Eg ønsker i dette innlegget å snakke litt om demens.
Det har jo endelig blitt mer åpent å snakke om enn tidligere….
innlegg både i aviser,
på facebook,
og i blader omtales demens ofte nå.
I dødsannonser ser en også at en trekker frem det å gi gave til forskning på demens istedenfor blomster.
Opp i alt dette med demens er det noe som heter NKS Olaviken sykehus.
Tidligere år har eg flere ganger vært med som følge til poliklinikken Olaviken
som ligger på Haraldsplass sykehus i Bergen.
Det eg har lært i senere tid er at det er en avdeling på Askøy utenfor Bergen
som ikke er et sted der en har en time,
men et sted hvor man legges inn til utredning over tid.
Dette tidsspekteret kan nok variere
men 4- 6 uker er den vanlige tiden man er der til utredning.
Det er dessverre ikke et sted man kan bli værende.
I følge google er NKS Olaviken pr i dag
det eneste alderspsykiatriske sykehuset i Norge.
Om det stemmer eller ikke vil ikke eg ta på meg å være Gud over.
Eg har nå vært inne i det sykehuset et par ganger,
som en av tre pårørende til vår mor som har demens
og som takket ja til å få plass der for å utredes.
En person som har demens vet nok ikke helt hva det vil si å bli innlagt for en utredning,
kanskje personen tenker mer som et barn…
“at visst eg sier ja til dette så gir de meg noe eg blir bedre av,
blir frisk.”
Hokus pokus liksom.
Virkeligheten er jo ikke slik.
Mine tanker rundt stedet på Askøy er at det må være en fin plass å få lov til å være.
Få pasienter…..mye personell.
Lite og med tid til pasienter som krever tid.
For endel pasienter som har Alzheimer krever mye tid.
Stedet ligger landlig til med flott hage,
dam med koi fisk i,
benker,
frukttrær,
høner
og pasientene blir tatt med på tur ut flere ganger for dagen.
Der er musikkgruppe,
aktivitetsgruppe
og treningsgruppe.
Kanskje der er mer også men det er tingene eg vet om.
Tvstue og
dagligstue der en kan sitte og prate
eller spille spill.
Og så kommer en vel til det viktigste…..
at fordelt på 3 poster er der plass til ca 20 personer.
På posten vår mor er på er det plass til ca 6 personer.
Ikke rart eg fikk følelsen av at der var like mye folk som jobbet der som der var pasienter.
Men så er det å finne roen der da,
og det gjør mange har eg fått fortalt.
Mange vil ikke reise derfra,
for de har det så godt der ble det sagt.
Men ikke vår mor,
nei ho finner ikke roen.
Ho blir bare lei av å være der, kanskje det ikke er spennende nok for henne ?
Men samtidig sier pleierne at ho deltar på alt,
trening,
aktivitet
og sang
og en ting er iallefall sikkert og det er at sist eg var på besøk til henne var den fysiske formen bedre enn på lang tid så det er ingen tvil om at ho er i aktivitet der.
Så kanskje ho deltar i alt dette
men når ho ser oss
og snakker med oss så husker ho ingenting av dette.
Min mor pleier si til meg….
” ja du har å glede deg til når du blir dement.”
Stedet på Askøy er et fint sted og eg måtte jo bare si til pleierne der at eg håpet de var der når eg en dag kom inn med demens,
og visst eg ikke ville være der så måtte de minne meg på at eg hadde sagt det var et flott sted og at eg hadde likt meg godt der.
Det var slike steder en skulle hatt den den som har demens kunne blitt tatt vare på,
ikke bare i en periode,men hele tiden.
All honnør til de ansatte der og jobben de gjør,
det er ikke en jobb for hvem som helst det kan eg trygt si.
Da eg var ungdom så eg det samme skje med min bestemor,
eg ser den samme veien igjen nå.
Den gangen var det ikke snakk om noen utredninger.
All honnør til ansatte ved Olaviken avd. Askøy.