Hei i natten.
Egentlig burde eg lagt under dynen men eg hadde endel ting som burde bli gjort ferdig i kveld, så klokken gikk, og mens de tingene ble gjort har det gått mange tanker gjennom hode.
Heldigvis ferdig med det som skulle gjøres, men hode er visst ikke ferdig med alt det tenkes på.
Det som utløste den store tankeflommen i dag var et dødsfall.
Plutselig i ettermiddag dukket det opp en informasjon via min søster, om et dødsfall.
Et menneske er borte,
et menneske eg ikke har hatt kontakt med på endel år.
Samtidig kjente eg at dette satte seg fast i tankene mine videre utover dagen,
og kvelden og nå inn i natten.
Et menneske som eg har delt utrulig masse til,
ja kanskje dette mennesket visste mer enn de fleste.
Barndom…
oppvekst…
ungdom…
feiler som har blitt begått…
gleder i livet….
hva eg var stolt over…
hva eg angret.
Gode ting og vonde ting, hand i hand.
Hvordan kroppen reagerte på alt,
og kollapset.
Hvordan kroppen da reagerte når en prøvde å lette trykket på rustningen en bar på,
ved å prøve å løse opp musklaturen.
Det resulterte for det meste i angstanfall.
Vi lo sammen,
og ikke minst snakket sammen.
Vi var enige om noe,
og totalt uenige om andre ting.
Vi gikk på denne jorden i helt forskjellige sko vi to,
vi hadde totalt forskjellig utgangspunkt.
Og det var vel kanskje grunnen til at vi i hele tatt møttes,
eg tror ikke vi hadde truffet hverandre ellers.
Ho møtte meg som behandler….
eg møtte henne som en som hadde bruk for hjelp.
År etter år…
en gang hver uke.
Til eg sluttet, fordi eg var lei rett og slett.
Samtaler eg ikke lenger tenkte noe på har kommet mer og mer tilbake utover ettermiddagen og kvelden.
Og eg vet jo at selv om eg var lei alt da eg hadde siste avtale hos henne
og hadde min aller siste prat med henne,
så var ho som en klippe for meg i mange år.
Eg tenkte aldri over alder har det slått meg i kveld,
eg tenkte aldri over at ho var yngre enn meg.
For meg var ho en behandler,
eg var den som trengte behandling.
Det er for sent for meg å si takk til henne nå,
nå er ho ikke her lengre.
Men ho var der når eg hadde som mest bruk for henne.
Hvil i fred Dorthe.
Takk
