De som har fulgt bloggen min de har nok fått med seg at eg har slitt en god del med å være hjelper,
støttekontakt som eg selv har kalt meg enkelte ganger.
Siste månedene har det vært mye uro og tungt å være positiv som eg alltid prøver å være.
Når eg voks opp og som ungdom så hadde eg en bestemor som ble dement.
Det skjedde forandringer litt etter litt, det mennesket som hadde vært meg nærmest i alle mine år
og som eg var aller mest glad i her i verden ble litt etter litt forandret
og gled vekk fra meg som den personen ho hadde vært.
Når min mor i senere år begynte å glemme ting, og repetere ting, så var det en ting som var
veldig klart for meg. Eg såg at det eg hadde sett i min ungdom, det gjentok seg , og eg visste at eg ville
gjøre så godt eg kunne for å hjelpe.
Men så lett var det ikke.
Eg har i år og i fjor gjort det eg kunne, hjulpet med å huske, komme på ting, få ordnet slik at det ble
lettest mulig på mange måter. Eg har husket ting som har blitt glemt, fulgt til lege, husket hva legen sa, fulgt til sykehus, husket hva sykehuset sa,vært med på handel, vært sjåfør, fulgt i bank og på apotek.
Fått ordnet slik at alle faste rekninger går på avtalegiro, ringt og stoppet abonnement som har blitt startet via telefon.
Fulgt i bank, til tannlege og fotpleie.
Ringt etter taxier, ordnet og fikset etter beste evne.
Eg har virkelig prøvd å hjelpe når hukommelsen ikke lenger har vært der, det har vært ganger eg har følt meg
som en datamaskin, som et sted noen lagrer hukommelse.
Hva har eg så blitt?
Eg har blitt til en person som har blitt beskyldt for å ha villet overta noens liv !
Men eg har aldri ønsket å overta noens liv.
Eg har aldri ønsket å ha kontroll over min mors liv.
Aldri !
Eg har nok med mitt eget liv eg.
Eg håpet på å kunne være en støttespiller når min mors liv endret seg,
ikke minst fordi eg har sett liv endre seg på samme måte tidligere.
Eg har følt eg har hatt kjennskap til det som skjer og eg ønsket å hjelpe det eg kunne.
Men det har etter hvert gått på bekostning av både energi og angsten min,
for aldri om det eg prøvde å stille opp ble godt nok, nei aldri.
Eg ble istedenfor den en kunne trakke på.
Det er vel og bra å si at en får sin lønn i himmelen,
men jaggu kan det være greit å bli satt litt pris på mens en går her nede på berget også.
<3
Klem
<3
Jeg tror at i din situasjon så er det viktig å kjenne etter hvorfor du stiller opp for din mor. Er det fordi du er glad i henne og gjerne vil hjelpe, eller er det fordi du tror at hun og omgivelsene forventer det? Når hun er såpass dement at hun ikke husker ting og må ha hjelp til alle avtaler osv. så er det også sansynlig at hun ikke husker at du faktisk har hjulpet henne heller. Hvis det er så at du hjelper av kjærlighet, så trenger du masse styrke for å fortsette med det selv om hun ikke setter pris på det du gjør, eller husker at du har gjort det. Likevel vil du ha det bedre med deg selv, fordi du VET hva du gjør. Hvis du gjør dette av plikt og for ikke å få dårlig samvittighet, må du tenke deg godt om. I så fall sliter du deg ut og har ingenting positivt tilbake. Her hvor jeg bor finnes det en tjenste der noen kommer og henter gamle til legebesøk, venter på dem og tar dem hjem igjen. Tror det er kirkens bymisjon. Det koster litt, ca 100kr pr gang. De kan også handle. Er hjemmesykepleien involvert hos din mor? Ellers er jo alternativet å få plass til henne på et hjem der hun kan bli oppfulgt med mat, medisiner, aktiviteter osv. Vet ikke om noe av dette er relevant for deg, men det er noen tanker fra min side. Håper du kan kvitte deg med alle vonde følelser og finne en løsning der du kan ha det godt med deg selv og din mor. Klem
missmommy.blogg.no: Tusen takk 🙂 Ha en flott dag 🙂
tepausen.blogg.no: Tusen takk 🙂 Ha en fin dag 🙂 klem
Vigdis: Takk for kommentaren Vigdis, her var mye å kjenne og føle på.
Ja eg har mange ganger kjent etter hvorfor eg stiller og har stilt opp så masse som eg har gjort.
Min mor har aldri vært glad i mennesker , ho har alltid vært glad i ting, materielle saker.
For nå si det slik, visst en kræsjer med bil så er bilen viktigere enn om det gikk bra med meg som satt inni bilen, det materielle har alltid komme først.
Eg spurde min mor for litt siden om ho hadde spurt en person om hvordan det gikk med vedkommende. Nei det hadde ho ikke gjort , ho spurde aldri mennesker om slikt. Og det er sannheten det, ho spør aldri sine barn, barnebarn, svigerbarn hvordan de har det og hvordan det går med dei. Slik har ho alltid vært. Glad i min mor ? eg vet ikke hvordan en kan være glad i en person som ikke bryr seg om annet enn materielle ting. For meg var nok min bestemor min morsfigur. Eg bryr meg jo om min mor, men kan nok ikke si eg er så glad i henne for ho har alltid bare hersket og ikke brydd seg av kjærlighet.
Men så er det jo det at en har jo bare en mor, og bør hjelpe sin mor så det er derfor eg hjelper henne. Fordi det er min mor og fordi min samvittighet sier det er det som er riktig. Og ja, det føles godt å vite at eg har kunnet vært til hjelp.
Derfor kommer eg nok inn under det du skriver om at eg gjør dette av plikt og bør tenke meg godt om.
Hjemmesykepleien har ikke vært involvert fordi ho har nektet.
At ho skal bo lettere til enn ho gjør …eller evt i omsorgsbolig….er også noe ho nekter.
Ho påstår vi skal da få ho plassert et sted, og da tar vi livet av ho.
Så….vi ungene hennes er ute etter henne påstår ho. Men alle som sier henne imot er ute etter henne, slik har ho alltid vært.
Tusen takk for mange gode innspill her….det legger nok grunnlaget for nye blogginnlegg.
Ha en fin dag. 🙂 Klem tilbake 🙂