Fra beste til verste på 1 1/2 time

God kveld alle sammen.

Det har vært stille fra meg på bloggfronten siden innlegget eg skrev og postet 5.april kl 00.03,
beste dagen eg hadde hatt etter operasjonen og alt gikk bare rett vei.
Kunne jo bare bli bedre dag for dag var tanken eg tenkte…..
så feil eg tok akkurat da.
Ingen visste da at 2 timer senere på natten skulle
eg være i en ambulanse med fulle sirener.

Sliten men veldig fornøyd over å føle meg såpass bra at eg hadde fått gjort litt den dagen,
postet eg innlegget og begynte å tenke på å legge meg.
Skulle bare henge opp et dynetrekk eg hadde vasket
og da stoppet kroppen opp å virke som den skulle.
Eg har ikke klart å skrive noe om det før nå,
tok endel dager før eg klarte å snakke om til og med,
for det ble en traumatisk natt og eg har brukt tid på å selv klare å bearbeide ting i hode….
for så å snakke mer og mer om det.
Fortsatt står det for meg som en traumatisk opplevelse og det tror eg det vil være lenge,
men jo mer en jobber seg gjennom det og jo flere dager som går så blir det lettere å snakke om.

Hadde det som skjedde vært angstrelatert kunne eg lettere taklet det,
for det har eg jo mange års erfaring med å kjenne på og kjenne igjen,
men dette var ikke angstrelatert,
dette var motsatt.
Ved angstanfall jobber kroppen på høygir…….
da dette skjedde jobbet ikke kroppen, den mistet kreftene totalt,
det var som om en kjente kreftene forsvant utav kroppen,
ut til ingenting,
og eg bare seig om.
I samtale med legevakt og ambulanse er det noen sekunder som er borte for meg mellom sengen og ytterdøren der eg ligger på kne på gulvet og strekker armen opp mot låsen for å låse opp døren,
etter det blir eg bare liggende.
Bare prøver å puste og kjenner at det finnes ikke krefter til noe i kroppen.

Så starter det eg føler er kaos, så mye som skjer….
ambulansepersonell kler seg i smitteklær og masker,
for de vet jo ikke hva dette er og kan ikke komme inn uten verneutstyr,
målinger,
prating…..
og eg orker nesten ikke prate,
merker selv at eg prater veldig sent….det er jo ikke krefter til det.
Med det de kaller segl blir eg båret ut og lagt på båre og videre inn i ambulanse,
hvor det måles og måles på både det ene og det andre.
Eg får med meg alt som skjer,
men orker ikke holde øynene åpne mye,
men eg ser til siden…
ut gjennom sidedøren på ambulansen og ser et bilde der,
av mørket,
en åpen ytterdør og lys i gangen,
og i døren står eldste barnebarnet.
Eg tror det er et bilde eg vil se for meg resten av livet egentlig,
det føltes så sterkt.

Så starter turen til byn,
først settes det på plass nåler begge armer,
klargjort for både evt operasjon og annet,
så ruller bilen avgårde mens de styrer på og jobber med meg hele tiden med gjentatte spørsmål om eg er våken….
om eg hører de…..
ja eg er der, eg hører og ser….
men eg klarer ikke mye mer enn det.
“Du må gi på litt” sier ene til sjåføren og får til svar at dere må få på dere seler.
Det måles og måles,
blodtrykket synker enda mer sier de…..
56 over 30 nå.
Eg vet eg sa til de 2 ganger at eg tror eg dør nå,
eg forsvinner.
“Vi må hjelpe med trykket ” sier de og kobler til mer utstyr,
og få opp beina,
så starter de med å pumpe for å prøve å få blodtrykket høyere.
“Gi gass”
“Vi kjører til Haukeland”
Ringer opp Haukeland og repeterer “kode rød”
Det var som om eg nesten skulle ønsket eg ikke husket alt som ble sagt,
men selv om eg gjorde det var der ingen plass for angsten.
Ved angstanfall stiger blodtrykket fordi det jobbes så inni kroppen,
men her var det jo langt langt fra høyt blodtrykk.

Ankomst sykehus og Corona telt først,
ambulansepersonellets smitteklær må av,
og der står en haug med leger,
sykepleiere og hvem vet hva.
Og eg fryser,
eg er iskald og skjelver.
Det blir hentet 3 varmetepper og sprøytet inn steroider.
Det snakkes om mistanke om hypofysesvikt.
Kroppen var så kald,
og når 12 glass blodprøver skulle tas ble det en hel jobb
ettersom blodårene var krøpet helt sammen
og kroppen skalv både av kulde og steroider.
Og alle jobbet på ,
noen med å finne blodårer som kunne brukes,
andre med ultralyd,
og masse ting på en gang.
Så litt etter litt ble det mindre mennesker rundt meg,
det var de med alle blodprøveglassene som kjempet lengst
men til slutt var det bare en sykepleier igjen.
“Ja så var det bare oss to igjen ” sa ho…..
” en etter en forsvant, nå er du plutselig ikke så populær lenger.”
For min del kjentes det helt okei ut for eg var totalt utmattet,
men nå hadde eg iallefall fått tilbake blodtrykk.
Så var det Corona testingen og deretter ble eg trillet inn på isolat til svar på testen var klar.

Der inne på isolatet kom følelsen av angst og det var ikke vanskelig å se
siden eg var koblet til blodtrykksmaskin,
for hver måling sted blodtrykket.
Ved måling på 176 over 102 lurte sykepleieren hvordan eg følte meg
og eg sa at eg kjente jo kor kroppen jobbet med angsten da
så da ble det å få beroligende og blodtrykket roet seg da ned igjen.

Etter 6 timer på isolat og negativ Corona test ble eg flyttet opp på Medisinsk avdeling,
der det ble tatt prøver og målinger i flere dager før eg reiste heim onsdag 8. april.
Konklusjonen ble at det var ikke hypofyse svikt,
eg hadde hatt blodtrykksfall
og de kunne ikke finne noen konkret grunn for det.
Hjertet ble sjekket med mange EKG målinger og til slutt CT.
Fikk Cortison tabletter som eg skulle ta 1 uke i første omgang + sovetabletter siden eg sov så lite.

Hjem til påske…
det burde jo vært jippiii følelse det,
men nei det var det slett ikke.
Fordi eg var redd,
eg var faktisk redd for å reise hjem,
redd for at det skulle skje igjen,
redd for å miste kontrollen alene hjemme.
Det er jo også sånn mange ganger at om en er ute for noe som føles som en skremmende
og traumatisk hendelse så unngår man kanskje å oppsøke stedet der det skjedde….
iallefall en stund.
Men dette skjedde hjemme,
korleis kan en da unngå det ?
Eg kan trygt si eg var ikke høy i hatten når eg kom hjem og dagene som fulgte.

Energien eg hadde følt på dag 10 etter operasjonen den var helt vekk,
det var som en startet på null igjen.
Nå har det gått ca 1 uke etter at eg kom hjem og redselen har roet seg litt,
men fortsatt er eg redd for at det skal skje igjen og tenker at det er kanskje ikke så unormalt.
Kroppen er sliten etter alt som har skjedd på få uker,
kanskje ikke så rart.

Så det blir ikke noe storarbeid her i finværet,
men eg har masse håndarbeid som eg kan få gjort mens eg holder meg forholdsvis rolig.
Og så kan eg jo nyte det fine været 🙂

Ha ei fin helg alle 🙂

På tide med oppdatering ?

God kveld alle sammen.

Det er vel på tide med en liten oppdatering når det gjelder sjokket som har lagt i systemet en stund nå, det er 6 uker siden i dag at eg møtte opp på legevakten etter å ha vært temmelig dårlig noen dager.
Og da skjedde det mye på kort tid.
Så kom en inn i ventetid fase………………
og der var det nesten som i slutten av linjen over, der ble det “prikk prikk prikk” på en måte, dagene ble lange og ukene også,
fordi en var i en ventefase.

Der var det kaos,
kaos i hode og kaos i kroppen.
Følte meg lammet på en merkelig måte.
Angsten tok vel i de 2 ukene mye av plassen sunn fornuft skulle hatt,
men det er ikke lett for noen med angst å kontrollere slikt.

Det blir litt sånn “Styggen på ryggen”.
På ene siden satt en som sa at dette går bra……
på den andre siden satt det en helt annen type,
en type jævel,
en så negativ og redselsfull type at han mange ganger vant over den positive på andre siden.

Og sånn sloss de, dag etter dag, og hvem satt i midten?
Jo der satt et forstyrret bilde av meg selv.

Eg var lettet når eg endelig kunne møte opp på Haukeland Sykehus,
for uansett ka….
så skulle eg få vite ting.

Eg hadde sagt til en person at eg skulle lage meg en liste med spørsmål eg hadde,
sannheten er at det kom eg på no……eg glemte det helt da det gjaldt.

Men eg pleier alltid klare å spørre om ting og det gjorde eg heldigvis denne dagen også.
I tillegg hadde eg med meg kjæresten min og min søster så vi var 3
som skulle prøve å få info
og prøve å huske hva som ble sagt.

Noe av det første som ble sagt av overlegen var at dette var en godartet svulst.
Min reaksjon var : Hvordan vet du det?
Hvordan kan du vite det uten å ha tatt prøver av den?
Ho forklarte at de kunne de se på MR med kontrastveske.
Og forklarte videre …
Den var stor,
det var fortsatt passasje med veske til synsnerven,
tegnet og forklarte
og spørsmålene haglet nok mot henne fra meg.

1 1/2 time senere gikk vi ut derfra.
Da hadde vi snakket om alt,
om alle prøver som var blitt tatt…
om hvordan prøvene var…
om hvor stor svulsten var….
om mulige konklusjoner på hva som ville skje videre.
Hodet var stappfullt.

 

Og i ene handa hadde eg 2 brune konvolutter,
en med prøveglass for 2 spyttprøver som  skulle tas to kvelder kl 23
og en med en tablett
+ papir på blodprøver som skulle tas

morningen etter siste spyttprøve.
Og da var det bare å sette i gang med nye de nye prøvene.

Når det var overstått, levert og blodprøve tatt så koblet eg mer eller mindre ut av alt.
Eg har vel fått et bilde av at det ville ta ca 4 uker før eg fikk noen ny innkalling til
Haukeland sykehus,
da til samtale med overlegen, nevrologer og kirurger….

der de ville si hva de mente burde gjøres videre.

Kroppen var nok temmelig sliten etter ventetid og hode var fullt av info.
Så på en eller annen måte så tok eg et valg om å koble vekk
og det valget har eg stort sett klart å følge.
Eg har prøvd å si til meg selv at det vil iallefall gå 4-6 uker før eg hører
noe mer om noe som helst.
Ny ventetid på en måte ja…
men eg vil prøve å fungere i den tiden.
Eg har ikke noe særlig smerter nå,
noe trykk i hodet,
men det var ikke unormalt sa legen med tanke på størrelsen på svulsten.

Føles litt merkelig til tider men er oppegående.

Det har vært så og si null snakk om svulst,
om sykdom og om negative ting.
Eg vil ikke tenke på at der ligger en ting oppi hode som har fyllt hypofysen
og som nå ligger som en haug på en skål,
eg håper på at ikke ting endrer seg før eg skal tilbake til samtale
og da få vite hva de mener de kan gjøre.

Så dagene går
og ukene også.
Så får en prøve å glede seg over det en kan.
Til helgen blir det barnedåp og eg håper på fin tid sammen med barn og barnebarn. <3

 

 

 

Kan da ikke være sliten ?

God søndagskveld alle sammen

Helgen er snart over og for min del har det vært en innehelg.
Selv om eg jo har vært utom døren både fredag, lørdag og i dag så har det bare vært ut til bilen og så inn igjen fra bilen, ikke en eneste tur ute har eg tatt i løpet av helgen. Og så kan en jo spørre seg hvorfor, men eg kan ikke gi annet svar enn “har ikke blitt” eller “har ikke orket. ”
Eller kanskje eg burde si “prioritering” for det er vel kanskje like rett.

Prioriteringen har blitt luer og strikkegenser, pinner som klirret og nøster som brukes.
Litt klesvask, rydding og tur med støvsuger + litt tv og litt besøk av søsteren både fredag og lørdag da har en vel hele helgen inni den pakken.
Burde eg isteden prioritert å gått en tur ute hver av disse dagene i helgen ?
Ja helt sikkert for kanskje det hadde gitt meg mer energi…eller kanskje ikke, det vet man jo ikke når man ikke har gjort det da men en tur ut er i de fleste tilfeller godt for kropp og sjel.

Men selv om eg fysisk ikke har gjort mye i løpet av helgen så er kroppen temmelig sliten.
Da kan kanskje noen heve øyenbrynene og riste på hode og tenke…..hallo ???  sliten????  en blir jo ikke sliten av å for det meste sitte i ro en hel helg og kun klirre med noen strikkepinner ??

Det blir jo for dumt.
Jo takk, det er mye her i verden som blir for dumt skal eg si deg, veldig mye, det trasige er bare det at det som er dumt det teller med det også.
Og selv om eg ikke har vært mye fysisk aktiv så skal eg love en ting…..kroppen har jobbet.
Den har ikke hatt fri, kjennes overhode ikke slik ut nei, den jobber gjerne på høygir når eg sitter som stillest.
Og kanskje eg bruker like mye energi på å holde kroppen “samlet” som andre bruker på å springe halvmaraton, kanskje blir eg like sliten som løperen.
Nå har eg aldri sprunget halvmaraton selv  så eg skal ikke påstå noe som eg ikke er sikker på,
men eg vet iallefall at eg kan gå 1 mil  på en god dag og ikke være halvparten så sliten når kvelden kommer som eg kan være når kroppen jobber på høygir en dag.

Men det er jo ikke noe å klage over, alle har sitt og sine ting og selv de som ikke har det men tror de seiler avsted dag etter dag de kan også plutselig treffe et undervannsskjær de ikke var klar over kom.
Ingen er lovet å seile på blikkstille hav, en skal møte ting på veien som en ikke var forberedt på og som det av og til er opp til oss selv hvordan vi vil håndtere.
Det som betyr mest er vel hvordan en velger å håndtere de tingene vi får……og der er det jo flere valg.
Eg er veldig glad for at eg ikke er en pessimistisk person for da hadde eg nok slitt mye mye mer enn nødvendig og mye mer enn eg gjør.
Eg er vel litt sånn født optimist eg, trur og håper at en kan få til det meste, nekter å gi meg før det motsatte er bevist. En må prøve før en kan si “nei det der går ikke”
Troen på at en kan få til det meste med litt jobbing og litt stå på vilje det hjelper.

Hjelper det når en føler en bruker opp all energi en har bare ved å ha ei rolig helg ?
Ja …hvorfor ikke…..blir sikkert bedre i morgen.
Og det er mange som har det mye verre.
Eg kan ikke hjelpe alle de som har det mye verre, men eg kan hjelpe meg selv med å si til meg selv…..
“Blir sikkert bedre i morgen”

Ha en fin søndagskveld alle sammen 🙂

Ingen kan forstå, selv ikke eg.

Det har vært et pledd-år !!
6 pledd ferdigstilt og 2 under produksjon, ikke rart senebetennelsen merkes til tider.

Eg med min angst, og min dødsangst, eg har det travelt.
Det er rett og slett litt trasig hvor travelt eg har det til tider, eg tenkte jo at mine barn og mine barnebarn skulle alle få et pledd + noen flere om eg fikk tid før eg døde, men eg har mange barn og enda flere barnebarn så det tar tid.
Sist jul, julen 2017 laget eg tepper til 4 av mine barnebarn.

I år  har eg gjort ferdig 6 stykker men allikevel er eg ikke ferdig med barna og barnebarna.
5 barn + 10 barnebarn + 1 bonus barnebarn det blir 16 tepper det, og da mangler eg enda 6 stykker som ikke er laget enda.
Og når angsten tar styringen så har eg ikke nok tid.

Eg forventer ikke at noen skal forstå det, for eg forstår det ikke selv, det jaget eg setter kroppen min i, og eg kunne gjerne ha byttet det vekk.
Men det eg vet det er at det er noe med minner, det har noe med minner etter meg å gjøre, noe en kan se på , tenke på , krølle seg inn i og vite at dette har eg laget av kjærlighet, som et minne,
Og eg håper inderlig at det vil kunne oppleves slik.

Og så….så møter eg plutselig meg selv i døren som det heter….. minner….det å ha et god minne……
det blir borte for meg når eg vet….at om 100 år er alt glemt, for alle.

Da vet ingen hvem teppemakeren var.

Ønsker alle ei fin uke 🙂

 

Oslo

God formiddag fra Gardermoen flyplass.
Noen vil kanskje løfte øyenbrynene nå og tenke….hmmm var det ikke ho som skrev et innlegg om angst i natt ?
…og nå sitter ho i Oslo ?

Joda det var meg som skrev om angsten siden eg ikke kunne sove, og det er også eg som sitter i Oslo nå,
så merkelig det enn kan høres.
Natten ble veldig kort, i alle fall når det gjelder søvn og denne dagen blir nok veldig lang.
Sliten blir eg nok så det holder men det er jo verdt det.
For eg og angstkompisen vi er ute og reiser vi, en tur som har vært planlagt noen uker nå så det har vært nok tid til å forberede seg.
Dosetten med angstmedisiner er i handbagasjen, der er også beroligende medisin + noe for å binde innhold i magen for å si det fint.
Selve reisingen er tenkt gjennom, mange ganger, så mer kan eg ikke gjøre.
Skulle gjerne hatt med meg noen, mer enn gjerne, men nå ble det jo ikke slik denne gangen.

Når eg først skal reise alene uten noen andre med meg så kunne eg virkelig tenkt å reist ALENE, men det gjør eg jo ikke, min usynlige kompis er med.
En lite synlige reisekamerat så lenge eg klarer å holde han i sjakk.
Og dette reisefølge prøver å styre meg og eg prøver å styre han….se det for deg.
Angstkompisen reiser gratis han, trenger ikke flybillett, ikke sete på flyet heller, bare presser seg inn, og når mine medpassasjerer med tykke gensere, kåper , frakker og boblejakker og som kaster på seg skjerf og luer…… ser på ho som de sikkert betrakter som “halvgal” der ho står i køen for å komme seg av flyet, i bare en singlet på overkroppen…ja da har de noe å undre seg over.
Visst de da står bak meg og ser at den svarte overdelen er våt på ryggen av svette…..ja da vet eg ikke hva de tenker og ikke gidd eg bry meg heller.

Det eg nå sitter og tenker på er timene eg skal slå i hjel her før eg skal videre, har laget meg til med strikketøy så kan strikke mye denne dagen eg.
Det eg også tenker på er at sist eg var på denne flyplassen så fikk eg et større angstanfall og følte mindre og mindre følelse i bena slik at eg til slutt måtte støtte meg oppetter en betongsøyle fordi eg var redd bena ikke ville holde meg oppe lengre.
Ikke tenk på det vil du vel kanskje si…..lettere sagt enn gjort det.

Men eg sitter nå her og prøver å slappe av og så må en jo bare ta time etter time slik den kommer.
En ting er i alle fall sikkert og det er at eg nekter å la angsten stoppe meg fra å gjøre ting eg ønsker å gjøre og det er akkurat det eg gjør akkurat nå….noe eg ønsker å gjøre….reise nordover er det som gjelder denne gangen.
Eg har sittet mine måneder innestengt i mitt eget hjem for å si det slik, heldigvis lenge siden nå, uten å engang klare å gå alene på butikken, og det vil eg ikke.
Eg har alltid vært glad i å reise, se nye steder, oppleve ting, og det siste er det eg skal nå, oppleve dager i nord.

Derfor vil nok mine blogginnlegg  bli små reisebrev nå fremover, noe eg håper også de som leser kan ha glede av.
Så er det bare å krysse fingrene for at “kompisen” min som eg ikke er så god venn med akkurat….holder seg i bakgrunnen.

Ha en fin tirsdag alle sammen.

Angst er noe dritt, strikking terapi

For de som leser bloggen min og det eg skriver så kan det kanskje virke som at alt går på skinner og eg strikker og hekler og reiser og alt er bare gode greier.
For det er ikke hver dag eg skriver om angst, eg orker rett og slett ikke bruke energien min på det.
Så eg holder meg stille…
men det betyr ikke at eg med strikketøy og heklenåler har det helt okei.
Nei slik er det dessverre ikke.

Sist uke var ingen god uke, det startet allerede på påskeaften da eg kom hjem etter
å ha vært litt av påsken sammen med noen av ungene mine.
Hvorfor ?
Det kan eg ikke svare på.
Hadde eg kunnet det så hadde eg kanskje også kunne løst problemet akkurat da, men nei.
Bilde under illustrerer et kaos av følelser og tanker

Det eg kjenner det er at dødsangsten er veldig fremtredende og det har eg kanskje svar på siden noen eg tidligere hadde en relasjon til døde 1.påskedag. Men da snakker vi om en relasjon over 30 år tilbake i tid.
Men når det gjelder angst så har den ikke noe tidsbegrep.
Den skiller ikke mellom nåtid og fortid, den er bare kaos, den river og sliter i kroppen og hode klarer ikke være objektivt for redselen tar over.
En mister styringen.

Eg hørte på tv en dag at Martin Johnsrud Sundby hadde snakket om hjerteflimmer og angst en da kan få.
Så klart en blir livredd, det er jo logisk. Uten en arm, en fot, et øye og så masse annet så kan man jo leve….
men uten hjerte… da stopper livet.
Og med hjerteflimmer så må man jo så klart bli redd, helt forståelig.
Men en trenger ikke ha hjerteflimmer for at angsten skal ta en, nei langt derfra, og det vet nok alle de som er plaget med angst.

Eg var temmelig sliten etter sist uke, det føles som en sloss med seg selv og ikke klarer vinne.
Ikke en dag uten uro og angst det tapper kroppen veldig mye.
Den daglige turen min har eg sloss meg gjennom, dag etter dag, for det er slett ikke alltid man går på tur og bare koser seg med turen, neida en må i tillegg sloss med angsten for hvert steg en tar og det er noe dritt rett og slett.
Angst er noe dritt……som eg mer enn gjerne skulle vært foruten.

Strikkingen og heklingen er min terapi nå og det er jo flott at man har en terapi der man får utrettet så synlige ting som eg  da får. Men når en da opplever at angsten kommer snikende mens man sitter der fredfullt og strikker….
ja da er det som å møte seg selv i døren eller for å si det på en enda mer tydelig måte…..
å gå rett i en lukket glassdør.
En ser ikke glassdøren….en ser ikke annet enn garn og pinner….før en kjenner at nå …nå starter det som er veldig ubehagelig.
Mens en sitter der med terapien sin……så må en stoppe opp…. fordi en ikke klarer holde fokus.
No annet har tatt over.
Den usynlige kompisen som du egentlig ikke ønsker være kompis med kom plutselig.
Noen har uttalt at en møter angsten best ved å ta imot den som en venn…..
det er pinadø ikke enkelt.
Følelsen en har er som om en svømmer på dypt vann…med fare for å synke.

Så eg møter en ny dag håper eg….med hode over vannet og satser….
satser på å ikke synke.

Ønsker alle en fin dag og en fin uke.

 

Kveld på kirkegård uten dødsangst

Eg er ikke så fink til å besøke mine besteforeldres graver.
Tidligere var eg mye flinkere, da likte eg å gå på kirkegårder, sitte på en benk og bare føle ro.
For eg følte en god ro ved å sitte der.
Men så etter den store angst smellen for en del år siden da dødsangsten gjorde så stort innhugg i angsten så kunne eg overhode ikke gå inn på kirkegårder.
Visst eg ikke da var neddopet på tabletter.


Det var egentlig som å få et trykk rett i fleisen når det plutselig ble slik.
Eg som likte å se på kirker og gravsteder alle steder eg kom og som gjerne tok turen til akkurat kirkegården en stille kveldsstund. Der var det fred….der fant eg ro.

Så med et knips så ble det snudd helt på hode, ingen ro, ingen fred, bare panikk og dødsangst.
Når eg ikke engang kunne bla i en avis fordi eg kom til en side med dødsannonser og da slo angsten til med en gang…hva i all verden hadde eg på en kirkegård å gjøre?
Ingenting.
For der var ingen ro der for meg lengre, for meg ble roen snudd om til uro.
En uro som tok helt over for fornuftige tanker og panikken tok over.

Så det tok tid, lang tid, før eg kunne gå inn på en kirkegård og kunne føle meg nokså okei….
kunne takle å gå der uten at dødsangsten rev og slet i meg og tok fra meg all fornuft.
Nå kan eg gå inn og være der litt og gå ut igjen.
Men roen som var det før, det fredelige ved å være på en kirkegård, nei det kan eg ikke kjenne.
Kanskje det vil komme tilbake, kanskje ikke.

Men denne kvelden da solen laget et så fint lys over kirken og kirkegården, så kunne eg i alle fall stoppe bilen, gå innom mine besteforeldre og min onkels graver, ta noen bilder av kirken og bygden der eg levde mine første år.
Det er i alle fall bedre enn å ikke klare gjøre det og det er eg veldig takknemlig for.

Ønsker alle en fortsatt fin kveld !

 

Så smalt det da

Ja så smalt det til meg angsten igjen, denne gangen sterkere enn på lenge.
Er eg overrasket??? Nei det er eg ege
ntlig ikke, med overrasket over at det ikke smalt
i helgen.
Sist uke merket eg at eg gikk noe på akkord med kroppen, men så er eg jo slik satt sammen,
at tar du det og står løpet ut så tar du neste ting.
Eg tar ikke nok hensyn til kroppen og at eg har en kropp som har angst og uro.

Siden eg for et par uker siden leste om en som var på helgetur og i løpet av den turen døde
så har eg slitt mye med redselen og dødsangsten. Ikke fordi det var noen eg kjente,
ikke fordi eg har noen grunn, ikke fordi det samme skjedde noen uker tidligere
med en annen person eg ikke kjente.
Heller ikke fordi eg sist uke så utallige ambulanser med fulle sirener.
Men….et sted inne i hode ligger nok disse tingene og er stadig fremme i tankene, samtidig
så har eg kanskje brukt energi og leitet frem krefter eg egentlig ikke har og ikke tatt hensyn
til angsten eg sliter med fordi eg har stått på for å få til ting.

Tirsdag kjente eg at nå er eg så sliten at eg orker ikke noe, så tirsdag var en veldig stille dag.
Der var ikke energi, der var ikke krefter, til noe som helst.
Dagen i går var forholdsvis rolig, men det skjedde jo litt da og det virket helt okei.
Så kom natten…..og Pang så var eg skikkelig full i angst og uro.
Det var ingen sjanse til å tenke rasjonelt, ting eg har lært og vet om angst var ikke tilstede og
mine metoder for å stå i angsten til den roer seg virket heller ikke.

Kloen i brystet…stikningene ut i armene….stadig svelging av metallsmak…det gikk ikke tilbake.
Alternativet beroligende måtte til men som de som har brukt slikt vet, så virker ikke de med et
trylleslag.
Alternativet legevakt var ikke langt unna.
Men i 4 tida slo tabletten meg ut og eg ble så utslått at eg sov 11 timer.
Fortsatt utslått av den typen medisin som eg ikke har tatt på lenge så har eg bare vært i svime
resten av dagen. Tom for krefter.

Dagen er borte og blitt til kveld, det ble ikke mye dag på meg….
men men….eg er no her.

Ønsker alle en fin kveld

Dødsangst

Har du noen gang vært med på noe der du har blitt så livredd for at det skulle være dine siste minutter….
nå dør du ?
Det er vel noe mange har opplevd, det kan være en har reist med et transportmiddel i fryktelig vær f.eks eller kanskje du har blitt så redd når det har vært et sterkt jordskjelv at du har tenkt akkurat den tanken. Det kan være utallige grunner og det viktigste av alt….du har vært så livredd at du har kjent på dødsangsten.
Det er fælt å bli så redd og kjenne på den panikken og den angsten.
Det er noe alle kan komme ut for og de alle fleste kjenne på, pga f.eks nestenulykker og ting eg nettopp nevnte.

Men hva da med å våkne opp en helt vanlig morgen, snu seg rundt i senga og kjenne kor godt det er…
å bare ligge der, for så rett etterpå få panikk uten grunn….nå kveles eg !
Eller gå en tur for så å føle en mister kreftene og være redd en kommer til å dø der i skogen…
og ingen vet hvor en er, en vil ikke bli funnet.

Den slags dødsangst har eg levd med i mange år.
Visst eg tenker tilbake til eg var 12-13 år så kan eg godt huske at eg hadde lange perioder der eg ikke turde
å legge meg til å sove, eg tvang meg selv til å være våken….for eg var livredd for at i løpet av natten
ville eg sovne inn og ikke våkne igjen neste morgen.
Og ingen visste om det, for der var ingen eg kunne snakke med om det.

For 10 år siden kunne eg ikke gå på matbutikken alene, for eg kom til å dø der inne og derfor måtte eg ha en av mine med meg som følge. Det var en forferdelig vanskelig tid, både for meg og mine barn som mye da måtte hjelpe meg.
I dag kan eg heldigvis gå alene på butikken.
Både da og senere har eg ikke kunnet gå tur alene, fordi da var det ingen som visste hvor eg var
og ingen ville finne meg.
Det er ikke mange år siden eg bare kunne gå tur visst eg hadde gitt beskjed til en an mine nærmeste om
hvor bilen ble parkert, og hvor eg gikk. Slik at de ville kunne finne meg.
Det kan jo virke litt latterlig det å ringe til sin datter som befinner seg i et annet fylke akkurat da,
for å oppgi slike ting. Vedkommende kunne jo ikke hjulpet meg der og da uansett.
Men for meg var det viktigste at personen visste hvor de kunne finne meg senere.
Det gav meg en trygghet å vite at kroppen ville bli funnet.

Det kreves enorm jobbing for å jobbe med desse tingene , noen vil kanskje riste på hode og kalle meg
gal…. andre vil kanskje aldri kunne forstå hva eg snakker om.
Men ikke er eg gal og en dag kan kanskje den som minst forstår….møte seg selv i døren….
og forstå.

For ca 10 år siden når eg sloss for å komme tilbake i jobb så fikk eg stadig spørsmål fra en nabo
om eg ikke snart var frisk nok til å gå tilbake i jobben.
Eg var mange ganger så lei av det samme spørsmålet, og så lei av å forklare.
Men en dag var det slutt på spørsmålene….og det kom aldri mer slike spørsmål fra personen.
Grunnen kom frem etterhvert….personen ble sykemeldt grunnet plutselig angstsykdom.
Selv om personen etter et års tid klarte komme seg tilbake i jobben sin så ble eg aldri mer spurt,
for nå visste vedkommende en god del mer etter selv å ha blitt rammet.

Mye av den typen angstfølelse gjør at eg lever på en helt annen måte i dag enn før.
For det går nemlig ikke en uke uten at eg flere ganger er innom denne dødsangsten og
det har nok satt sitt preg på min væremåte og på det eg ser.
Eg ser bittesmå nydelige ting som eg tidligere ikke såg og eg tar til meg det eg ser.
Det er viktig for meg å si og å vise at eg er glad i noen,
eg lever sterkere hver dag.
For ingen kjenner dagen før solen har gått ned sies det.
Og det er ikke bare et ordtak eller ord som slenges ut….det er virkeligheten.

Ha en fin kveld og fortell gjerne de du er glad i at du er glad i dei.

 

Angsten prøvde å styre.

I kveld har eg vært så heldig å fått være gjest i en 60års feiring.
Det var veldig koselig å være en av de inviterte og å få treffe mennesker eg har kjent  mesteparten
av livet men som eg sjelden ser eller er i festlig lag sammen med.

Men før eg kom så langt som til i kveld var det en dag der eg rett og slett ikke orket mye.
Eg var faktisk for det meste liggende vannrett til i 2tiden om ettermiddagen.
Da hadde eg et par ting eg måtte ordne og  klargjøre gaven til jubilanten og da slo angsten
til for fullt. Det å komme seg gjennom senteret for å få kjøpt noen få ting kostet  virkelig krefter.
Eg var så heldig at eg hadde yngste datteren med meg, ellers hadde eg nok hatt problemer
med å gjennomføre det eg skulle.
Det er ikke noen vits i å lete etter årsaken til den voldsomme angsten, den forsvinner ikke
fordi om eg vet grunnen. Men de mest nærliggende årsakene var vel at eg var så sliten, og
angsten kommer lettere når eg er totalt utslitt.
En annen årsak var ting rundt selskapet eg skulle i.

Timene fra kl 14 – kl 18 var ikke gode timer.
Når svetter pipler og kvalmen er trykkende har en bare lyst til å legge seg ned
Eg fikk også da heldigvis hjelp av datteren  og eg bestemte meg også for at det var greit å
avlyse helt til like før bilen kom som skulle plukke meg opp.
Eg fikk også en prat på telefonen like før eg skulle bli hentet. Desse tingene gjorde til at eg fant så
mye ro at eg kunne sette meg i bilen som kom og bli med i selskapet.
Med beroligende med som trygghet måtte eg bruke kjøreturen dit til å se om kroppen ville
roe seg.

Og det gjorde den heldigvis.
Det var en koselig feiring, tusen takk til et flott vertskap, tusen takk for masse god mat og drikke
og mye lått og løye.
Kroppen er sliten, men den gjennomførte.
Nå har eg slappet av med en kopp te etter at eg kom heim igjen og nå skal det bli godt
å legge seg ned å sove litt og få kvile.
Tiden stopper ikke……en ny dag er på vei