Hei igjen

Lenge siden sist, 5. mai….. og siden da har vel tiden gått i ett føles det som.
Eg kunne ha skrevet en hel bok om alt som har skjedd siden 5.mai, men trur eg må ta det etappevis og delt.
For det er ikke alt som har skjedd som føles sterkes akkurat nå nei.
Nei det er den følgesvennen min som stadig henger på meg som en klegg,
som ikke gir meg mange dager fred,
den som hele tiden må trykke og trykke,
den som ikke kan la meg få ro lenge,
den som sier eg dør på veien,
det er den som er fremst i rekken….
og eg kjenner den gjør meg rasende
samtidig som eg så inderlig vet at eg slipper ikke unna den,
dessverre,
for uten den kunne eg med hånden på hjertet sagt at tiden siden 5.mai har vært “fucking amazing”
Men så kan eg ikke si det dessverre…
på grunn av angsten.

Så enkelt sagt er det.
På grunn av angsten.

Eg innbiller meg at enkelte tror at  “du verden så masse ho få oppleve på noen måneder.”
Og ja, eg skal være enig med det hadde bare noen kunnet overtatt den dritten eg hele tiden må dra med meg,
angsten.

Eg kan si det så enkelt at denne vår, sommer og høst har eg slitt mye mer i bobilen en eg gjorde i 2021.
Og det er så slitsomt, det er så inderlig slitsomt det skal eg love deg.
Det å ikke klare flytte seg noen timer på veien uten å ha alle de paniske tankene i hode, det er noe dritt det skal eg love deg.
For det ødelegger turen den dagen, det ødelegger opplevelsene.
En er så sliten etter å ha gjennomført, eller å ha måtte avslutte uten å ha gjennomført det en har tenkt,
at eg unner ingen det.

Så etter dagens etappe har eg tenkt mye,
over ka det koster,
og ka det gir.
Men eg nekter å gi opp, eg nekter å bare bli sittende,
fordi det blir for vanskelig.
Hva er det da igjen?

Nei, eg gir meg ikke
eg fortsetter så lenge eg klarer.

Så kan andre tenke….
du verden så mye morro ho har da.
Men de samme som tenker de tankene,
de vet ikke hva det koster.
For det har virkelig kostet mye i år.

Alt eg har opplevd så langt dette året , det har kostet mye.
Ingenting har kommet rekende på ei fjøl,
eller seilt på en rosa sky.
Hver eneste uke betaler eg for,
i kroppen,
skulle ønsket eg slapp det.
Samtidig er eg takknemmlig ,
for eg er nødt til å snu alt til takknemmlighet.
Hver ting…..
eg klarte.
Og takker og er takknemmlig.
Ka annet kan eg gjøre?