Hvem tenker du på ?

God kveld alle sammen.

I dag har en kunnet lese i mange aviser om hvordan vestlendinger (bergensere) reagerte på fredagens solskinn….. samlet i folkemengder, og eg blir rett og slett flau.
Nå er ikke eg bergenser så eg har ingen grunn til å bli flau slik sett, men det er trasig å lese om folk som samler seg når en VET at en ikke skal det.
Kortidsminnet mitt er ikke alltid like bra, men nå vet eg iallefall at mange har et dårligere korttidsminne.

En har blitt fortalt at en skal holde avstand til andre mennesker, det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå det egentlig. Eg var selv ute og gikk litt i går i solen, traff 5-6 mennesker på turen min gjorde eg også….men det var metervis mellom oss.
Og folk var ute alle steder rundtom der eg gikk, det hørte eg, noen så eg jobbet i hagene sine, noen hørte eg holdt på med saging og spikring, men felles for de var at de oppholdt seg i sin egen hage, de holdt seg unna folkemengder.

Når en da leser morningen etter at folk samles på uterestaurant, eller hører at parkeringsplasser for turområder var stappfulle…..da lurer eg virkelig.
Vi har jo rikelig plass i dette landet, rikelig plass til at en ikke trenger samles på samme sted.
Gidder ikke folk bry seg lenger enn vel 1 uke ?
En kan jo lure.

Eg var en tur på butikken også i går ( var derfor eg gikk turen min) og der opplevde eg litt det samme.
Her har butikken installert vask , såpe og papir rett innenfor butikkdøren sin og med plakater som oppfordrer til å vaske hende på vei INN i butikken og også på vei UT.
Eg gjorde begge deler men i det tidsrommet eg var nær vasken, både på vei inn og ut igjen, så var vi 4 personer som vasket hendene……samtidig passerte ca 15 personer inn i butikken, uten å bry seg.
??
For noen dager siden vet eg at mange hadde hansker på seg når de var og handlet i samme butikken…. i går så eg 1 menneske som hadde hanske på ene hånda.
??
Ting får en til å tenke.
Er folk allerede blitt lei av å ta forhåndsregler?
Er det ikke viktig nå siden det har gått 1 uke siden folk gikk mann av huse og ribbet butikkene i panikk?
Enda det ble oppfordret til at folk ikke måtte hamstre, for mat har vi nok av.

Det er merkelig å se den store endringen… fra total panikk…. til følelsen av at det ikke er så viktig.

Hører også om at folk er så lei av å være hjemme.
Hva er det som gjør en så lei ?
Er det ungene som er hjemme istedenfor skule og barnehage eller er det det at en ikke har samme omgang med mennesker som en vanligvis har når en lever i en verden av stress og avtaler ?
I denne digitale verden vi lever i så er det jo egentlig ikke synd i oss i heletatt, vi kan ringe, facetime, skype, sende meldinger, snapp osv……..
vi kan ha kontakt med massevis av folk…hver eneste dag.
Synd i oss ? Nei.
Det er mer synd at vi ikke kan besøke våre på sykehjem, men der også har eg sett mennesker funnet fine løsninger.
For det finnes de som leter etter løsninger istedenfor problemer, gir en applaus for de eg.

De 14 dagene som statsministeren la frem i sin tale 12. mars….trodde vi at okei da har vi gjort alt som trengs, da er det over?
Eg personlig tror at det var en start.
Ingenting er over på 14 dager.
I mitt hode tenker eg at det er veldig mye som blir annerledes fremover, som f.eks påsken bare for å nevne en ting.
Og hva skjer med Ola Normann da ?
Som har hytte på fjellet har sine planer for påsken?
Jo det har eg fått med meg, de søker om å melde flytting til hytta, slik at de kan være der i påsken.
Da hagler det inn med flyttemeldinger som liksom skal behandles…..utrulig !
Samtidig sitter 8954 sykehusansatte i karantene !
Så kan en spørre seg selv…………….er folk så utrulig egoistiske at de ikke ser lenger enn til “meg selv” ?

Det er mange spørsmål som dukker opp i hode mens enn jobber litt i hagen, fikser litt i drivhuset,
strikker litt innimellom og holder seg mest mulig heime, samtidig som en tenker på de som er nødt til å stå på for oss som f.eks butikkansatte, sjåfører, helsevesenet og mange flere.

Selv har eg mobil….som sikkert de fleste andre…. og har fått snakket med alle mine 5 barn i helgen, fått hørt at alle har det bra….fått bilder fra noen, facetime med noen…
noe eg er veldig glad for. <3

Bruker tiden i hagen og drivhuset

God kveld alle.

Så har det gått vel en uke siden siden statministeren holdt sin tale til oss alle her i landet, talen der vi ble bedt om å holde oss mest mulig i ro i hjemmet.
For en som meg  som er kommer inn under de som er uføre er det nok ikke så vanskelig,
og uken har ikke bydd på de store utfordringene.

Eg har vært 1 gang på butikken og på apotek og det er det hele.

 

Men eg merker jo at eg har vært lengre i ro enn vanlig og kanskje det ikke minst merkes på hagearbeid og drivhuset.
De siste årene der eg har vekslet mellom å være på Stord og heime så har hagearbeid blitt noe eg har prioritert litt mindre,
men allikevel har det blitt gjort,
men da med intensive økter når eg har vært heime.

Tenker litt på vask med høytrykkspyler som eg snakket om i hele fjor men som aldri ble……
 i går tok eg halvparten av den jobben,
og resten skal tas i uken som kommer tenker eg.

 

 

Noe av det første eg gjorde etter å ha hørt at en skulle holde seg heime var å så frø.
En merkelig ting å gjøre ?
Nei det tror eg ikke,
for da visste eg at eg måtte være i ro så lenge som det tok før frøene spirte på kjøkkenbenken, så kunne eg sette de kaldere i drivhuset,
og eg tenkte eg får helt sikkert tid til å prikle de om i større potter også,
for eg tror vel ikke at ting blir så mye annerledes en uke til frem i tid.

 

Fuksia som har blitt sprøytet med grønnsåpevann for å få bort lus

Blodbeger overvintret fra 2019

Kniper av topper for å få tettere vekst

I mitt drivhus er der ikke bare planter….der er også minner.
Minner det er godt å ha rundt seg.

Minne fra en tid der eg samlet på mokkakopper

Engler…det er litt meg det, disse lysestakene kjøpte eg på en bruktbutikk

Kor dette fatet kom fra husker eg faktisk ikke

Minner fra min far

Minne fra min bestemor

 

Litermål og blomsterpotte etter min bestemor

I dag var det knallblå himmel og sol da eg stod opp og eg har brukt dagen mest utendørs.
Første økt ute var allerede klokken 9 i dag tidlig og siste runde var nå tidlig kveld.

 

Der spirer og går mot nye blomstringer

Og eg har fått gjort masse,
ryddet opp i blomsterkasser,
fylt på med kukompost så lenge eg hadde,

raket og plukket vekk kvister og brune blader i grusen.

Bestilt 10 sekker jord som Hageland kom og leverte,
fått 7 av de inn i drivhuset til oppvarming før de skal brukes til skifting av jord i ampler og prikling av nye små planter,
de 3 andre sekkene ligger klar der det skal fylles på mer jord.
Måtte kjøpe litt eg kaller snop til helgen også.

 

 

Sett over alle plantene i drivhuset og knepet av topper på fuksia for å få kraftigere planter.
Det har vært en god dag i solen
og masse har blitt gjort
så nå tenker eg å sette meg ned med strikketøyet og slappe av.

Yr melder en solskinnsdag også i morgen også
og der er mer å gjøre ute 🙂

 

Hverdagen er annerledes

God kveld alle sammen

Det er fredag, solen har vært nydelig i dag men nyhetene…de er ikke nydelige.
Vi og da mener eg alle i landet, er inne i noe vanskelig,
noe som vi ikke er vant til,
noe helt annerledes.
Vi fikk store restriksjoner fra statsministeren og flere i går og det føltes som eg var inne i en uvirkelig situasjon,
en dårlig film.
Men dette er ikke noen film,
i så tillfelle må en si det er en høyst virkelig film.

Vi skal alle sloss mot Corona viruset er målet,
sloss for at det skal ramme færrest mulig,
at vi skal slippe å miste noen vi kjenner eller noen vi er glade i.

Eg håper bare at vi klarer det.
Eg håper IKKE at folk gir blaffen og lever det gode liv og dermed setter mange i fare.
Når eg leser forskjellige ting på facebook så kan det virke som om mange tror dette er bare tull, de gir blaffen,
sier ingen skal fortelle de om det kan reise på tur.
Ingen skal fortelle de at de ikke kan gå på fest,
og slett ingen skal fortelle noen at de ikke skal reise på hytta og ta dette som en ferie.
Eg tror nok enkelte skrive ting for å få diskusjon,
for å provosere,
men det er jo ikke så kjekt.

Ingen synes jo dette er noe moro,
det at andre skal fortelle oss hva vi bør gjøre og ikke gjøre,
men det er jo heller ikke sagt på gøy.
Det er temmelig virkelig.
Om det er kjedelig…hva så ?
Det er nok mange mange som har fått planene sine endret,
utrulig mange hadde nok planer både for helgen vi har gått inn i og også videre.
Trasig at planer må endres,
absolutt….
men hva er viktigst egentlig ?
Å prøve å roe ned en eksplosjon eller å ha det moro og så kanskje bli smittet av noe en helst bør unngå,
iallefall de med lavt immunforsvar ?

Det å ikke ha noen anelse om hva en kan forårsake for mange mennesker….
det er vanskelig.
Vi har mange noen rundt oss som kanskje ikke har like sterkt immunforsvar som en selv har.
Eg selv har slitt veldig siste døgnet med tanker om hva eg skulle gjøre.
Klærne var klar
kort var klar
gave var klar
og ikke minst eg selv var klar.
Klar til å få noen fine dager sammen med mine,
klar til å få prate med alle,
klar til dåp og dåpsfest.

Sånn ble det ikke.

Og ja, det er trasig at det ikke ble slik,
men en ting vet eg….
og det er at det hadde ikke gjort noe godt
om eg var med på å påføre noen noe smitte
kanskje noen som helst ikke burde bli syk…
ved å reise kollektivt i timesvis.
Og eg har heller ikke behov for selv å bli syk av Corona viruset.

Kanskje eg ender opp med å bli syk selv allikevel,
det vet ingen.
Men en får gjøre så godt en kan for å unngå det slik ting er nå.

 

Ønsker alle en fin fredagskveld !

 

På tide med oppdatering ?

God kveld alle sammen.

Det er vel på tide med en liten oppdatering når det gjelder sjokket som har lagt i systemet en stund nå, det er 6 uker siden i dag at eg møtte opp på legevakten etter å ha vært temmelig dårlig noen dager.
Og da skjedde det mye på kort tid.
Så kom en inn i ventetid fase………………
og der var det nesten som i slutten av linjen over, der ble det “prikk prikk prikk” på en måte, dagene ble lange og ukene også,
fordi en var i en ventefase.

Der var det kaos,
kaos i hode og kaos i kroppen.
Følte meg lammet på en merkelig måte.
Angsten tok vel i de 2 ukene mye av plassen sunn fornuft skulle hatt,
men det er ikke lett for noen med angst å kontrollere slikt.

Det blir litt sånn “Styggen på ryggen”.
På ene siden satt en som sa at dette går bra……
på den andre siden satt det en helt annen type,
en type jævel,
en så negativ og redselsfull type at han mange ganger vant over den positive på andre siden.

Og sånn sloss de, dag etter dag, og hvem satt i midten?
Jo der satt et forstyrret bilde av meg selv.

Eg var lettet når eg endelig kunne møte opp på Haukeland Sykehus,
for uansett ka….
så skulle eg få vite ting.

Eg hadde sagt til en person at eg skulle lage meg en liste med spørsmål eg hadde,
sannheten er at det kom eg på no……eg glemte det helt da det gjaldt.

Men eg pleier alltid klare å spørre om ting og det gjorde eg heldigvis denne dagen også.
I tillegg hadde eg med meg kjæresten min og min søster så vi var 3
som skulle prøve å få info
og prøve å huske hva som ble sagt.

Noe av det første som ble sagt av overlegen var at dette var en godartet svulst.
Min reaksjon var : Hvordan vet du det?
Hvordan kan du vite det uten å ha tatt prøver av den?
Ho forklarte at de kunne de se på MR med kontrastveske.
Og forklarte videre …
Den var stor,
det var fortsatt passasje med veske til synsnerven,
tegnet og forklarte
og spørsmålene haglet nok mot henne fra meg.

1 1/2 time senere gikk vi ut derfra.
Da hadde vi snakket om alt,
om alle prøver som var blitt tatt…
om hvordan prøvene var…
om hvor stor svulsten var….
om mulige konklusjoner på hva som ville skje videre.
Hodet var stappfullt.

 

Og i ene handa hadde eg 2 brune konvolutter,
en med prøveglass for 2 spyttprøver som  skulle tas to kvelder kl 23
og en med en tablett
+ papir på blodprøver som skulle tas

morningen etter siste spyttprøve.
Og da var det bare å sette i gang med nye de nye prøvene.

Når det var overstått, levert og blodprøve tatt så koblet eg mer eller mindre ut av alt.
Eg har vel fått et bilde av at det ville ta ca 4 uker før eg fikk noen ny innkalling til
Haukeland sykehus,
da til samtale med overlegen, nevrologer og kirurger….

der de ville si hva de mente burde gjøres videre.

Kroppen var nok temmelig sliten etter ventetid og hode var fullt av info.
Så på en eller annen måte så tok eg et valg om å koble vekk
og det valget har eg stort sett klart å følge.
Eg har prøvd å si til meg selv at det vil iallefall gå 4-6 uker før eg hører
noe mer om noe som helst.
Ny ventetid på en måte ja…
men eg vil prøve å fungere i den tiden.
Eg har ikke noe særlig smerter nå,
noe trykk i hodet,
men det var ikke unormalt sa legen med tanke på størrelsen på svulsten.

Føles litt merkelig til tider men er oppegående.

Det har vært så og si null snakk om svulst,
om sykdom og om negative ting.
Eg vil ikke tenke på at der ligger en ting oppi hode som har fyllt hypofysen
og som nå ligger som en haug på en skål,
eg håper på at ikke ting endrer seg før eg skal tilbake til samtale
og da få vite hva de mener de kan gjøre.

Så dagene går
og ukene også.
Så får en prøve å glede seg over det en kan.
Til helgen blir det barnedåp og eg håper på fin tid sammen med barn og barnebarn. <3

 

 

 

Forskjell i følelser på samme dato

God kveld alle ….

Lørdagskveld denne kvelden og til og med skuddårskveld.
Neste gang det er lørdagskveld på skuddårsdagen er i 2048 har eg hørt….er jo en stund til det da. Men eg tror ikke alle tenker over slike ting, er jo bare en vanlig lørdagskveld for mange, men egentlig…..så er det ikke det i forhold til skuddåret.
Men men folk får gjøre som de vil, tenke som de tenker og bry seg om det de vil bry seg om.

 

Det er uansett lørdag, helg og eg håper mange koser seg ekstra fordi det er helg og bruker tid på hverandre.
Eg har brukt dagen på å strikke ferdig en barnekjole, feste tråder og gjort alt ferdig.
Så har eg tatt frem ei lånt symaskin og fått montert et glidelås i en Marius jakke til eldste sønnen min, sydd noen sømmer på en annen Marius jakke som skal monteres de nærmeste dagene håper eg.
Kvelden er stille og eg kjenner på ønsket om å dele den med noen og kose seg, men eg er jo ikke tryllekunstner så  slik blir det nok ikke.

 

I dag fikk eg en sms med påminnelse om timen på Haukeland som er 03.03.20
Som om eg hadde glemt det liksom…..nei hode og kroppen har hatt nedtelling hele tiden så om eg aldri hadde fått påminning så hadde eg ikke glemt det.
Man når meldingen kom og eg såg på tallene…..så virket de veldig kjente på en måte og med ganske fort skjønte eg hvorfor.

 

For 30 år siden…..03.03.1990
Den datoen er dåpsdatoen for tre av mine fem barn.
En liten gutt på 2,5 måned, ei jente som nærmet seg 7 år, og ei jente som nærmet seg 10 år ble døpt i Nordal kirke på den datoen….03.03.90

 

30 år etter, tirsdag i uken som kommer , er timen på Haukeland sykehus der det skal snakkes om svulsten som nå bor i hypofysen min.

Store forskjeller på samme datoer, ene en dag for feiring og den andre en dag som er skremmende.
Rart å tenke på.

 

Det er forskjell på ventetid


Så har eg lært en ny ting denne uken og det er at det er stor forskjell på å vente og ikke ane noen ting enn å vente på en eksakt dag.
Det å sitte og ikke ane noe gjør mye mer med en enn det å vite at en venter til en dato.
Når eg fikk brevet og såg timen eg hadde fått tildelt på Haukeland sykehus var min første tanke ….sååååå lenge til ????
Men den tanken gikk ganske fort over, for nå hadde eg 1,5 uke å vente på en time istedenfor å ikke vite noe som helst om tidspunkt.
Det gav meg en følelse av å vite noe iallefall.

 

Fredag morgen var eg våken lenge før klokken ringte….trodde eg hadde forsovet meg…men det var jo totalt feil.
Redd datteren min skulle forsove seg men jammen var ho våken ho også. Alt virket helt okei helt til kroppen slo seg vrang og eg ble sittende på do både 2 og 3 ganger.

Og når en da sitter i bilen og tror alt er okei så må en jammen stoppe på en bensinstasjon på veien, joda inni kroppen herjes det.
Også merkelig at akkurat denne dagen skal en møte bare røde lys i lyskryssene….og stresset steg mer og mer.
Mens vi kjørte rundt i sentralblokken på Haukeland på leting etter parkering så tenkte eg mye på hvor mange mennesker det var som sikkert hadde det mye verre….ventet enda mer…. og det gjorde også noe med meg.
Eg nådde tidsfristen blodprøvene måtte tas innen en viss tid og plutselig var det gjort.
Kunne kjøre hjem og det er utrulig at en skal bli så sliten av en liten tur til byn, tapping av litt blod og hjem igjen, men eg var temmelig skutt inni kroppen.

 

I løpet av fredagen og i dag har eg fått mange gode helsinger siden siste blogginnlegg eg skrev og takker hver og en for det.
Har også fått innlegg fra en person eg virkelig ser opp til, som har gjennomgått så mye og kommet sterk ut av det.
Fra den personen fikk eg også en tilbakemelding om at det å gå inn i en boble der en nesten ikke klarte forholde seg til ting det var helt okei.

Så kanskje eg ikke har vært så hjernedød som eg har følt eg har vært….rett og slett fordi det er helt okei, kroppen klarer ikke ta inn alt, en går automatisk inn i et vakum og når en i tillegg har angsten så kan det lett bli for mye.

 

Samtidig så har eg følt meg heldig i uken som har gått, ene datteren med familie har vært i nærheten på vinterferie og eg har hatt besøk av de 3 ganger, både sist søndag, tirsdag og torsdag.
Mange timer sammen med noen av mine og det er eg veldig glad for og når de var innom i dag for fjerde gang før de reiste hjem så takket eg så mye for det.
Det har vært godt å ha noen av sine her så mange ganger i uken som gikk og den lille solstålen som smiler hele tiden gjorde veldig godt.

 

Eg fikk en fantastisk bukett blomster til morsdagen fra alle mine og nå nesten 14 dager etter eg fikk den er det vel absolutt på tide å si at buketten har stått sin tid….den er ferdig, og det har skjedd de 3 siste dagene.
Men buketten forundrer meg….for av alle de flotte blomstene som nå er helt ferdige……
står 1 rak som en pinne, som om den sier…se på meg…eg står her sterk enda.
En ting en kan undre seg over.

 

 

 

Angsten fikk ny giv

Det kan skje at plutselig ….ut av det blå…
så våkner den store angsten til livet igjen og slett ikke fordi en har bedt den komme.

Det er en stund siden eg har skrevet et innlegg men eg har hatt ting i tankene en stund uten å skrive noe for der ute er der et hav av meninger om hva en skal skrive og hvorfor en skriver det en gjør.
Og plutselig ble eg tatt av den tanken om hva noen da måtte mene,
og føle og forstå seg på.
Det hemmet meg,
selv etter å ha tatt det opp til diskusjon så hemmet det meg.
Fordi noen kunne mene at det eg skriver for å få oppmerksomhet…. og er det en ting eg kan love alle og enhver…så er det at ingenting av det eg noensinne har skrevet på bloggen …er for å få oppmerksomhet.
Overhoder ingenting.
Men samtidig så vet eg at der er mange rare ideer der ute.

Men okei, la de ha sine ideer, tanker og meninger….spør meg og eg skal svare.
Som en sa : hvorfor skal du bry deg om det de tenker ?
Og etter å ha spurt meg selv om det i 14 dager så har eg ikke funnet svar på det.

I helgen i uke 4 begynte eg å føle meg mer og mer uvel, svimmel, ustødig, det var ekkelt i øynene følte eg og det ble slett ikke bedre.
Uke 5 startet og eg begynte å føle at eg var inne i en evig karusell !!!! Eg som ikke takler karuseller…klarer det bare ikke. Plutselig var eg i en situasjon der eg ved å flytte blikket hele tiden var i en evig karusell.
Midt i uken kom eg meg hjem, en tur som var helt grusom, der eg følte at nå går det så rundt for meg og stikker så mange kniver i hodet at dette klarer eg ikke mer…..men klarte komme meg hjem for hjem måtte eg siden eg hadde en legetime fredagen denne uken men etter å ha gått av bussen havnet eg rett på legevakten.
Verden gikk helt rundt og ja…da koblet også angsten inn.

Crp okei, blodtrykk litt høyt…..ka feiler det deg da?
Ikke vet eg men det er temmelig voldsomt.
Krystallsyke ? nei stemmer ikke helt det heller… ojsann skuldre og nakke er jo pinnstive.
Du skal til legen din fredag ja, vil gjerne at ho henviser deg til MR.
Fredagen kom , legetime, holdt meg på hode hele tiden mens eg stirrer rett frem på ett punkt…
ikke flytt på øynene…hold blikket helt rett frem.
Krystallsyke ?
Men okei henviser deg til en hastetime til MR.

Hastetime MR søndag 2. februar
Nå må det brukes beroligende for angsten har virkelig møtt meg i døren.
Samtidig stresser eg fordi dette er søndagen…..mandagen har yngste sønn time på sykehus i Førde som eg har lovet både han og meg selv eg skal være med til.
Gode råd ?
Nei, her er det bare å gjøre det en kan på en beroligende og eg klarte komme meg på buss til Førde søndag kveld, ble hentet og var aldeles skutt da eg kunne legge meg.

Mandag morgen…..på vei til sykehuset sammen med min sønn…ringer fastlegen !!!
Resultatet fra MR i går er at der er funnet en svulst på hypofysen….den er så og så stor og bla bla bla…husker ikke noe av det, men kan du komme med en gang å ta blodprøve.
Nei…eg er i Førde !!!
Eg takler ikke dette akkurat da og avtaler at legen skal ringe meg igjen kl 11.

Hjerteundersøkelsen på sykehuset ble gjort og midt inni det hele ramler det ut av meg at det er funnet en svulst på MR. Og at legen ringer tilbake kl 11.
Omtåket som vi nok begge var av beskjeden snakket vi om hvordan ta opp samtalen når legen ringte tilbake, og det gjorde vi.
Godt tenkt for ellers hadde eg ikke husket mye.
At det ble stille i bilen etter samtalen, ja det ble det.

Det var bare en ting å gjøre og det var å komme seg hjem igjen for blodprøvetaking.
En annen av mine sønner tilbydde å kjøre meg hjem igjen,
3,5 time hjem.
Det var vel flere enn meg som var i litt sjokktilstand og ønsket å gjøre det en kunne, iallefall ble turen hjem en fin tur, der en fikk kvalitetstid sammen istedenfor å sitte aleine med angsten på en båttur hjem.

Neste morgen var det tidlig på legesenteret for hormonprøver for å se om svulsten produserte hormoner.
Ny MR måtte også bestilles, denne gangen med kontrastveske for se nærmere på svulsten og timen ble satt til fredag i uke 6.
Eg sover veldig dårlig nå,det er ikke fred i hode.
Ikke når det gjelder svimmelhet men så masse rare ting.
Angsten har nok overtaket av disse to tingene tror eg.

Det er lenge siden så mye beroligende har blitt tatt, mange år siden.
Eg vil så gjerne ikke bli avhengig av dei tablettene igjen men en skal jo også klare å være oppegående til å komme seg dit en skal.
Fredagen kommer, ny MR og så kjører vi til Stord etter det, det er jo ikke mye vits i å sitte i ro og vente.

Mandag…uke 7….og der ringer legen.
Blodprøvene viser ikke produksjon av hormoner…bra….
sender henvisning til øyenlege….hastesak….
Tirsdag morgen….og eg er på Stord….kan du møte hos øyenlegen kl 11 ?
Nei.
Gikk på en smell der ja.

Det blir onsdag og karusellfølelsen har roet seg, knivene i hodet har roet seg og eg bestemmer meg for å reise heim igjen med buss for så å vente på time både hos øyenlege og på Haukeland sykehus.
Bussturen heim gikk mye bedre enn sist og eg blir hentet på buss stoppet og kjørt hjem.
Okei…eg er klar for venting.
Klarer meg noenlunde uten beroligende men angsten herjer i kroppen.

Netter uten søvn…så mye rare følelser i hode, kan ikke ligge på sidene og ikke på ryggen heller….
må roe ned kroppen med beroligende å få litt søvn.
Det å ha mye angst og så ikke få sove i tillegg det trigger angsten noe voldsomt.

Vi er kommet til uke 8 i året, eg drømmer om tur med bobilen…..om vår ….sommer…. og gode dager.
Eg har hatt folk rundt meg de meste av dagene, har fått tid med lille Ronja som egentlig skulle døpes denne helgen som kommer, men dåpen har blitt utsatt 1 mnd.
Og lille Zeke…gutten som bærer mitt etternavn videre,
etternavnet som eg trodde skulle dø ut med meg.
Har fått vært sammen med de og hatt det godt,
samtidig så er eg livredd !!

Eg har ventet 1 uke på svar og i dag tidlig kom innkallelsen på Helse Norge.
Time med lege i uke 10. på Haukeland sykehus.
Møt 1-2 uker før time for å ta blodprøver….. i morgen tidlig kjører ene datteren min meg dit !

Samfunnet = vi

God kveld alle sammen.

 

Vi lever i en tid med stadige endringer, verden går fremover hører eg noen si, det skjer enormt mye på kort tid når det gjelder alt som har med nettverk og mennesker å gjøre.

Mitt store spørsmål oppi alt dette er……hvilken type mennesker er det som vokser opp, ungdommene i dag, ungene i dag ?
Det er noe eg tenker mye på og eg er overhode ikke overbegeistret
over hvilken vei alt ser ut til å gå.

 

Vi har kommet et sted hvor massevis av dagens ungdom sliter, på mange forskjellige måter.
Vi når topper etter topper over unge mennesker som trenger hjelp fra det offentlige, på grunn av at de sliter.

Og eg har mange ganger hørt at det skyldes samfunnet.
Men hvem er samfunnet????
Er ikke det vi ?

En ser at det er helt vanlig i dag å ha ett enormt stort nettverk……men hvilket nettverk er det det snakkes om ? Er det venner og familie som er nettverket?
Mennesker en omgås i hverdagen ?
Nei.

Nei det er ikke nettverket de unge har.
Nettverket deres er kanskje mange 100 følgere, på facebook, på instagram, snap og en haug med spill som eg ikke har peiling på.
Hva hjelper det å ha en haug med venner om en ikke klarer å gå alene på biblioteket engang å låne en bok  f.eks. fordi det er ekkelt,
eller om en ikke tørr å spørre om hjelp om en er i en butikk ?

Det er nettverket , en haug med “venner” som en overhode ikke kjenner.
“Venner” som en ikke omgås i dagliglivet, 
“venner” som er supre, har flotte fasader, er tøffe, fremstår som “kule.”
Hva vet du egentlig om personen ??? 
Det er egentlig en person du overhode ikke kjenner i virkeligheten.
Virkeligheten er nemlig ikke der,
virkeligheten er i stua der du bor,
virkeligheten er utenfor huset der du bor,
på skolen der du går f.eks

Men en har masse venner som en egentlig ikke kjenner,
en vet jo egentlig ikke om halvparten av det som blir sagt og postet er sant.

 

Men er det virkelig ens venner ?
Er det venner som du oppsøker på ettermiddagen for å være sammen med ansikt til ansikt,
sitte på en murkant sammen med i det virkelige liv en kveldsstund
og se personen “i det virkelige liv?”

Venner en kan få trøst hos om en er lei seg og venner en kan bli litt sur på
men så går det jo over fordi en savner vennene sine ?

En trenger virkelige mennesker som er der,
for en eneste slik venn er mye mer verdt enn 10 venner i en nettverden,
rett og slett fordi det er i hverdagen din der du er.

Og hva gjør det med alle de unge menneskene når de ikke lærer seg å ha den daglige kontakten ute i den virkelige verden……
fordi de lever inne i ett nettverk hele tiden?
På mobilen eller pcen.

Hvordan lærer de seg å løse problemer som oppstår mellom mennesker….
mellom voksen og ungdom …..
mellom en offentlig person og en selv……

I den virkelige verden kan en ikke bare slå av,
koble seg av……
der må man møte problemene og løse problemene.
En kan ikke bare si  “fuck you” og koble ut.
Blokkere personen og så er den ute av livet.

En må jo lære seg hvordan en omgås mennesker,
respekt,
toleranse
osv.

Hvordan læres det via sosiale medier der en bare kan trykke hverandre bort og blokkere så er den personen ute av livet ens ?

Blir ungdommen i dag selvstendige med å ha masse venner på sosiale medier
og ikke delta i hjemmets virkelige liv.
Nei eg tror ikke det.
Eg tror det er veldig feil vei å gå for å skape selvstendige unge mennesker.

Når en da tenker litt tilbake og kan se forskjeller,
slik de som er foreldre til unge i dag helt sikkert kan så lurer eg litt på om de føler dagens ungdom har lært å ta vare på seg selv
og lært gjennom opplevelser hvordan en er mot sine medmennesker.

Ikke si det er samfunnet sin feil.
Hver og en har et ansvar,
og samfunnet….
ja det er vi.

 

Sett de som styrer ut i virkeligheten


En leser så mye for tiden om mennesker som er rammet av demens, 

og ikke alltid er det eldre mennesker i 70-80 årene men mange ganger også mennesker som er mye yngre.
Uansett alder er denne sykdommen en stor utfordring.
En sykdom som mer og mer gjør at du mister evnen til å fungere slik du tidligere har gjort,

ting blir mer og mer borte for deg,
ting du skal gjøre,
mennesker og steder.
Du mister mer og mer evnen til alt du har kunnet.
Ting du har gjort et helt liv….blir borte.
Mennesker du har kjent et helt liv, husker du ikke lenger.
Det blir mer og mer tomt.

Du vil så gjerne klare…..men klarer ikke.
Du vil så gjerne huske…..men husker ikke.
Og det blir verre,

og verre.
Du mister fotfestet du har hatt,
du mister forståelsen du har hatt.

 

Det er vanskelig når en får diagnosen , og vanskeligere skal det bli etter hvert som tiden går.

Ingen mennesker er like og heller ingen mennesker reagerer likt, hverken på diagnosen eller sykdomsforløpet.
Når eg ser og er rundt mennesker med diagnosen demens så opplever eg enda sterkere hvor ulike mennesker er og hvor ulikt sykdommen demens utspiller seg på den enkelte person.
Og det er en utfordring for de som jobber slike steder,
en stor utfordring.

Ingen av brukerne på en avdeling er lik og heller ingen av de ansatte,
ingen dag er lik,
dager kan være enkle og dager kan være veldig utfordrende.

Om en da samler endel personer med demens og tenker at desse skal fungere sammen så er det ikke sikkert resultatet blir så bra.
Om en da tenker at 3 ansatte blir redusert til 2 ansatte fordi kommunen skal spare penger og kutter en stilling på et sted der en egentlig burde ha vært flere enn 3 på jobb,
ja da blir det iallefall ikke lett for de 2 som er på vakt. 

Skal tru om de som kutter og sparer har vært tilstede på avdelingen?
Nei de styrer vel kanskje bare med økonomi de personene.
Kanskje de burde tatt noen vakter på en slik avdeling og sett virkeligheten rett i øynene ?
Sett at enkelte av brukerne egentlig burde hatt 1 til 1,
en ansatt på en bruker,
istedenfor å kutte ned på ansatte.

Eg trur kanskje de hadde vært en av de første som hadde ropt på mer bemanning.

Det er det som er det verste med alle de som sitter og styrer og bestemmer….de har ikke vært ute i feltet og sett ka det gjelder det de sitter og bestemmer over.
Til dere det gjelder,
ta dere gjerne en vikarjobb på en demensavdeling
og eg trur temmelig sikkert pipa får en annen lyd.

Pinner som gløder er gøy

God kveld alle sammen.

 

Da har eg hatt en runde med damping og sydd i knapper her og der på ting eg har strikket siden rett før jul.
Rett skal være rett, de 2 kjolene startet eg på i november engang og brukte som tvstrikk til eg kom opp under armene/ eller til mønster,
men så måtte eg legge de tilside så eg ble ferdig med julegavene og derfor ble den ene kjole ferdig i romjulen og den andre nå over nyttår.

 

Men gleden over å kunne lage litt hva eg ville uten å tenke på julen gjorde til at pinnene gikk rasende fort
og når eg nå ser hvor mye eg har klart å strikke så er eg meget fornøyd.
Rett skal være rett,
det har vært endel sport på tv og da har det blitt strikket masse mens eg har fulgt med på sporten.
Skisport er gøy…….på tv !  😉
Det er så behagelig å sitte å høre på kommentatorer og kose seg med strikketøy på samme tid.

Så litt om det som har blitt strikket :

 

Denne kjolen var i norsk Ukeblad nr 24 i 2018 og var en av to kjoler i det bladet, og stod som Yndig Sommerkjole.
Eg har strikket den i babyull.

Cortina kjole, som var  bladet Yarnmade nr 4 i 2019.
Den er strikket i størrelse 1 år  og eg har brukt garnet Gullungen.
Litt uheldig med at eg brukte gul nede på mønsterbord og reknet med det ville vise litt mer etter hvert som eg kom oppover på kjolen,
det gjorde det ikke, og valgte da å ta hvit på mønsteret oppe.

Vurderte og rekke opp men nei det ble ikke til,
så viktig er det jo ikke.
Vurderte også å sette hvit blonde over det gule nede på kjolen og på ermene, men ble til slutt at det ble beholdt slik.

Mønster på disse sokkene og de to under er fra boken eg fikk til jul som heter Gøyale Babysokker.
Alle tre parene er strikket i babyull.

 

 

Taninkyse fra Rillerundt, mønster fra Ravelry.
Strikket i Gullungen garn.

Lue og hals fra Klompelompe.
Strikket i Gullungen garn. 

Pøbelshorts fra Rillerundt, mønster fra Ravelry.
Strikket i Gullungen garn.

Kroner strikket i Merino Extra Fine.

Pelle- Kanin seleshorts.
Mønster fra Ravelry.
Strikket i Pure Merino.

Nytt strikk er på pinnene 🙂
Ha en fin tirsdagkveld alle sammen.