En prat med lege.


I går hadde eg  time hos min mors fastlege,
ikke for min mors skyld,
men for min egen.

Det er i dag en uke siden eg var der sist, da sammen med min mor og min søster.
Sist mandag hadde eg stikkende hodepine og et sterkt ønske om å spy når eg var der,
i går var det en annen følelse.
Eg gledet meg i flere dager til den timen, fordi eg følte behov for å snakke med legen
om sist mandag på samme kontoret, og eg følte også behov for å få prate litt om fremtiden
og evt måter ting vil løses på.

Eg var veldig spent på legens tanker etter legetimen min mor hadde sist uke.
Såg han det vi søsken føler vi opplever ?
Merket han sinne rettet mot meg ?
Hva nå ?
Hvordan handtere utfordringer samtidig som en skal prøve å ta vare på alle?

Det var godt å få høre at legen såg utfordringene vi hadde,
og å høre han si han tydelig såg at dette var en veldig slitsom og lite holdbar situasjon.
Vi snakket mye om viktigheten med å ta vare på seg selv opp i en slik situasjon.
Et ledd i å ta vare på seg selv var å ikke komme i situasjoner der en står alene om ting sammen
med min mor, men passe på at en var to slik at presset ble mindre og at vi viser tydelig at vi
som søsken står samlet og ikke lar der komme muligheter for splitting av oss søsken.
Egentlig har vi jo praktisert dette en del allerede uten at det har gitt noe særlig bedring
av situasjonen.

Uansett så vil eg fremover holde meg i bakgrunnen, for mitt eget beste.
Medisin er kommet inn under kommunen så det er en ting mindre ho evt trenger hjelp til
fra oss pårørende eller andre.


Ha en fin dag.

 

Siste innlegg