I dag kjenner eg at eg synes det er veldig tungt å skrive om denne dagen,
men eg skal gjøre det for min egen del , for eg trenger få det ut.
Eg skriver også for alle de som i nå eller i fremtiden opplever det samme.

Frokosten var koselig, varme rundstykker, te og godt å sitte mange rundt et bord.
Eg koser meg i slikt selskap, en 12åring og resten voksne mennesker,
eg er vant til å ha en helt annerledes frokost alene.
Det å være en del av et fellesskap, med prat og smil er en god start på dagen.
Men hva med den som da ramler utenfor fellesskapet,
den som er en del av felleskapet men ikke klarer henge med i samtalene
og heller ikke i smil og latter rundt et frokostbord ?
Ja hva da med min mor….hva føler ho?
Eg har ikke svar på det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Allerede før frokost i dag, etter den lange oppsummeringen oppe i sengen, min mor og eg før vi stod opp,
så bestemte nok eg meg for en ting.
Eg måtte prøve det eg kunne å få min mor til å være sammen med sin venninne noen timer i dag, mens vi andre dro på en tur til Aarhus. Fordi eg mente ho hadde ingenting igjen for å være med, det var ingen vits rett og slett.
Enkelte vil kanskje synes det er stygt av meg å ha en slik tanke, javel….tenk det da, men eg vet kva det handler om, eg vet energien og evnen til min mor til å gå mye og til å i heletatt huske om ho var med.
Etter å ha snakket med både min bror og sønn av min mors venninne om dette så låg vi det tydelig frem for min mor. Rett og slett at det var nok bedre om ho og venninnen hennes  slappet av her hjemme emns vi reiste en tur for å besøke Den gamle by i Aarhus. 

Det er faktisk ingen god følelse å være med å ta en slik bestemmelse, overhode ikke noe moro.
Men det ble slik, og ganske enkelt kan en si det slik….vi fikk fri til å reise til Aarhus.
Enda verre …det føltes nesten som vi fikk barnevakt til et barn.

Vi hadde 1 times kjøring hver vei, besøk i Den gamle by og i Botaniske have Aarhus
og Shoppingtur på Bilka kom vi tilbake.
Da hadde vi to ganger hatt kontakt med min mors venninne og fått høre hvordan det gikk,
siste gangen med beskjed om at min mor ikke kunne forstå hvorfor vi ikke var tilbake, og at ho lurte veldig på hvem som kjørte.

Tilbake møtte vi en mor som var veldig annerledes synes eg, ho virket sint, hissig på det meste som ble sagt og eg reagerte raskt på at det var noe som var feil.
Eg snakket med min mors venninne, spurde om noe var skjedd, men det var jo ikke det.
Prøvde å snakke litt med min mor, men akkurat da var der ingen kloke svar å få, det var ingenting, ho sa ho visste ingenting og forstod ingenting.
Det var bare helt tomt ….og hvor var tingene hennes?
“Mamma de er der vi sov sist natt og der vi er mens vi er på besøk, din venninne kom jo hit til frokost i dag og så har dere vært sammen når vi reiste til Aarhus, og det er eg jammen glad for, fordi vi har gått og gått veldig masse og det hadde nok blitt for mye for deg.”
Og ho svarte meg at ho visste ikke, ho visste ikke kva de hadde gjort.

Eg har vært så mye sammen med min mor set siste året at eg kjenner en del reaksjoner godt.
Det skulle f.eks ikke forundre meg en av desse to ting :
1. Hennes venninne var så annerledes….
2. Det var nå så mye matlaging med den venninnen…..
og så formes personen som har vært hennes venn til noe helt annet, av min mor selv.

I en kort stund i bilen, der det var bare min mor og eg….fordi de andre to var i butikken…. så sier min mor at det er bare så vanskelig alt. Ho visste jo ingenting, og det ho visste for 10 min siden …det var borte nå.
Det var bare en ting å gjøre…
det var å komme seg heim og låse døren og ikke ha noen kontakt med folk.
Det var vel det lureste.

Eg blir bare stille…helt stille

Det er lørdag morgen og vi har våknet til liv her.
Min mor og eg ligger i en stor god dobbelseng og prater litt før vi står opp.
Vi prøver å oppsummere turen så langt og snakker mye om dagen i går da vi kom til min mors venninne.

Men min mor husker ingenting av dagen i går bortsett fra at ho hilste på de 2 sønnene.

Ho ser for seg huset familien bodde i for mange år siden,
ikke noe annet.
Kan ikke forstå at vi var i en leilighet der venninnen har bodd der siste 8 årene.
Enda det var der ho besøkte venninnen for 8 år siden.

Ho husker ikke noe av at vi fikk så masse mat i går,
vi spiste 4 måltider der. 

Ho aner ikke hvor vi er nå.
Ho hadde vært på toalettet før eg våknet og forstod ikke noe av hvor ho var
så eneste løsningen var å bare legge seg i sengen igjen og ligge å vente til eg våknet. 

Nå ligger vi og snakker om de ho husker og det er bare de som er døde ho snakker om.
Dette er jo bare så utrolig trist og trasig.
Ho får nok ingenting med seg som ho kommer til å kunne gledet seg over
og sett tilbake på når vi er kommet hjem igjen
 

Vi får starte en ny dag og ta masse bilder og samle minner på den måten.

Ha en fin lørdag der ute

Dag to startet lenge før den burde.
Det har vært en urolig natt og alle hadde nok trengt litt mer søvn.

Som i går så ble det for min mor mye forvirrelse rundt
det å skulle gjøre seg klar for å gå ned til frokost.
Når ho da til slutt er klar er ho rett og slett uvel.
Kaldsvetter og føler seg syk i hele seg.
Veldig usikker fordi ho ikke vet hva vi går til som ho sier,
selv om vi bare skal gå og spise frokost.
Også veldig vanskelig for henne å klare la håndvesken ligge igjen på rommet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter gårsdagens hendelse da vi skulle gå opp trappene til rommet vårt ble eg litt skremt.
Eg selv er jo i dårlig form og puster og peser slik eg har gjort i mange år, men da min mor skulle opp trappene kom ho berre halvveis før ho ikke hadde mer pust igjen.
Resten av trappene måtte tas i flere etapper og ja, eg ble skremt mildt sagt.
Mye hjertebank og helt tappet for krefter, og som ho sa…ho skremte seg selv også.
Så etter det ble det heis i dag, uten tvil.
Vi spiser en kjempegod frokost, og sitter lenge ved bordet.
Etterpå var det å gå opp og samle tingene og sjekker ut.

Siste etappe av kjøreturen vår for å komme frem dit vi skal er på 1,5 time.
Vi går ut og møter en vind av en annen verden, vindkastene var temmelig sterke og etter å ha komme ut på motorveien merker vi alle ubehaget med den sterke vinden i et flatt landskap.
Vi hadde ikke kjørt langt før der var en hendelse foran oss på veien, en personbil med campingvogn  stod der. Bilens bakhjul var ikke nedpå veien og campingvognen låg veltet.

Vi fortsatte videre og det var ubehagelig og min mor ble redd og følte det veldig ubehagelig.
Vinden var ikke så sterk når vi kom litt lengre sør og turen gikk fint den.

Vi hadde snakket litt om at det var vanskelig å forstå danskene men min mor var ikke enig, det var lett, det hadde ho aldri hatt problemer med.
Vel fremme ble vi tatt imot med åpne armer, klem og smil.
Eg følte vel en liten stund at alt var helt flott, så flott at vi hadde tatt denne turen, men det gikk faktisk ikke så veldig lenge før eg følte at dette ble for vanskelig for min mor, ho ramlet ut av alt på en måte.
Det kjentes som om det var eg som besøkte min venninne, ikke min mor som besøkte sin.
Min mor sa etter en stund at ho forstod veldig lite av det som ble sagt, javel, men du sa jo tidligere at det ikke var noe problem å forstå. Ja det hadde ho trudd også , men nå forstod ho ikke.

Men vi gjorde så godt vi kunne, pratet , spiste og diskuterte.
Vi kom vel frem til at det var ca 8 år siden sist min mor og min bror hadde vært der
Etter hvert  kom ene sønnen og barnebarnet og litt senere kom den andre sønnen , og vi spiste og spiste
og pratet og pratet.
Men min mor forsvant liksom, ho var ikke med i samtalene for det meste, men av og til kom ho plutselig med. Når eg såg på henne så var det som eg såg eg min bestemor mange år tilbake.
Kroppen er der, men personen er allikevel ikke så mye med.
Dette hadde eg ikke forventet nei, og tankene slo meg om at søren og, det var for sent til at ho fikk den store gleden av å besøke venninnen sin.
Det er som ho er med for 30-40 år siden….men ikke i dag. Ho snakker om foreldrene til mannen som er død for 8 år siden, da er ho med i praten

Inni meg kjenner eg enormt mye sterkere den følelsen eg hadde på båten i går, følelsen av at min mor virker forkommen i dagen i dag.
Det kan være mye latter et øyeblikk og så slår noen av bryteren som eg skrev om i går.

Om kvelden reiser vi til ene sønnen der vi nå skal overnatte i helgen.
Vi ble bare sittende og slappe av og prate litt, se gjennom noe reklame og diskutere litt priser osv.
Min mor pratet veldig lite, bare satt der og eg vet ikke hvor mye ho forstod, men mange ganger ble et spørsmål stilt og det var om ikke ho hadde vært her tidligere, noe som er komplett umulig siden sønnen flyttet hit i sommer.
Eg trur kroppen hennes er veldig sliten allerede, ho er ikke vant til slikt, ho er vant til å være aleine og ha det helt stille.
Eg håper virkelig ho føler det er litt koselig å være her på besøk.

Så har det blitt kveld den først dag og en lang dag er over.

Dagen startet kl 05.30 og det var ikke tvil om at dette var en annerledes ting som skulle skje for min mor i forhold til de vanlige dagene hennes.
Ho ble stresset, gikk mye frem og tilbake uten å få til noe egentlig.
Vi skulle bli hentet kl 06.20 og det var bare akkurat at eg klarte å få henne ferdig i tide.
Situasjonen virket for henne kaotisk.

Vi spiste frokost på første ferja og det var både godt og koselig.
Da gikk det vel egentlig opp for min bror at det tok tid å få vår mor fra en bil og opp i salongen på ferja, ting går ganske sent og det beste er nok å benytte seg av heis.
De første timene gikk veldig bra, mye spørsmål som ble repetert gang etter gang , men rolig allikevel  og ikke noe stress.

Men etter fire-fem timer i en liten bil så er det vel slik at en kunne ønsket at spørsmålet som ble stilt for tjuende gang….ikke ble stilt. Det som er viktig når en blir stilt spørsmål er å svare med en gang og så glemme at det spørsmålet ble stilt. På den måten legger eg fra meg ett etter ett spørsmål som handler om akkurat samme ting.

Av og til når eg snakker med min mor om sykdommen hennes så sier ho at det er helt tomt i hode av og til.
Det er som om lyset har gått og vi ble litt enige om at egentlig var det som om en slo en lysbryter på….og ho husker og er med på det en snakker om, men så plutselig slås bryteren av og alt blir borte. Det blir tomt, og all informasjon ramler ut.
Og så er det som om der kommer lange perioder der noen står og slår bryteren av og på , av og på…..hele tiden.
Og samme spørsmålet komme igjen…med minutters mellomrom.

Innimellom spørsmålene fikk eg av og til tid til å tenke over hvordan ting må føles når lyset blir slått av og det blir mørkt og tomt i hode. Det må være utrulig slitsomt å stille spørsmål om hvor skal vi…hvor skal vi sove i natt…når er vi fremme…hvor lang tid tar båten…osv , for så øyeblikket etter sitte i en bil og ikke forstå hvor en er på vei. 

Sjåføren plugget et sett ørepropper i ørene…. for å kvile sine ører….
da ble musikken borte…en ting mindre for mine ører.
For å koble ut litt strikker eg på Minions luer.

Den siste timen i bil før vi kom til Kristiansand var nok den tyngste for alle.Eg følte meg full i ull i hode etter så mange timer.
Min mor ble ganske stille, og når eg spørr om ho er sliten så svarer ho nei….men røper seg selv straks etter med å si : Hadde vi nå enda vært på vei hjem no, da kunne eg lagt meg .

2 timer stod vi på kaien i Kristiansand og ventet, så var vi ombord.
Med en gang vi er ombord og kan bevege oss litt mer føles det bedre for alle.Vi går rundt og kikker litt før vi finner oss litt mat og drikke.

Eg sitter og ser på min mor der ho skal gå til toalettet aleine, og den første tanken som slår meg er :ho er helt “lost” i systemet.
Ho har ikke lengre evne til  å fremstå som en  person som vet hva ho vil og skal,
men virker fortapt i et mylder av mennesker og klarer ikke holde rett fokus.

I 5 døgn skal eg være på en reise,
en annerledes reise enn det eg pleier reise på .
Eg kommer til å skrive litt om denne reisen dag for dag,
litt for min egen del tror eg
og også for at andre skal bli litt kjent med en tragisk sykdom.
Eg ønsker også å kunne se tilbake på denne reisen senere både i ord og bilder,
for senere når eg ikke sitter midt oppi det vil eg kanskje se reisen med andre øyne.

Vi er 3 personer som tar denne reisen, min mor, min bror og meg.
Det er en til som burde ha vært med for at flokken skulle vært komplett, og det er
vår søster, men det passet ikke slik at det gikk an.
Grunnen til at vi gjør reisen er at vår mor skal få reise en tur til Danmark og møte igjen
sin venninne m.fam og som ho ikke har besøkt på mange år.
For min mor startet bekjentskapet som brevvenner…for mange mange år siden,
helt tilbake til ho var tenåring og det var populært å finne seg en “pennevenn” i Danmark.
Så kontakten ble altså opprettet rundt 1955, altså for 60 år siden ca

Vår mor har nå i høst fått diagnosen Alzheimer etter å ha slitt med hukommelsen
mer og mer de siste årene.
Vi ser endringer og forverringer som gjør at skulle det bli en tur så måtte det skje nå,
egentlig burde det ha skjedd tidligere, men det kan vi ikke gjøre noe med nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Nå reiser vi og eg vet allerede her eg nå sitter at turen nok vil bli slitsom både for vår mor
og for oss som er med.
Vi skal være sammen hele tiden i 5 døgn.
Det høres kanskje ikke mye ut,
men eg vet at en blir veldig sliten i hode etter bare en halv dag.
Så eg vet egentlig ikke hva eg går til.
Det eg vet er at det vil kreve all den tolmodighet eg har å besvare spørsmål fra tidlig morgen
til sen kveld.
Spørsmål som kanskje stilles hver halvtime….samme spørsmålene…gang etter gang.
I tillegg skal vi være sammen med og bo hos folk som ikke snakker norsk,
ikke det at dansk er så ukjent språk,
men det kan være vanskelig nok  når det snakkes fort.

Eg har prøvd å kvile i dag og i går, men eg kjenner kroppen ikke klarer slappe av.
Utfordringene står i kø de neste dagene, og eg er glad eg ikke vet hvordan dagene blir.
Eg tar det som det kommer, tar en dag om gangen.

Den aller første store utfordringen er gjennomført, nemlig det å pakke.
Det er ikke enkelt å pakke for en person som ikke husker,
så det blir å pakke ned og pakke opp igjen….så pakke ned igjen….og pakke utav igjen.
Gang etter gang.
Mandag var min søster og eg hos vår mor og hjalp henne å pakke litt.
Det er ikke lett når en kommer så langt inn i noens privatliv, i alle fall ikke som pårørende.
Det føles rart å skulle prøve å hjelpe til med å ta bestemmelser over klær,
alt fra innerst til ytterst.

Når kofferten ble lukket i dag var alt snudd om igjen fra sist eg såg den, men men
eg klarte ikke gå gjennom det for å sjekke. Eg satser på at det går bra.
Min mor kan ikke bli mer klar enn ho nå er, uansett hvor mange ganger ho tømmer vesken
fordi ho ikke vet hva som er i den.
Nå får det stå til og så må vi gjøre så godt vi kan.

Se det for deg…..en med Alzheimer….en med angst og en som ikke har tolmodighet…
ut på tur, aldri sur 🙂