Det er et ordtak som sier : En skal høre mye…..før ørene faller av.

Og det ordtaket er det nok mye sant i.
De 2 siste dagene har eg hørt mye, veldig mye og ørene sitter fortsatt på.

Det har vært 2 intensive dager der en har prøvd å hjelpe og prøvd å gjøre så godt en kan ….for sin mor som har Alzheimer og som trenger tilsyn og hjelp ikke minst i å få svar på spørsmål…samme spørsmål kanskje….mange mange ganger for døgnet.
Og hva gjør en…en repeterer
og repeterer….
om og om igjen.
Men til liten nytte for en må repetere igjen,
hele tiden….
det tar ikke slutt med repetisjonen,
for det sitter aldri fast svaret en gir.

Og det er så slitsomt å repetere for 20ende gang på en halvtime,
eg er rolig i svaret eg har gitt 19 ganger i løpet av halvtimen….
men det gjør noe inni hode kjenner eg.
Hode mitt blir slitent.
Hvordan i all verden kjennes det i hode til min mor ?
Ho vet ikke,
ho husker ikke,
det er tomt.
Der er ingen ingenting selv om eg har sagt det 19 ganger tidligere.
Men plutselig sier ho……
ja det stemmer det, det var jo det ja.

Da gjenkjenner ho at akkurat dette har ho hørt tidligere.
Men bare et øyeblikk er det der…
så er det borte.
Og så stilles spørsmålet på nytt.

Hva da ?
Jo da må man svare igjen….
akkurat som tidligere….
repetere og repetere.

Og begge blir slitne i hode sitt
på hver sin måte.
Ho av å ikke huske….
eg av å repetere.

Men slik er det bare
og det finnes ikke noe å gjøre med det.
Sykdommen styrer.