I går hadde eg time hos min mors fastlege,
ikke for min mors skyld,
men for min egen.
Det er i dag en uke siden eg var der sist, da sammen med min mor og min søster.
Sist mandag hadde eg stikkende hodepine og et sterkt ønske om å spy når eg var der,
i går var det en annen følelse.
Eg gledet meg i flere dager til den timen, fordi eg følte behov for å snakke med legen
om sist mandag på samme kontoret, og eg følte også behov for å få prate litt om fremtiden
og evt måter ting vil løses på.
Eg var veldig spent på legens tanker etter legetimen min mor hadde sist uke.
Såg han det vi søsken føler vi opplever ?
Merket han sinne rettet mot meg ?
Hva nå ?
Hvordan handtere utfordringer samtidig som en skal prøve å ta vare på alle?
Det var godt å få høre at legen såg utfordringene vi hadde,
og å høre han si han tydelig såg at dette var en veldig slitsom og lite holdbar situasjon.
Vi snakket mye om viktigheten med å ta vare på seg selv opp i en slik situasjon.
Et ledd i å ta vare på seg selv var å ikke komme i situasjoner der en står alene om ting sammen
med min mor, men passe på at en var to slik at presset ble mindre og at vi viser tydelig at vi
som søsken står samlet og ikke lar der komme muligheter for splitting av oss søsken.
Egentlig har vi jo praktisert dette en del allerede uten at det har gitt noe særlig bedring
av situasjonen.
Uansett så vil eg fremover holde meg i bakgrunnen, for mitt eget beste.
Medisin er kommet inn under kommunen så det er en ting mindre ho evt trenger hjelp til
fra oss pårørende eller andre.
Enda en dag har eg gått og surret rundt uten å få til noe.
En kunne kanskje tro at når legen fikk opplyst min mor om at eg ikke orket mer,
at en måtte få til andre løsninger på hjelp til forskjellige ting,
så ville eg bare koble ut…. og bare “lande” for å bruke det ordet.
Men slik har ikke dagene siden mandag vært.
Hode er helt tomt……eller er det helt fullt ?
eg er jammen ikke sikker.
Mandagen stjal enormt med energi fra meg….
nå er eg bare skamsliten.
Hukommelsen er helt på styr, og det er nok et tegn på at eg er sliten som det ble sagt
i kommentar fra en av mine lesere.
Hode verker, alle steder verker egentlig, og eg føler meg gåen.
Tar nok mer enn en dag før eg føler at eg har energi.
Eg tenker mye på sinnet som kom da min mor ble konfrontert med situasjonen.
Vi hadde rottet oss sammen ble det sagt.
Min søster burde skjemmes….. eg trong ikke skjemmes,
for eg er visstnok berre full i faen.
Og ikke klok….dessuten frekk.
På ting eg har skrevet så kan det kanskje høres ut som min mor har kommet langt
i sin Alzheimer demens diagnose.
Men ho har ikke det egentlig, men en del ting er det stor forandring på.
Og det er der ho trenger hjelp.
Eg klarer bare ikke være den som skal gi henne den hjelpen lenger slik eg har gjort.
Ho stjeler energien fra meg, lager historier og skaper uro blant oss søsken.
Men det er ikke Alzheimer diagnosen som er grunn til desse tingene,
for hele livet har det vært slik.
Herske og splitte.
Men nå trenger eg å få påfyll av energi og eg må prøve å ha folk rundt meg som gir meg påfyll.
Folk som gir meg positivitet og glede.
Eg må lades opp.
Dagen som eg ikke trudde eg måtte møte på en slik måte som eg gjorde….
den kom.
Den kom i går og i dag har eg ikke fått til noe, kroppen har ikke orket, eg har følt meg tom og
tiltaksløs.
Gårsdagen har bare surret i hode.
Det er nesten som det er eg som har en demens diagnose og ikke min mor.
Eg husker bare bruddstykker….for så å huske andre bruddstykker. Eg snakker med yngste datteren min
og føler meg veldig usikker….sa eg det her i går?
Eg snakker med mine søsken og vet ikke hva eg sa til dei i går….ka husket eg i går? …husket eg å si det ?….
fortalte eg det? …repeterer eg meg selv no ?
Min søster var med i hele går…eg må spørre henne for eg klarer ikke holde alt samlet slik dagen i går var.
Alt er bare kaos i dag.
Klart en hjelper sin mor.
Forresten…er det så klart at en gjør det ?
Uansett hvordan en blir behandlet av den en prøver å hjelpe ?
Hvor mye og hvor lenge skal en klare å gå på akkord med seg selv?
Er det okei om en ikke klarer mer ?
Høres det okei ut at en blir totalt utslått og må ta beroligende for å holde seg selv oppe
når den en hjelper trakker på en med viten og vilje ?
Når beskjeden en får er at ting blir sagt for å provosere den som hjelper.
Kor lenge skal en bli behandlet som søppel….
med beskjed om at en aldri skulle ha vært født ?
Og allikevel stille opp som en selvfølgelighet….for å hjelpe.
De som har fulgt bloggen min de har nok fått med seg at eg har slitt en god del med å være hjelper,
støttekontakt som eg selv har kalt meg enkelte ganger.
Siste månedene har det vært mye uro og tungt å være positiv som eg alltid prøver å være.
Når eg voks opp og som ungdom så hadde eg en bestemor som ble dement.
Det skjedde forandringer litt etter litt, det mennesket som hadde vært meg nærmest i alle mine år
og som eg var aller mest glad i her i verden ble litt etter litt forandret
og gled vekk fra meg som den personen ho hadde vært.
Når min mor i senere år begynte å glemme ting, og repetere ting, så var det en ting som var
veldig klart for meg. Eg såg at det eg hadde sett i min ungdom, det gjentok seg , og eg visste at eg ville
gjøre så godt eg kunne for å hjelpe.
Men så lett var det ikke.
Eg har i år og i fjor gjort det eg kunne, hjulpet med å huske, komme på ting, få ordnet slik at det ble
lettest mulig på mange måter. Eg har husket ting som har blitt glemt, fulgt til lege, husket hva legen sa, fulgt til sykehus, husket hva sykehuset sa,vært med på handel, vært sjåfør, fulgt i bank og på apotek.
Fått ordnet slik at alle faste rekninger går på avtalegiro, ringt og stoppet abonnement som har blitt startet via telefon.
Fulgt i bank, til tannlege og fotpleie.
Ringt etter taxier, ordnet og fikset etter beste evne.
Eg har virkelig prøvd å hjelpe når hukommelsen ikke lenger har vært der, det har vært ganger eg har følt meg
som en datamaskin, som et sted noen lagrer hukommelse.
Hva har eg så blitt?
Eg har blitt til en person som har blitt beskyldt for å ha villet overta noens liv !
Men eg har aldri ønsket å overta noens liv.
Eg har aldri ønsket å ha kontroll over min mors liv.
Aldri !
Eg har nok med mitt eget liv eg.
Eg håpet på å kunne være en støttespiller når min mors liv endret seg,
ikke minst fordi eg har sett liv endre seg på samme måte tidligere.
Eg har følt eg har hatt kjennskap til det som skjer og eg ønsket å hjelpe det eg kunne.
Men det har etter hvert gått på bekostning av både energi og angsten min,
for aldri om det eg prøvde å stille opp ble godt nok, nei aldri.
Eg ble istedenfor den en kunne trakke på.
Det er vel og bra å si at en får sin lønn i himmelen,
men jaggu kan det være greit å bli satt litt pris på mens en går her nede på berget også.
Mandag morgen og trøtt i fjeset !
Merkelig at en skal være trøtt etter å ha hatt en så slakk søndag kan man kanskje si, men når en da avslutter søndagen med å se film halvveis til mandag….ja da blir det nok slik.
Kunne jo sovet lengre, men nei ….det kunne eg ikke.
Venter nemlig en telefonsamtale i dag , og kortid den kommer vet eg ingenting om.
Men eg tok ikke sjansen på å sove og så ringer telefonen og en skal ha telefonmøte rett fra sovende
tilstand…uten at de små grå er surret i gang, nei det vil eg ikke.
Eg har ventet 1 1/2 uke på å få legge frem det eg skal legge frem i samtalen og det er veldig greit
å være litt forberedt.
Rollen min som den gode hjelper er nødt til å endres, det hjelper ikke at alle andre sier en er snill
og gjør bra ting når det ender opp med at en blir behandlet som dritt.
Eg er jo fullstendig klar over at mange mennesker trenger syndebukker å legge skylden
for alt som skjer på, men det finnes en grense for alt.
Og faktisk til og med for meg.
Kamelen sitter fortsatt fast i halsen og sparker vilt.
Eg har vel ikke hatt noen grenser, fordi eg har hatt mulighet og være tilgjengelig alltid
så har eg på en måte lagt meg klar for hugg etter hugg.
Men nå er eg nødt til å dra nye grenser for meg selv,
eg må ta litt mer vare på meg og ikke bare på andre.
Hva det vil resultere i for personen eg har vært tilgjengelig for er foreløpig usagt,
men at der vil bli en endring er helt sikkert.
Så telefonmøtet er et ledd i endringen.
Det tragikomiske oppi alt sammen….
det er at det allerede har blitt sagt fra personen som trenger hjelp
og som behandler meg som søppel……
at skjer der en endring…………….så er det min skyld det også.
Så til og med frem i tid….
er skylden lagt og syndebukken plukket ut.
Natt til torsdag, klokken er 03.30,
stått opp, sett det lysne mot en ny dag.
Solen kom opp litt før halv 6, et nydelig syn.
Eg er takknemlig for en nydelig morning
Prøver å tenke gjennom de siste ukene, men det er ikke noe vits å tenke,
tar dagen slik den kommer
Eg fungerer som pårørende og følge til byn i dag,
halvt års kontroll.
Halvt år siden sist ?
Eg føler det som det er mye lenger siden.
Det kan kanskje være fordi det har vært ekstra slitsomt de siste månedene, med så mange rare uttalelser
og så mange kameler å svelge.
Eg har en venn på facebook som sa til meg at eg måtte huske på å ta vare på meg selv også,
eg har en behandler som sier det samme,
venner som sier det samme….osv.
Kanskje det er no eg trenger ta litt vare på personen “meg”
Men tar du den så tar du den liksom……
ene kamelen etter den andre.
Men så satt det seg en på tvers……og der sitter den enda.
Som om eg gikk rett i et piggtrådgjerde…og luften gikk ut av meg.
Enkelte skal kunne trykke en ned i skitten…..
holde en godt nede….
fortelle en at ens eksistens er totalt uviktig…..
og så tru at det ikke virker inn.
Men det virker inn.
Føler meg litt tom for luft og tom for krefter.
Hvordan kan en ta vare på andre når det bare er kritikk å få?
Hvordan klare å ta vare på meg selv ?
Tenker igjen på en nydelig soloppgang og er glad for at eg var våken og så solen stå opp.
Er personen eg skal følge i dag glad for at eg skal følge?
Føler personen takknemlighet og glede?
Eg tror ikke det, eg klarer ikke se det.
Det er på tide å snakke og så ta noe skritt tilbake.
Ha en fin dag og nyt den.
Vær takknemlig for en nydelig dag.
Nyt bildene fra dagens soloppgang hos meg.
Ei stille stund før denne kroppen skal til med dagens ting, et stort krus varm te, litt facebook og litt nyheter. Føler kroppen må gå seg i gang litt.
Denne dagen blir en sånn alt mulig dag, hit og dit , frem og tilbake….. rettere sagt en støttekontaktdag med det som måtte følge med det. Det er ting som skal fikses, medisiner som skal hentes, handling og ellers ting min mor måtte ønske å gjøre. Denne gangen har ho heldigvis laget liste fikk eg vite på telefonen, og det er jo veldig greit , for da er det jo lettere for at alt blir gjort. Er jo ikke så lett at eg skal huske på tingene heller.
Eg prøver å la være å ha noen som helst ting eg selv må gjøre, for det gjør bare til at det blir mer forvirrende for min mor. Det er veldig greit at det er bare hennes ting som er nødvendig liksom.
Men eg tenker eg skal høre med legen angående slike kurs eller møter for dementes pårørende som en kan gå på, det kan jo være greit å ha møtt opp på slike ting og fått litt mer informasjon om enkelte ting der. Legen snakket jo om noe den første gangen er var med henne til lege… men….det har eg glemt …he he…. kan jo ikke huske alt heller…….
Ellers er vinteren tilbake for fullt og denne gangen ikke med tørr fin snø, nei denne gangen er det vått og tungt og dermed drittføre på sideveiene. I tillegg har det nå begynt å regne. Det kan fort bli en dag med mer moro enn man ønsker. Men men….får ta det som det kommer.
Så har vi vært på tur med vår mor, 5 dager på tur, til Danmark. Det å ta med seg en person med demens bort fra sine kjente omgivelser, det kan være en prøvelse for de som har personen med….. men hva i all verden er det da for den som er dement ? Det er det største spørsmålet når eg nå oppsummerer i hode mitt.
Da vi kom hjem en litt før midnatt i går kveld så skulle vi jo gå til sengs med en gang trodde eg. Men slik ble det ikke. Da kom jo poser med ting frem og dermed skulle alt gåes gjennom og snakkes om. Pakkes opp og pakkes ned igjen….så opp igjen….og ned. Joda, eg sa jo at dette kan vi se på i morgen, vi bør jo legge oss og sove litt…. men spenningen over hva som var i hvilken pose var nok større enn trettheten. Og eg kan ikke beordre til sengs.
Det ble også pratet om turen, om hva som kunne huskes og hva som ikke kunne huskes. Min mor kunne overhode ikke huske at ho hadde sovet hos meg natten før vi reiste…. okei det er jo lenge siden, 5 døgn. Men ho kunne heller ikke huske at vi hadde spist på båten heim i går, at ho trudde vi var nesten hjemme før vi hadde passert Mandal, at vi hadde spist på ferja osv. Heller ikke at vi hadde vært på butikk i Hjørring der ho hadde kjøpt seg ei stor nissejente og litt andre ting. Og alle desse tingene skjedde i går.
Så hva sitter da i hukommelsen ?
Jo at det var feil hus venninnen bodde i….for ho ville ha vært til det huset som ble solgt for mange år siden. Der det var en liten bakke opp til huset. Ho husket ansiktene til venninnen og de 3 barna hennes. Ho husket menneskene vi ikke såg, fordi de er døde for mange år siden. Så da blir eg som fortelleren som forteller en sann historie uten bok.
Kvart over 01 var vi i seng….og da fikk eg jammen ikke sove….utrulig nok. Da min mor sov her natten før vi reiste låg eg bare på sofaen, fordi det var så få timer til vi skulle opp. Men i natt har eg gått på loftet og lagt meg fordi eg trudde eg kom til å sove masse. Men så feil kan man ta….. litt over kl 02 ropte min mor på meg…… fordi ho ikke visste om ho var aleine her.
Natten ble kort og morningen brukte vi til å snakke om turen, hva ho hadde kjøpt, hva eg hadde kjøpt, hvem vi hadde sovet hos, hva vi hadde gjort og hvem vi hadde hilst på. Repetering som vi har gjort mange ganger allerede og som hver gang er som en ny opplysning.
Vi har blitt tatt godt imot av hennes venninne og familie i Danmark, vi har blitt godt tatt vare på, fått overnatting og massevis av god mat. De har gjort sitt beste for at vi skulle ha det fint og de har forstått hvordan min mor nå har blitt. Og de er også klar over at dette ble nok min mors siste Danmarks tur.
I formiddag når eg skulle kjøre min mor hjem så ser ho på meg og spørr : “Hva skal du gjøre nå da……når du ikke skal passe på meg ?”
Så kan en jo lure på hvorfor ho stilte det spørsmålet.
Eg, eg svarte som sant var…..nei nå skal eg kvile litt og så kommer eg og henter deg igjen fredag for da har du time hos lege.
Så kan en jo spørre seg selv…. hvem er situasjonen mest frustrerende for…..oss som har vært på tur med henne og som har repetert svar så mange ganger at vi ikke har telling ??? og som føler hode er helt fullt. Eller ho som ikke klarer å huske info ho har fått for 2 min siden ??? og som kjenner hode er helt tomt.
Eg vil si tusen takk til alle som har lest det eg har skrevet om denne turen, det har vært en merkelig reise. En reise der min mor tidligere var den som forstod og hadde kontroll over ting, men som nå var helt i motsatt ende. Takk for turen dere fulgte meg på.
Denne dagen skal vi ha dansk julefrokost. Det er ikke det samme som den julefrokost eg er vant med. Min julefrokost består av et stort bord dekket med masse godt pålegg, vi spiser til vi er mett og så er vi ferdig.
Dansk julefrokost består av 4 retter…. 4 retters frokost.
Nr 1 : Sild og fiskefilet, brød og karrisalat Nr 2 : Tarteletter med høns Nr 3 : Grønn langkål med hamburgerrygg og brune kartofler Nr 4 : Rejer og æg på franskbrød
Og vi spiste…og spiste….4 ganger spiste vi…julefrokost…….en kan si det slik…vi spiste og spiste i flere timer og det var utrulig masse god mat.
Dermed har vi for det meste sotte ved bordet hele dagen og vi har alle vært samlet. Koselig å sitte slik, spise og prate. Det er slikt som danskene setter pris på og som betyr mye for dem.
I dag har eg vært på det nivået at sier en BØ for hardt så griner eg. Er vel et tegn på at en er sliten. Min eldste datter skrev til meg i innboks i dag og eg kunne ikke svare henne, orket ikke , tårene rant. Så om ikke det skulle være nok…så skrev ho et innlegg på facebook der eg var nevnt…. og tårene rant. Må bare ikke lese mer på det, ikke nå.
Min mor har vært av og på i hele dag for å si det slik…. en stund er ho med og så plutselig ser en at ho ikke er med. Så det har vært mye av og på i hele dag.
Samme diskusjonene som de andre dagene, det er det som huskes, det gamle. Mennesker som er døde for lenge siden. Og en viktighet av ting og bygninger ligger i bunn for alt, fordi for henne har det alltid vært slik, eiendeler har betydd mer enn mennesker. Det er jo veldig forskjellig her i verden…hva mennesker synes er viktigst, noen samler på ting….andre på venner.
Dagen i går ble tung synes, selv om det var mange timer vi ikke var med min mor. Men det var noe med det som møtte meg når vi kom tilbake som sa meg at det var ikke okei.
Etter å ha fått middag hos min mors venninne ble det så bestemt av vi skulle en tur innom Rema 1000, og da ville min mor være med. I løpet av det korte butikkbesøket trur eg ho ramlet ut flere ganger, blant annet med at ho trudde ho var på Rema 1000 hjemme. Eg kan ikke forstå at ho hadde noen som helst glede av butikkrunden, samtidig så var det på en måte veldig greit for da fikk ho bli med på noe ho også. Der er det min samvittigheten min som kommer inn og sier at det er jo trist for din mor at ho ikke fikk være med på Bilka. Men samvittigheten min vet ikke hvordan det er, den bare snakker til meg den, for å gi meg dårlig samvittighet.
Når vi kom tilbake til min mors venninne skulle vi bare hente inneskoene til min mor, så eg henter de og var på vei ut i bilen igjen da eg ble ropt tilbake. Tingene til min mor var her sa gutten på 12 år. Ting??? Ho hadde jo ingen ting med seg hit…. kun håndveske og innesko. Jo gutten hadde funnet flere ting som var min mors og eg gikk inn. På stuebordet låg tannkosten og tannkremen hennes, en stor boks Panodil og en boks omega 3 tabletter. Eg ble helt matt !
Bilder av min bestemor kom flygende inn i hode, de bildene handler om å legge fra seg ting her og der, gjemme ting osv. Der og da holdt eg på å begynne å grine….
Tilbake der vi bor her i Danmark ble det mye spørsmål om hvor tingene hennes var, kofferten og ting, ho skulle jo lagt to ting ho hadde kjøpt i kofferten. Og eg forklarer, gjentatte ganger , at kofferten står på loftet….vi ordner det når vi skal legge oss. Eg følger henne til rommet på loftet, finner frem nattskjorten ….. ..prater litt med henne mens ho gjør seg klar til å legge seg. Ho er bare forvirret sier ho…og sint fordi ho ikke kan huske noe mer enn 2 min.
Eg prøver så godt eg kan å si at ho har jo en sykdom, og det kan ho ikke hjelpe for…. og ho kan ikke gjøre noe med det heller. Vi sier godt natt og eg går ned…min mor skal ta på seg nattskjorten.
Eg låg merke til en ting i løpet av natten men orket ikke kommentere det. Min mor tok aldri på seg noen nattskjorte…. ho låg med tynn genser og tykk genser i natt.
For oss avsluttet lørdagskvelden med at det tikket inn en melding på min brors mobil. Turen vår hjem er kansellert… grunnet været. Værfast i Danmark ?
