Så kom du plutselig…..

Du kom plutselig…lørdag….
eg hadde ikke invitert deg,
eller hadde eg det?
Eg er ikke sikker egentlig, kanskje eg ubevisst hadde gjort det ?

Men du har så mange ganger tidligere vist meg at du trenger ingen stor invitasjon,
du kommer når du kommer du…..
bryr det slett ikke om det passer eller ikke.

Du kommer med en uro….
en indre uro,
før du så begynner å gli rundt i kroppen.
Først den hvite….
den forholdsvis rolige fargen som glir fra øverst i hode…
så fra skuldrene….
og renner nedover ryggen.
Den hvite fargen er bare en begynnelse, men av og til stopper du der.
Du gir deg med det, og lar meg være i fred.

Men ikke denne gangen nei…..
du ville mer.
Fargen skifter.
Den blir skarp, uroligere og sterkere.
Du gir prikking i armene, armene dovner.
Du gir smerter i brystet….
så lammende følelse i halsen,
før du så slenger på kvalmen.

Og eg takler det dårlig.
Og ettersom du øker i intensitet velger eg til slutt å prøve å kvele deg…
med en beroligende.

Men ikke engang den kan du la få hjelpe.
Neida, du gir deg ikke.

Tiden går…
Minutter blir til halvtimer, timer….

Så blir det legevakt.
Sitte på venterom blir uaktuelt, eg føler eg svimer av
Liggende….
spybøtte…
blodtrykk…
ekg…
blodtrykk…
crp….
blodtrykk…
legesamtale….

Sååå roer det seg litt, kanskje den beroligende eg tok får lov til å virke litt ?
I halvkoma….
men ikke i fred innvendig.

Dagen blir til natt
og neddopet som eg er sover eg.
Og er sliten neste dag…,
og neste dag…..
men får ikke sove om natten.

Lørdag blir til onsdag…..
du gir deg ikke.
Du ligger på lur.. eg kjenner deg….
rett under huden.
Muskelaturen er i høyspenn,
det verker og verker men du slipper ikke taket i meg.

Eg blir så sliten av deg,
du aner ikke.

Tenk å kunne slippe å ha angsten på besøk.

 

Måtte nyte været

Første helgen i august viste seg fra en nydelig side, varmt og fint og det var tid for å nyte finværet litt så da satt eg meg i bobilen og kjørte ut i havgapet.

Ytterst i Øygarden er det ytterste en kommer uten ferje så da gikk turen dit.
Solnedgang i Hellesøy er flott å se på og det var det flere enn meg som hadde tenkt denne første lørdagen i august.
Ikke hver dag en har slik utsikt.

 

Turister er det fortsatt masse av, sesongen er langtfra ferdig og for de som liker havet og fiske er øygarden et flott sted og det var flere språk enn norsk å høre og fiskestenger og båter klare for å dra på sjøen med fiskelystne turister.
Det ble en kveld med herlig solnedgang.

Søndagen var eg innom flere steder, Kystmuseet i Øygarden hadde kafe med både sveler og fiskesuppe.

Nautnes fiskevær

 

Det ble en tur til Herdlevær

og også Turøy

Flott tur i flott vær

 

Prøvetur med bobil

God morgen alle sammen.
Da har vi plutselig kommet ei uke ut i august måned, som en vind var juli borte men heldigvis kan vi også nå nyte fine sommerdager.

Det har skjedd så mye de siste ukene og det merkes på kroppen.
Blant overraskende ting som har skjedd har eg plutselig blitt medeier i en bobil, og det må eg si eg ikke forventet i år. For etter å ha brukt tid i vår på å tråle finn.no på jakt etter en bobil vi ønsket kom vi plutselig over en som hadde alle tingene og da ble det kort vei til handel.

Prøveturen etter å ha blitt eiere gikk til Skånevik noen dager sammen med min søster og typen i deres bobil og vi kunne nyte varmt og herlig vær.
Litt greit å se hvordan ting fungerer og hva som bør rettes litt på, samtidig nyte nydelig vær.

Noen bilder fra turen

 

 

 

 

Ble bare ” Two ship Race” på meg i år

I år var det meningen å være i Bergen under arrangementet Tall Ship Races men det ble ikke helt etter planen.
Så eg nøyde meg med “2 ship race” eg, bedre enn ikke noen skip og mye mindre folk tilstede 😉
Bildene er tatt på Leirvik på Stord der det regnet denne dagen, men det la ikke demper på folk som ville sjå skipene.
Var flere skip innom men eg nøyde meg med desse to.

Et Russisk sjørøverskip forlater kaien, hadde vært fantastisk å selget fra Stord og inn til Bergen i denne båten.
Inn seglende kommer Statsraad Lemhkul

 

På bare 10 dager


Ser tilbake på sist innlegg eg skrev……med overskriften:
Skjer noe hele tiden…..
det var nok den overskriften som passet da,
men samtidig så har det skjedd så mye etter den dagen at eg rett og slett har vanskelig for å ta alt inn, det blir som om hode ikke klarer skjønne alt.
Der har vært så mye på 10 dager at det føles som et kaos i hode.

 

Det har vært fra hyttetur med blikkstille vann og full ro,
til arrangement med hundrevis av folk,
det har vært overraskende besøk,
herlige sommerdager,
der har vært sykdom,
død og begravelse
og i dag tungt skydekke og regn.

 

Livet har vist hvor fort alt kan snu fra sol til regn….
stillhet til bråk….
og fra liv til død.

 

På noen få dager kan så mye endres.



Vi må ta vare på dagene med sol…..for regnet kommer
Vi må ta vare stille stunder for vi får tidsnok bråk rundt oss
og vi må ta vare på hverandre så godt vi kan, for plutselig har vi ikke hverandre lenger.

Gi en klem….det koster så lite.
Gi nærhet og godhet.

 

Ønsker alle en god og fin søndag

 

Skjer noe hele tiden…..

Noen steder skjer det ting hele tiden rett og slett og i går kveld var det en stor flytebrygge som skulle flyttes.
Ikke noe man tar under armen og legger et annet sted liksom,
nei her måtte det sterkere krefter til.

Var mye styr med å få start på gravemaskinen som skulle brukes til løftet,
kan vel si det sånn at den var langt fra villig til jobben.
Men etter mye jobbing startet den med en svartrøyk som fikk de som låg med nesen ned i motoren til å rygge kjapt tilbake.

Så etter å ha fått rette sterke stropper på ble flytebryggen løftet opp flyttingen kunne starte.

Det gikk veldig greit og med litt styrehjelp på den store flaken kunne den legges trygt ned på stedet den skal ligge mens den blir fikset på.

Kjekt med litt spenning når det går greit.

Ha en fin onsdag alle sammen

Irritert……men på hvem ?


God morgen…..formiddag eller ettermiddag….du bestemmer.
Eg liker å komme med opp tidlig, for å få mest ut av dagen…..(det er noe som har blitt mer og mer viktig for meg de siste årene)….det å bruke dagen.

Kanskje ikke hver dag den brukes til noe like nyttig som andre dager, men det har blitt viktig å få mest mulig med meg av dagene, iallefall ikke sove vekk dagen, det blir rett og slett bortkastet dag.

Når en da er våken mange ganger, ser på mobilen….
nei den var gått i svart….tom for strøm.
Hører barn og barnebarn stå opp,
sover litt mer….
våkner og ser på mobilen (har jo glemt at den var svart)
sover litt mer og holder på slik noen ganger til før en klarer rulle seg ut av sengen….
(kroppen kjennes ut som den har fått juling)…
Ut til kjøkkenet og kobler mobilen til en kabel og i veggen,
slår på telefonen og ser på klokka….
ser på klokka igjen…
OG IGJEN….
POKKER HELLER…
og trur ikke det eg ser…..
11.45
KVART PÅ TOLV !!!!!!!

Blir kjempeirritert !!!
Er det mulig?
Sove vekk hele formiddagen ?
Blir så skuffet….over meg selv….er det mulig ,
nå har eg kastet bort halve dagen.

Og neste tanke som kommer er  :
stakkars barn og barnebarn som var tidlig oppe,
de var helt sikkert like trøtt som meg,
om ikke enda trøttere.
Og så blir eg enda mer irritert over meg selv.
Eg har da vel ingen grunn til å måtte sove hele formiddagen,
det er jo andre som er mer sliten enn meg…..
og de sover ikke !!!

Natt til lørdag sov eg bare noen timer…
og lørdag var det full rulle hele dagen.
Natt til søndag fikk eg heller ikke sove før på morrakvisten,
søndag var eg bare sliten,
men det var det jammen andre som var også etter sommerdans og rangel.
Natt til mandag sov eg godt og var oppe tidlig og brukte dagen sammen med barnebarn og barn
og hele kvelden humpet eg rundt i en traktor og var med på å slå og lage rundballer
(sikkert derfor kroppen kjennes ut som den har fått juling) og det ble ikke kveld før i halv 11 tiden.
Men er det noe stress da,
var en som nærmer seg 84 år der eg var….
han sov sikkert ikke vekk formiddagen i dag !!
Og han som sist stoppet traktoren hadde da gått i ett siden 8 i går morgen..og tatt seg tid til 1 måltid skikkelig mat…
han sov heller ikke vekk formiddagen i dag.
Nei det var det eg som gjorde !

Det er ingen eg klarer å bli så irritert på som meg selv, og samtidig så føler eg at eg ikke strekker til.
Eg skulle jo ha gjort både det ene og det andre, hjulpet den ene og den andre,
malt hus med noen,
det burde eg gjort.
Samtidig så har eg jo selv hus som skal både vaskes og males på, allikevel føler eg at eg burde stille opp og hjulpet 2 av barna med husmaling.
Er jo merkelig å tenke slik i grunnen, men det gjør eg jo.
Så skulle eg gjort litt her eg er, joda gjør jo litt men burde gjort mer.
Kjenner på følelse av å ikke klare strekke til.
Alt eg selv tenker eg burde ha gjort og gjerne ville he gjort for andre.

Eg skulle ha vært supermann, da kunne eg gjort alt eg kunne tenkt meg å gjøre for alle mine og andre også, uten at det kostet meg en kalori krefter.

Det er også et par venner eg burde besøke.
Og så sover eg vekk en hel formiddag!!
Irritert i dag ?
Ja !
På hvem ?
Meg selv og følelsen av å ikke orke alt eg ønsker lenger.
Men hva hjelper det….ingenting.
Det er på tide å legge vekk irritasjonen og bruke resten av dagen best mulig

Ha en fin dag alle sammen

 

Det er ingen vei tilbake

Det har begynt å bli en mye større åpenhet rundt demens og Alzheimers sykdom og det er veldig flott, for det er så viktig å kunne snakke høyt om ting.

For vi er så redde for å si ting mange ganger for en skal en jo ta vare på…høre og verne den som er dement og selvfølgelig skal man det, det er jo den personen det gjelder.
Det handler jo om så veldig mye, spesielt når sykdommen er kommet over den første fasen der en den som har sykdommen stort sett lever et vanlig liv slik en har gjort tidligere.
Mange endringer skjer men den det handler om klarer fortsatt å hente seg inn med huskelapper, repetisjon av ting osv.
Men selv da er det slitsomt, både for den som har fått sykdommen og også for de som står en nær og skal prøve å hjelpe.

Når eg tenker tilbake så var den tiden som pårørende temmelig frustrerende mange ganger for den som ikke husket, men den var også frustrerende for den som repeterte ting for tjuende gang på en time. Å si ting med samme rolige stemme tiende gangen som en gjorde første gangen, og så videre til femtende gangen og så videre.
Hode ble ganske slitent faktisk.
Er det lov å si det?
Ja det synes eg det bør være, for det er vel helt normalt.
Eg tenker det at til og med de som er utdannet til å jobbe i helsevesenet med demente må ha lov til å bli sliten i hode.

 

Den som må bli aller mest sliten av alt er jo selvfølgelig den som har blitt rammet av sykdommen.
Si at du er en person som har stått som sterk og styrende hele ditt voksne liv og nå mister du mer og mer kontrollen som du alltid har hatt, hva da? Eg tenker at på en måte kan det være verre jo mere styrende og kontrollerende en har vært….for jo mer har en å miste på en måte.
En havner i en situasjon der en ikke lenger kan styre, ikke lenger kan kontrollere og være den sterke….for en henger ikke med lenger slik en har gjort.
Og det vil jo selvfølgelig gjøre det enda verre for den det gjelder.
En blir frustert,
en blir sint,
en blir fortvilet….. og alt annet…..
men til hvilken nytte ??
Ingen !
Fordi en mister grepet.
Mer og mer mister man styringen…
kontrollen….
alt det man var kjent som.
Det blir borte.
Mer og mer.

Hva skjer videre, er det noen oppturer?
Kanskje det er viktig å glede seg i nuet, akkurat nå…for det blir ikke enklere.

Det blir verre.
Og det blir kaos for den som er blitt rammet av denne sykdommen, for en mister seg selv, mer og mer.
Og en trenger hjelp mer og mer, men vil en innse det?
Eller vil en fortsatt tro at en er den sterke?
Eg tror det kan være lurt å si at nå trenger eg hjelp, for det er borte for meg mye av det som eg tidligere kunne, visste og klarte.
Men det er jo ikke så lett å innse det kanskje.
at det blir tungt….
at alt blir vanskelig,
at en mister seg selv på veien…..
og at alt blir håpløst.

 

At pasienter med Alzheimer blir  totalt frustrerte, deprimerte og får angst burde jo ikke være noen overraskelse for noen for en kan jo bli deprimert av mindre enn å miste kontrollen over sitt egen liv.
Akkurat det kan det jo ikke være noen tvil om.
Og det må ikke komme som noen overraskelse at vedkommende blir lei, lei alt.
Lei av å ikke huske,
lei av å ikke vite,
lei av å ikke ha kontroll over ting
lei av alt.
Rett og slett bare oppgitt over alt.

Men det gjelder jo også mange flere, det gjelder de pårørende, annen familie og også venner.
Skal det være okei å kunne si at en som pårørende er lei og oppgitt
eller er det bare den som er dement som har lov å si at en er lei av at en ikke klarer huske og at en er lei siden livet er blitt slik det har blitt?

 

Er det lov for andre enn den demente og si at nå er eg så sliten i hode at eg går og gjemmer meg litt og lader opp ?
Ja det tenker eg det bør være, for det er vanskelig for mange.
Og de fleste av alle pårørende, annen familie og venner… de er ikke “kurset” i dette som skjer.
En gjør bare så godt en kan….
følger utviklingen.
Og den går ikke akkurat i oppoverbakke !

 

Sådde litt i går


Det å kunne stå opp og ta seg en tur ut i hagen med det samme, kikke litt på blomster, plukke av litt vissent……det er bare herlig rett og slett.
Det gir meg en ro å gå der og kikke og se nye blomster sprette ut og bare nyte synet.

Men det er jo endel jobb også selvfølgelig,de som ikke vil ha noe jobb utenfor huset bør jo absolutt ikke lage seg til med en hage.
Men hagearbeid det er for meg terapi og godt for kropp og sjel.

I går hadde eg mobilen med meg rundt i hagen og tok litt bilder etter at eg sa meg ferdig med gårsdagens hagearbeid og disse bildene vil eg gjerne dele.


En annen ting eg fikk gjort i går er å så frø, frø til stauder sår eg gjerne på denne tiden og planter plantene ut til høsten og går alt etter planen så blomster de neste sommer.

Drivhuset var tomt nå siden eg har plantet ut alle blomster og ikke har grønnsaker der, så nå er det god plass for nye planter.
Det eg sådde i går var dette:

 

Blå valmuesøster
Hvit valmue
Svart/lilla valmue
Akeleie
Rød solhatt
Busknellik
Fransk kongslys
Rosmarin

Så er det bare å krysse fingrene for god spireevne og fine små planter som skal ut i hagen til høsten.

Har allerede vært på min første hagevandring i min hage og nå skal eg ta meg tid til en hagevandring på facebooksiden Hageglade på Facebook 🙂
https://www.facebook.com/groups/hageglade/

Ønsker alle en fin torsdag 🙂

 

Pasjonsblomst


God kveld alle sammen.

Kvelden har blitt brukt i drivhuset, omplanting av fuksia, rydding og støvsuging så der er rett og slett strøkent nå når eg gikk i hus.
Dagens plante i drivhuset er uten tvil pasjonsblomsten min.

Eg har bare en pasjonsblomst,og det er tredje året eg har den.
Den har hatt både oppturer og nedturer, ja eg har trodd den har vært død flere ganger men den har klart seg og i år ser det ut som det virkelig skal vise seg på sitt aller aller beste.
Den har overvintret i drivhuset sammen med fuksiaene mine med en minimumstemp. på ca 5 grader
Eg har ikke tall på hvor mange knopper den har i år og den vokser som ugress.

Eg har lest at den ikke bør flyttes for at den da kan miste knopper men eg tenker den må ut av drivhuset i år så eg kommer til å gjøre et forsøk.
Den brukes som medisinsk plante med et hav av områder det kan brukes på , http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/pass_inc.htm  , trur eg bruker den bare som en vakker plante eg.

Finnes mange 100 sorter pasjonsblomster så i år tenker eg at eg skal prøve å kjøpe meg en lilla, hadde vært kjekt med en i andre farger enn den eg har.

Noen bilder fra planten i drivhuset i kveld :

 

 

 

Er det noen som har flere typer pasjonsblomst og som kan si noe om de er like enkle å få til som den mest vanlige, eller om de er vanskeligere å få til ?
Håper noen på siden Hageglade på facebook, https://www.facebook.com/groups/hageglade/, kan si noe om det spørsmålet

Ha en riktig fin søndag 🙂