finner vedtaket om plass under et besøk og dermed informerer de andre pårørende?
Ja det er visst okei.

Ville jo kunne blitt ringt politi om en kom dit på en onsdag og ikke fant sin mor og overhode ikke hadde anelse om hvor hun er, eg hadde iallefall gjort det siden ingen vet om noe.
Har hjemmesykepleien ikke noen som helst informasjonplikt ovenfor de pårørende?
Nei de har ikke det.

1 1/2 år har gått siden hjemmesykepleien ble koble inn i forhold til vår mor, og ikke en eneste gang har hjemmesykepleien tatt kontakt med noen av oss pårørende ang endringer i hverdagen eller når det gjelder legebesøk hjemmesykepleien har foreslått eller søknad om plass på dagsenter 1 gang i uken….. er det slik systemet er og er det slik det skal være?
Ikke vet eg men slik er det iallefall.

Oppi alt dette må vi jo prøve å huske på at den som er dement er ikke den som husker å informere om ting, hvem skal da være informant for den demente til de pårørende ?

Ønsker alle en fin tirsdag !

 

” Du har å glede deg til “

Ut fra overskriften kan hver og en tenke tanker, positive og negative,
alt etter hvem det er som leser,
alt etter om du er en negativ eller positiv person kanskje,
og alt etter hva du ser på som glede.

Men når da en person med Alzheimer ser på deg og sier :
“Ja du har å glede deg til”
ja da er det ikke ment som glede
og da kan en bli rent skjelven spør du meg.

For en trenger nemlig ikke få det tråkket inn, det at  “er det slik eg også kommer til å bli?”
Visst en da lar tankene spinne fritt så kan en lure …. Når er det min tur å bli slik?
En kan ikke la de tankene få styre på i hode, en må gjøre så godt en kan for å ha det okei så lenge en ikke blir rammet av slik sykdom.

Eg trenger ikke bli minnet på akkurat det eg, for eg tenker de tankene mange ganger,
helt alene, helt uten påminnelse.
Og ærlig talt så er det vel slik at som pårørende til noen med Alzheimer + pårørende til pårørende som var dement i en tid ordet Alzheimer ikke var i bruk…..så føler og ser en tegn uten grunnlag for det.
Og uten en stor porsjon selvironi og galgenhumor så hadde en ikke kunne ledd av det.
Men galgenhumor er viktig, og det å kunne si “det er så gale” og så kunne le både med andre og av seg selv,
det er uhyre viktig så mange ganger.

Og tro ikke at eg ikke har lurt på mange ganger…hvem kan ta litt vare på meg om eg blir dement?

Ikke står folk i kø for å ta vare på en…verken familie eller venner, for slik er samfunnet vi lever i blitt.
Og ikke er det plass til en i omsorgsboliger heller, for der er det jo kø og den køen blir ikke mindre, tvert imot…den blir bare lengre.
Samfunnet i dag er blitt slik at familie vil ikke belastes, de skal leve sitt eget liv,
det er fasader som er viktig i dagens system,
og det offentlige er lagt opp til at folk skal måtte greie seg selv.
Det er ikke 2 og 3 generasjoner samlet i husene lengre, nei nå har en knapt tid til å besøke hverandre og er en til belastning så ser en vel helst at en slipper.
Det er jo uhyre trist å se hvordan ting i stor grad har utviklet seg når en vinkler “velstandsnorge” den veien.

Ja “eg har å glede meg til “

Ikke helt som eg trudde

Mandag hadde eg en samtale med min mors lege,
og samtalen var for min egen del.
Det å forstå hvordan ting fungerer er veldig viktig i enkelte situasjoner,
da vet en hva en kan forvente og forholde seg til.

Det var vel 3 punkt eg ønsket å forstå ….
og akkurat nå er det 2 av punktene eg føler for å nevne.
Det er de 2 punktene eg har hatt mest med å gjøre og det er medisiner
og å fungere som følge.

Punkt 1 er medisiner.
Det handler om dosett…månedsdosett….som fylles med rett medisin
og rett antall medisiner.
Enkel sak vil en tro, men saken kan være vanskelig nok den for en som ikke klarer holde fokus.
Men dette punktet skulle vise seg å være det letteste å få til,
å få min mor til å si ja til offentlig hjelp på.
Så heretter er det den kommunale hjemmesykepleien som har ansvaret for fylling av dosett.

Punkt 2 er følge.
Følge til lege fordi lege anbefaler å ha med pårørende.
Av den enkle grunn at det som blir sagt hos lege ikke huskes og også fordi legen da vet at beskjeder
under legebesøk er hørt av 2 personer og dermed skaper trygghet både for pasient og lege.
Følge til apotek fordi en ikke klarer huske hvor apoteket ligger.
Følge på matbutikk og andre butikker fordi der er problemer med å orientere seg i butikkene
og klare å huske hvor ting er i butikker.
Dette er min mors virkelighet….

….men det er ikke Alders psykriatrisk poliklinikk enig i.
Der har min mor vært 3-4 ganger….en gang hvert halvår… og tatt tester.
Og ho skårer veldig bra på testene har det blitt sagt.

Mitt første spørsmål vil da bli…
hva går testene ut på ?
hvilke tester er det som gjennomføres?
Eg vet at en av tingene som sjekkes er evnen til å forstå klokken.
Tegn en klokke og sett på tallene.
Og min mor sier….det er jo lett det.
Hvorfor?
Min mening er at det å kunne tegne en klokke og sette tallene på klokken det kan
en person med mild demens klare.
Hvorfor ? Jo fordi dette er lært for mange mange år siden og det sitter i kroppen, det sitter i systemet.
Og hvordan er det ofte med mennesker med demens…jo de husker ting fra gamle dager,
mens ting fra nåtiden er et mye større problem.
Der kommer også det med klokken inn føler eg.
Det er terpet på og innlært for lenge lenge siden.

Det som mange ganger skjer er at slike ting klarer en i et tidlig demens stadie.
En person med mild demens vil også fint klare seg i vante omgivelser som i hjemmet.
Men hva da når en skal oppsøke andre omgivelser, der en sjelden er?
Da kommer problemet.
I kategorien omgivelser der en sjelden er kommer både apotek, matvarebutikk og lege…..
for det er ikke steder der en er “hjemme”

Allikevel uttaler alderspsykriatriske poliklinikk at der er ingen grunn til å forlange noen støttekontakt eller lignende
for personen skårer så godt på testene.
Min mor vil nemlig ikke ha noen innblanding,
ho skal fikse ting selv mener ho
Og det er samme person som har blitt kjørt til sin fastlege,
samme fastlege som vedkommende har hatt gjennom mange mange år…
og ikke klarer se for seg hvor fastlegen har kontoret sitt.
Forstå det den som kan….
eg forstår det ikke.

Hva gjør en da, når personen ikke vil ha hjelp
og de lærde sier personen er for frisk til at en kan påtvinge støttekontakt ?
Jo da får vi vel følge de lærdes ord da,
og la henne fikse ting selv og greie seg selv.
Så får vi se.
Eg er ikke enig.