Dagen som eg ikke trudde eg måtte møte på en slik måte som eg gjorde….
den kom.
Den kom i går og i dag har eg ikke fått til noe, kroppen har ikke orket, eg har følt meg tom og
tiltaksløs.
Gårsdagen har bare surret i hode.
Det er nesten som det er eg som har en demens diagnose og ikke min mor.
Eg husker bare bruddstykker….for så å huske andre bruddstykker. Eg snakker med yngste datteren min
og føler meg veldig usikker….sa eg det her i går?
Eg snakker med mine søsken og vet ikke hva eg sa til dei i går….ka husket eg i går? …husket eg å si det ?….
fortalte eg det? …repeterer eg meg selv no ?
Min søster var med i hele går…eg må spørre henne for eg klarer ikke holde alt samlet slik dagen i går var.
Alt er bare kaos i dag.
Klart en hjelper sin mor.
Forresten…er det så klart at en gjør det ?
Uansett hvordan en blir behandlet av den en prøver å hjelpe ?
Hvor mye og hvor lenge skal en klare å gå på akkord med seg selv?
Er det okei om en ikke klarer mer ?
Høres det okei ut at en blir totalt utslått og må ta beroligende for å holde seg selv oppe
når den en hjelper trakker på en med viten og vilje ?
Når beskjeden en får er at ting blir sagt for å provosere den som hjelper.
Kor lenge skal en bli behandlet som søppel….
med beskjed om at en aldri skulle ha vært født ?
Og allikevel stille opp som en selvfølgelighet….for å hjelpe.
En dag orker en ikke mer……………..