Det har begynt å bli en mye større åpenhet rundt demens og Alzheimers sykdom og det er veldig flott, for det er så viktig å kunne snakke høyt om ting.
For vi er så redde for å si ting mange ganger for en skal en jo ta vare på…høre og verne den som er dement og selvfølgelig skal man det, det er jo den personen det gjelder.
Det handler jo om så veldig mye, spesielt når sykdommen er kommet over den første fasen der en den som har sykdommen stort sett lever et vanlig liv slik en har gjort tidligere.
Mange endringer skjer men den det handler om klarer fortsatt å hente seg inn med huskelapper, repetisjon av ting osv.
Men selv da er det slitsomt, både for den som har fått sykdommen og også for de som står en nær og skal prøve å hjelpe.
Når eg tenker tilbake så var den tiden som pårørende temmelig frustrerende mange ganger for den som ikke husket, men den var også frustrerende for den som repeterte ting for tjuende gang på en time. Å si ting med samme rolige stemme tiende gangen som en gjorde første gangen, og så videre til femtende gangen og så videre.
Hode ble ganske slitent faktisk.
Er det lov å si det?
Ja det synes eg det bør være, for det er vel helt normalt.
Eg tenker det at til og med de som er utdannet til å jobbe i helsevesenet med demente må ha lov til å bli sliten i hode.
Den som må bli aller mest sliten av alt er jo selvfølgelig den som har blitt rammet av sykdommen.
Si at du er en person som har stått som sterk og styrende hele ditt voksne liv og nå mister du mer og mer kontrollen som du alltid har hatt, hva da? Eg tenker at på en måte kan det være verre jo mere styrende og kontrollerende en har vært….for jo mer har en å miste på en måte.
En havner i en situasjon der en ikke lenger kan styre, ikke lenger kan kontrollere og være den sterke….for en henger ikke med lenger slik en har gjort.
Og det vil jo selvfølgelig gjøre det enda verre for den det gjelder.
En blir frustert,
en blir sint,
en blir fortvilet….. og alt annet…..
men til hvilken nytte ??
Ingen !
Fordi en mister grepet.
Mer og mer mister man styringen…
kontrollen….
alt det man var kjent som.
Det blir borte.
Mer og mer.
Hva skjer videre, er det noen oppturer?
Kanskje det er viktig å glede seg i nuet, akkurat nå…for det blir ikke enklere.
Det blir verre.
Og det blir kaos for den som er blitt rammet av denne sykdommen, for en mister seg selv, mer og mer.
Og en trenger hjelp mer og mer, men vil en innse det?
Eller vil en fortsatt tro at en er den sterke?
Eg tror det kan være lurt å si at nå trenger eg hjelp, for det er borte for meg mye av det som eg tidligere kunne, visste og klarte.
Men det er jo ikke så lett å innse det kanskje.
at det blir tungt….
at alt blir vanskelig,
at en mister seg selv på veien…..
og at alt blir håpløst.
At pasienter med Alzheimer blir totalt frustrerte, deprimerte og får angst burde jo ikke være noen overraskelse for noen for en kan jo bli deprimert av mindre enn å miste kontrollen over sitt egen liv.
Akkurat det kan det jo ikke være noen tvil om.
Og det må ikke komme som noen overraskelse at vedkommende blir lei, lei alt.
Lei av å ikke huske,
lei av å ikke vite,
lei av å ikke ha kontroll over ting
lei av alt.
Rett og slett bare oppgitt over alt.
Men det gjelder jo også mange flere, det gjelder de pårørende, annen familie og også venner.
Skal det være okei å kunne si at en som pårørende er lei og oppgitt
eller er det bare den som er dement som har lov å si at en er lei av at en ikke klarer huske og at en er lei siden livet er blitt slik det har blitt?
Er det lov for andre enn den demente og si at nå er eg så sliten i hode at eg går og gjemmer meg litt og lader opp ?
Ja det tenker eg det bør være, for det er vanskelig for mange.
Og de fleste av alle pårørende, annen familie og venner… de er ikke “kurset” i dette som skjer.
En gjør bare så godt en kan….
følger utviklingen.
Og den går ikke akkurat i oppoverbakke !
