Hvordan skal det oppleves å være en pårørende i 2018?
Slenger ut spørsmålet eg, for å høre om noen har tanker om det.
Vi er 3 søsken som er pårørende til en mor med “Alzheimer mild” som det ble sagt for et par år siden, står nok ikke på “stedet hvil” så har forverret seg de siste 2 årene.
Alle vi søsken føler sykdommen har forverret seg mye, men de gangene vi selv har tatt kontakt med hjemmesykepleie har vi ikke fått noe konkret å gå ut fra.
Eg hadde tidligere ansvaret med å fylle dosetten med medisiner men for snart 2 år siden overtok hjemmesykepleien det ansvaret pga. at eg ville ikke ha det lengre med den negativitet og uro det skapte. Det kommer til grenser der en må tenke seg om og verne om seg selv og det måtte eg der og da.
Så hjemmesykepleien overtok fylling av dosett og slike ting.
Hjemmesykepleien har navn på pårørende og også telefonnummer.
Så tenker eg….og dette er bare tankene mine….hadde det vært normalt om hjemmesykepleien hadde tatt kontakt med pårørende om der var ting som skjedde eller om det var ting som ble endret i det daglige mønster?
Har hjemmesykepleien noen som helst plikt i slike tilfeller ?
Nei det har de ikke.
Når vedkommende da må til lege, foreslått at hjemmesykepleien…..burde de da tatt kontakt med pårørende ?
Nei det er ingenting som forplikter de til å gjøre det.
Når vedkommende med Alzheimer søkes til å delta på et dagsenter en gang i uken, søknad blir skrevet uten at pårørende aner noe og vedtak blir gjort uten at pårørende fortsatt aner noe ……burde da hjemmesykepleien tatt kontakt med pårørende om at dette blir gjort og at vedkommende har fått vedtak om plass på dagsenter en gang i uken?
Nei det er ikke nødvendig å opplyse om.
Eller er det okei at en av pårørende helt tilfeldig finner vedtaket om plass under et besøk og dermed informerer de andre pårørende?
Ja det er visst okei.
Ville jo kunne blitt ringt politi om en kom dit på en onsdag og ikke fant sin mor og overhode ikke hadde anelse om hvor hun er, eg hadde iallefall gjort det siden ingen vet om noe.
Har hjemmesykepleien ikke noen som helst informasjonplikt ovenfor de pårørende?
Nei de har ikke det.
1 1/2 år har gått siden hjemmesykepleien ble koble inn i forhold til vår mor, og ikke en eneste gang har hjemmesykepleien tatt kontakt med noen av oss pårørende ang endringer i hverdagen eller når det gjelder legebesøk hjemmesykepleien har foreslått eller søknad om plass på dagsenter 1 gang i uken….. er det slik systemet er og er det slik det skal være?
Ikke vet eg men slik er det iallefall.
Oppi alt dette må vi jo prøve å huske på at den som er dement er ikke den som husker å informere om ting, hvem skal da være informant for den demente til de pårørende ?
Ønsker alle en fin tirsdag !
Dessverre så tror jeg det er nokså vanlig etter all kontakt jeg har hatt med andre pårørende. Det blir litt det samme når de bor på sykehjem. Man får ikke opplysninger om innføring av nye medisiner eller om noe blir tatt vekk. All info man vil ha må man spørre etter og på et vis forstår jeg det. Det er høyt tempo på en underbemannet avdeling. Det samme gjelder oppfølging av den pårørende som jo ingen bryr seg om da ens kjære havner bak den låste døra. Man føler vel at man er helt uten betydning bortsett fra når tilleggsfakturan kommer. HelseNorge er i likhet med NAV en skamplett i det vi kaller Verdens Beste Land å bo i. Da Eli bodde hjemme var min helse et viktig tema fordi slitasjen var stor. Nå er det best om man dro lokket over for nå er alle borte i det såkalte hjelpeapparatet.
Du har nok rett i det du skriver for dette har jo du vært mye borti. Og det er nok ingen opplysningsplikt på sykehjem heller ang. medisiner som du skriver om, men der finnes jo ansatte på sykehjemmet som en kan spørre om slikt når man er der, og du vet også hvor Eli er. Det er det at personen en er pårørende for plutselig kan være borte når en kommer på besøk eg reagerte sterkest på. En person som en alltid finner hjemme er plutselig ikke der og deltak i et tiltak en er veldig glad for at vedkommende har fått plass på, men det bare er tilfeldigheter som gjør at en finner det ut, uten at politi ble innblandet.
Min mor er ikke en person som ønsker hjelp, nei ho vil helst ikke at hjemmesykepleien skal vise seg hos henne, for ho klarer seg selv og skal leve sitt eget liv uten at noen “snoker” i livet hennes som ho kaller det.