God kveld alle sammen.
Det har vært stille fra meg på bloggfronten siden innlegget eg skrev og postet 5.april kl 00.03,
beste dagen eg hadde hatt etter operasjonen og alt gikk bare rett vei.
Kunne jo bare bli bedre dag for dag var tanken eg tenkte…..
så feil eg tok akkurat da.
Ingen visste da at 2 timer senere på natten skulle
eg være i en ambulanse med fulle sirener.
Sliten men veldig fornøyd over å føle meg såpass bra at eg hadde fått gjort litt den dagen,
postet eg innlegget og begynte å tenke på å legge meg.
Skulle bare henge opp et dynetrekk eg hadde vasket
og da stoppet kroppen opp å virke som den skulle.
Eg har ikke klart å skrive noe om det før nå,
tok endel dager før eg klarte å snakke om til og med,
for det ble en traumatisk natt og eg har brukt tid på å selv klare å bearbeide ting i hode….
for så å snakke mer og mer om det.
Fortsatt står det for meg som en traumatisk opplevelse og det tror eg det vil være lenge,
men jo mer en jobber seg gjennom det og jo flere dager som går så blir det lettere å snakke om.
Hadde det som skjedde vært angstrelatert kunne eg lettere taklet det,
for det har eg jo mange års erfaring med å kjenne på og kjenne igjen,
men dette var ikke angstrelatert,
dette var motsatt.
Ved angstanfall jobber kroppen på høygir…….
da dette skjedde jobbet ikke kroppen, den mistet kreftene totalt,
det var som om en kjente kreftene forsvant utav kroppen,
ut til ingenting,
og eg bare seig om.
I samtale med legevakt og ambulanse er det noen sekunder som er borte for meg mellom sengen og ytterdøren der eg ligger på kne på gulvet og strekker armen opp mot låsen for å låse opp døren,
etter det blir eg bare liggende.
Bare prøver å puste og kjenner at det finnes ikke krefter til noe i kroppen.
Så starter det eg føler er kaos, så mye som skjer….
ambulansepersonell kler seg i smitteklær og masker,
for de vet jo ikke hva dette er og kan ikke komme inn uten verneutstyr,
målinger,
prating…..
og eg orker nesten ikke prate,
merker selv at eg prater veldig sent….det er jo ikke krefter til det.
Med det de kaller segl blir eg båret ut og lagt på båre og videre inn i ambulanse,
hvor det måles og måles på både det ene og det andre.
Eg får med meg alt som skjer,
men orker ikke holde øynene åpne mye,
men eg ser til siden…
ut gjennom sidedøren på ambulansen og ser et bilde der,
av mørket,
en åpen ytterdør og lys i gangen,
og i døren står eldste barnebarnet.
Eg tror det er et bilde eg vil se for meg resten av livet egentlig,
det føltes så sterkt.
Så starter turen til byn,
først settes det på plass nåler begge armer,
klargjort for både evt operasjon og annet,
så ruller bilen avgårde mens de styrer på og jobber med meg hele tiden med gjentatte spørsmål om eg er våken….
om eg hører de…..
ja eg er der, eg hører og ser….
men eg klarer ikke mye mer enn det.
“Du må gi på litt” sier ene til sjåføren og får til svar at dere må få på dere seler.
Det måles og måles,
blodtrykket synker enda mer sier de…..
56 over 30 nå.
Eg vet eg sa til de 2 ganger at eg tror eg dør nå,
eg forsvinner.
“Vi må hjelpe med trykket ” sier de og kobler til mer utstyr,
og få opp beina,
så starter de med å pumpe for å prøve å få blodtrykket høyere.
“Gi gass”
“Vi kjører til Haukeland”
Ringer opp Haukeland og repeterer “kode rød”
Det var som om eg nesten skulle ønsket eg ikke husket alt som ble sagt,
men selv om eg gjorde det var der ingen plass for angsten.
Ved angstanfall stiger blodtrykket fordi det jobbes så inni kroppen,
men her var det jo langt langt fra høyt blodtrykk.
Ankomst sykehus og Corona telt først,
ambulansepersonellets smitteklær må av,
og der står en haug med leger,
sykepleiere og hvem vet hva.
Og eg fryser,
eg er iskald og skjelver.
Det blir hentet 3 varmetepper og sprøytet inn steroider.
Det snakkes om mistanke om hypofysesvikt.
Kroppen var så kald,
og når 12 glass blodprøver skulle tas ble det en hel jobb
ettersom blodårene var krøpet helt sammen
og kroppen skalv både av kulde og steroider.
Og alle jobbet på ,
noen med å finne blodårer som kunne brukes,
andre med ultralyd,
og masse ting på en gang.
Så litt etter litt ble det mindre mennesker rundt meg,
det var de med alle blodprøveglassene som kjempet lengst
men til slutt var det bare en sykepleier igjen.
“Ja så var det bare oss to igjen ” sa ho…..
” en etter en forsvant, nå er du plutselig ikke så populær lenger.”
For min del kjentes det helt okei ut for eg var totalt utmattet,
men nå hadde eg iallefall fått tilbake blodtrykk.
Så var det Corona testingen og deretter ble eg trillet inn på isolat til svar på testen var klar.
Der inne på isolatet kom følelsen av angst og det var ikke vanskelig å se
siden eg var koblet til blodtrykksmaskin,
for hver måling sted blodtrykket.
Ved måling på 176 over 102 lurte sykepleieren hvordan eg følte meg
og eg sa at eg kjente jo kor kroppen jobbet med angsten da
så da ble det å få beroligende og blodtrykket roet seg da ned igjen.
Etter 6 timer på isolat og negativ Corona test ble eg flyttet opp på Medisinsk avdeling,
der det ble tatt prøver og målinger i flere dager før eg reiste heim onsdag 8. april.
Konklusjonen ble at det var ikke hypofyse svikt,
eg hadde hatt blodtrykksfall
og de kunne ikke finne noen konkret grunn for det.
Hjertet ble sjekket med mange EKG målinger og til slutt CT.
Fikk Cortison tabletter som eg skulle ta 1 uke i første omgang + sovetabletter siden eg sov så lite.
Hjem til påske…
det burde jo vært jippiii følelse det,
men nei det var det slett ikke.
Fordi eg var redd,
eg var faktisk redd for å reise hjem,
redd for at det skulle skje igjen,
redd for å miste kontrollen alene hjemme.
Det er jo også sånn mange ganger at om en er ute for noe som føles som en skremmende
og traumatisk hendelse så unngår man kanskje å oppsøke stedet der det skjedde….
iallefall en stund.
Men dette skjedde hjemme,
korleis kan en da unngå det ?
Eg kan trygt si eg var ikke høy i hatten når eg kom hjem og dagene som fulgte.
Energien eg hadde følt på dag 10 etter operasjonen den var helt vekk,
det var som en startet på null igjen.
Nå har det gått ca 1 uke etter at eg kom hjem og redselen har roet seg litt,
men fortsatt er eg redd for at det skal skje igjen og tenker at det er kanskje ikke så unormalt.
Kroppen er sliten etter alt som har skjedd på få uker,
kanskje ikke så rart.
Så det blir ikke noe storarbeid her i finværet,
men eg har masse håndarbeid som eg kan få gjort mens eg holder meg forholdsvis rolig.
Og så kan eg jo nyte det fine været 🙂
Ha ei fin helg alle 🙂
0 kommentarer