Dag 1 av 5

Så har det blitt kveld den først dag og en lang dag er over.

Dagen startet kl 05.30 og det var ikke tvil om at dette var en annerledes ting som skulle skje for min mor i forhold til de vanlige dagene hennes.
Ho ble stresset, gikk mye frem og tilbake uten å få til noe egentlig.
Vi skulle bli hentet kl 06.20 og det var bare akkurat at eg klarte å få henne ferdig i tide.
Situasjonen virket for henne kaotisk.


Vi spiste frokost på første ferja og det var både godt og koselig.
Da gikk det vel egentlig opp for min bror at det tok tid å få vår mor fra en bil og opp i salongen på ferja, ting går ganske sent og det beste er nok å benytte seg av heis.
De første timene gikk veldig bra, mye spørsmål som ble repetert gang etter gang , men rolig allikevel  og ikke noe stress.

Men etter fire-fem timer i en liten bil så er det vel slik at en kunne ønsket at spørsmålet som ble stilt for tjuende gang….ikke ble stilt. Det som er viktig når en blir stilt spørsmål er å svare med en gang og så glemme at det spørsmålet ble stilt. På den måten legger eg fra meg ett etter ett spørsmål som handler om akkurat samme ting.


Av og til når eg snakker med min mor om sykdommen hennes så sier ho at det er helt tomt i hode av og til.
Det er som om lyset har gått og vi ble litt enige om at egentlig var det som om en slo en lysbryter på….og ho husker og er med på det en snakker om, men så plutselig slås bryteren av og alt blir borte. Det blir tomt, og all informasjon ramler ut.
Og så er det som om der kommer lange perioder der noen står og slår bryteren av og på , av og på…..hele tiden.
Og samme spørsmålet komme igjen…med minutters mellomrom.


Innimellom spørsmålene fikk eg av og til tid til å tenke over hvordan ting må føles når lyset blir slått av og det blir mørkt og tomt i hode. Det må være utrulig slitsomt å stille spørsmål om hvor skal vi…hvor skal vi sove i natt…når er vi fremme…hvor lang tid tar båten…osv , for så øyeblikket etter sitte i en bil og ikke forstå hvor en er på vei. 

Sjåføren plugget et sett ørepropper i ørene…. for å kvile sine ører….
da ble musikken borte…en ting mindre for mine ører.
For å koble ut litt strikker eg på Minions luer.


Den siste timen i bil før vi kom til Kristiansand var nok den tyngste for alle.Eg følte meg full i ull i hode etter så mange timer.
Min mor ble ganske stille, og når eg spørr om ho er sliten så svarer ho nei….men røper seg selv straks etter med å si : Hadde vi nå enda vært på vei hjem no, da kunne eg lagt meg .

2 timer stod vi på kaien i Kristiansand og ventet, så var vi ombord.
Med en gang vi er ombord og kan bevege oss litt mer føles det bedre for alle.Vi går rundt og kikker litt før vi finner oss litt mat og drikke.

Eg sitter og ser på min mor der ho skal gå til toalettet aleine, og den første tanken som slår meg er :ho er helt “lost” i systemet.
Ho har ikke lengre evne til  å fremstå som en  person som vet hva ho vil og skal,
men virker fortapt i et mylder av mennesker og klarer ikke holde rett fokus.

    1. Jeg vet om ei som ga en kjærlighet på pinne til en som maste. Dette likte han godt og koste seg med den og tidde stille. Jeg har ikke sett det før eller siden men det fungerte for ham.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg