Ny dag her med blå himmel og strålende sol så været har i alle fall gjort sitt til at det kan bli en fin dag. Visst eg nå bare klarer å få kroppen i gang, og ikke minst får den utendørs så hadde det vært et stort pluss både for kroppen og hagen.
Men eg må jo egentlig flire litt av mine egne dumme tanker, for det første som kom i tankene i dag tidlig var at eg kunne jo sette i gang med å male resten av trappa no i dag. Merkelig, for de dagene det har vært regn har eg IKKE hatt tiltak og lyst til å male trapp. Så da bør eg jo ikke begynne med det når solen skinner fra blå himmel.
Sender noen gode tanker til barna mine, barnebarn, svigerbarn og heile sulamitten, familie, venner og kjente. Lurer på hva hver og en av de skal bruke denne dagen til. På et lite øyeblikk har tankene vært innom alle sammen og eg håper de får en bra dag.
Så er eg heime igjen etter ei uke hos sønnene mine. Dagene har gått utrulig fort, det er jo alltid 1000 ting å gjøre på og eg har nok blitt mer og mer sliten for hver dag, men samtidig har eg hatt det fint for det er godt å få dele dager med barna sine selv om de er voksne. De som ikke forstår det vil kanskje se og kjenne annerledes på slikt når de selv får barn, og til og med store barn. Da håper eg de tenker tilbake og sier til seg selv…….. nå kjenner eg det du snakket om. Og visst de ikke kjenner det slik så okei, da vil de aldri forstå hva eg kjente.
Yngste sønnen, babyen min som søstrene kaller han, var den eg fikk minst tid sammen med. Han var på jobb, så heim et øyeblikk før det så var ut å kjøre bil. Det er vel slik dagene går for mange 18 åringer første året etter de har fått lappen.
Mellomste sønn fikk eg mer tid med, men han burde jo egentlig hatt et par kopier av seg selv rundt seg, for han bør jo helst være alle steder på en gang. Inne , ute, fikse litt på dette og ordne litt det der, hele tiden surre rundt og porsjonere ut litt her og litt der.
Mesteparten av tiden var eg med eldste sønn. Pratet sammen og jobbet sammen. Å jobbe med ting på en gård er ofte en ensom ting, en går mye aleine og holder på med masse arbeid som mange aldri tenker over. Veldig mange småting som en person kan gjøre helt greitt aleine, men som går dobbelt så fort og er dobbelt så kjekt om man er to. For meg ble dette også kvalitetstid, samarbeid, prat og latter. Det er så uendelig mange ting som skal gjøres, ikke bare de store tingene som fjøsstell, kjøring av møkk og slå gress. Hadde det bare vært desse store tingene en skulle gjort så hadde bonden hatt masse fritid. Men det er et hav av andre ting som skal gjøres, det er en fulltidsjobb.
Torsdag hadde eg nok en dag der eg ikke klarte fungere så godt. Eg presset meg nok hele uken så eg er ikke overrasket over at 2 av dagene ble ganske tunge og slitsomme psykisk. Men eg gjennomførte dag for dag og setter veldig stor pris på kvalitetstiden eg fikk. Eg kan kvile no. 🙂
I forrige innlegg skrev eg om ei travel helg med masse kuer. Eg er fortsatt på gården og i går var det mandag og da fikk eg en reaksjonsdag. Gården som eg er på bodde eg på fra slutten av 1986 til eg flyttet herfra sommeren 2000. Her har eg bodd mens eg ble mamma til 3 av mine 5 barn. Her trodde eg engang eg skulle bli resten av livet. Her har eg vært mor i storfamilien vi var, med 5 barn og 2 voksne. Her har eg tatt del i gårdsarbeid,lært meg å melke, vært jordmor under grisefødsler. Her deltok eg i å bygge opp min første hage. Her har eg hatt mine venner. Her startet eg med porselensmaling og hadde damer her en kveld i uken til maling og hygge. Her startet eg mitt enkeltmannsforetak. Her har eg hatt mine barn på skulen. Her fikk eg oppleve at blod er tykkere enn vann. Her har eg opplevd oppturer og nedturer. Her har eg følt meg ensom. Her våknet angsten min. Her var mitt første møte med familiekontoret. Her ble mitt første møte med psykriatisk sykepleier. Her fikk eg oppleve hvem som er ens venner. Her tok janteloven meg : Du skal ikke tro du er noe. Her sloss eg, og her fikk eg beskjed om at eg måtte finne meg selv igjen, for eg hadde mistet meg selv, og det eg stod for.
Masse godt har skjedd her, og masse vondt. Men eg har akkurat nå 3 av mine barn boende her, og det er viktigere enn alt det vonde. For det vonde er jo over, selv om minnene fortsatt er der. Men eg kan ikke la de vonde minnene styre livet mitt, akkurat slik eg prøver å ikke la angsten styre livet mitt.
Så i går natt våknet eg , og følte meg kvalm og elendig. Våknet på det samme rommet som eg som samboer hadde som soverom da eg flyttet inn i huset her. Etter å ha stått opp om morningen med samme kvalmen, kjente eg at dette føltes ikke bra. Kjente også på uro i kroppen så det endte med at eg tok en beroligende tablett og krysset fingrene for at eg ikke skulle bli altfor dårlig. Utover ettermiddagen forstod eg mer og mer at kanskje dette var en reaksjon på hvor eg var. Ettermiddag og kveld i går var mye bedre, tabletten virket og eg fungerte helt fint.
Eg pleier ikke være så lenge her så selv om eg ikke tenker noe på mine tidligere år her, så reagerer nok kroppen på ting. Angsten ligger og trykker og hode og kroppen samarbeider ikke like godt hele tiden. Men kven skal bestemme om eg skal reise heim i dag eller en annen dag ? Er det angsten som skal styre alt sammen ? Nei, det nekter eg. Så i dag må eg sloss mot angsten og eg blir så dritlei den angsten av og til, skulle ønsket eg kunne fått fred fra den. Men eg vet så inderlig godt at lar eg angsten styre og bestemme så taper eg.
Har ikke fått skrevet i helgen, dagene har gått i ett føler eg. Eg er på besøk hos mine 3 sønner og det er på gård. Kom hit fredag, og den kvelden var alle mine 5 barn samlet + svigerdøtre og barnebarn , så da ender vi på 17 personer med stort og smått.
Alle stilte opp for å hjelpe til med å få 26 kyr og kviger heim fra sommerbeite. Så mange kyr var eg aldri tidligere da eg var på gården her, med på å ta heim. Men det gikk kjempefint og kyrne var gående ved fjøsen fra fredag kveld og til søndag formiddag, da plukke vi ut 19 kyr som vi gikk videre til neste beite med. Fremste del av flokken på 19 som flytte på nytt beite Å komme på et slikt flott beite må være en drøm for ei ku
Og i kveld ble de 7 siste som gikk ved fjøsen tatt inn i fjøsen, fordi det er de første som skal kalve. Alt i alt veldig kufokuserte dager de siste dagene
Det ble beroligende tablett i natt for å kunne få litt søvn og for at den skulle ha virkning også i dag på formiddagen. Til byen i oppsamlingstaxi som gjorde at vi var fremme over en time før tiden, men vi gikk i kantine og spiste og fikk slått i hjel litt tid på den måten. Billig og kjempegod mat. Tilbake på venterommet var det ikke lenge å vente til timen.
Vi ble delt og min mor gikk på et rom med en dame mens eg gikk til et annet med 2 damer. ( Ene var nyansatt og bare med liksom) Det å da sitte der og skulle snakke om min mor og evt hvilke forandringer som har kommet det siste halve året det er både lett og vanskelig. Det er jo lett på den måten at en vet at en snakker med mennesker som er utdannet innen demens, som jobber med dette og som kan ha forklaringer der en selv ikke ser en logisk forklaring. Vanskelig ja det er jo fordi en egentlig utleverer et annet menneske. Men det er jo en sykdom og det er jo ingen vits å stikke noe under en stol, ting forsvinner ikke om en unnlater å si noe.
Så kommer plutselig tanken, hvem kommer til å sitte og utlever meg om eg en dag er den som sitter i naborommet og skal ta tester for at det skal komme frem kor mye eg forstår og klarer ? Vil eg da være mistenksom, usikker på hva som vil bli sagt om meg? Ja det vil eg sikkert. Vil eg forstå hvorfor eg er der? Min mor skjønte ikke hva ho skulle der for i dag, ho hadde jo vært der før og de gjorde jo ikke noe. Vil eg føle meg hjelpeløs og aleine ? Eg vet egentlig ikke hva min mor følte.
I dag kom det ikke spørsmål fra min mor etterpå, om hva vi hadde snakket om på det rommet eg var. Det spurde ho om flere ganger sist vi var der. Men ikke i dag, og eg aner ikke hvorfor. Følte ho seg trygg på meg i dag? Glemte ho det ?
Nede i vestibylen satt vi en liten halvtime og ventet på taxi hjem. Tredje besøk på alderspsykriatiske er over, tilbake om 14 dager for å høre resultat av test. Eg klarte meg gjennom dagen uten angst, og er utrulig sliten for eg bruker enormt mye energi på slike dager.
I morgen blir det en ny “støttekontaktdag” som eg kaller det. Min mor skal ha med seg følge til sykehuset og avdelingen for demens for oppfølging og sikkert nye tester. Og siden det var eg som var med sist gang, var det vel litt logikk i at det ble meg denne gangen også. Dessuten er det vel meg det passer best for siden eg ikke er i arbeid, og det er greitt for meg.
Sist gang tok eg beroligende tablett før eg gikk hjemmefra om morningen, og nå sitter eg og er veldig usikker på om eg skal eller ikke skal ta i morgen tidlig også. Det har jo med at det er eg som skal følge og ta meg av min mor, blir eg dårlig og får et anfall av angst så finnes det ingen måter ho kan ta seg av meg på. Ho har aldri vært tilstede når eg har hatt angst, og eg kjenner henne så godt at eg vet ho ikke hadde kunnet vært tilstede for meg på en god måte i et slikt tilfelle. Så hele settingen er litt sånn ” den halte og den blinde “, ho som ikke vet noe om kor ho skal gå osv, og eg som ved et panikkanfall kan risikere å havne på legevakten.
Ellers er eg veldig spent på hva som vil skje med dei nye testene, kommer ho til å skåre knallgodt på testene denne gangen også, slik ho gjorde sist gang ? Dette blir tredje gangen ho tar slike tester. De 2 forrige gangene har ho skåret så høgt at det har ikke vært noe grunnlag til å sette noen demens diagnose. Problemet er at den skåringen på tester ikke samsvarer med virkeligheten. Nå har eg også snakket med en person som hadde sin x svigermor til slike tester også. Damen skåret så fantastisk godt på testene, ho hadde 27 av 30 svar riktige, og det er jo klart en virker jo ikke mye dement da. Men hjemme var damen nesten en fare for seg selv, med kokeplater som ikke ble slukket osv. Så damen fikk jo masse hjelpemidler, både bryter til kokeplater og kaffitrakter + alarm.
Alarm ja, det er jo også et tema som kommer til å komme opp i morgen. Fordi sist ho var der sa ho ja til å få alarm, men ho har jo ingen alarm. På grunn av dum oppførsel fra personen som kom og skulle montere boks for alarm, som gjorde min mor livredd og rasende, nektet ho å ha alarm. Enda alle forklarte henne, og enda hjemmehjelpen sa de kunne fjerne boksen igjen og ha nøkkelen på hjemmehjelpens kontor….så nei, ho nektet. Og sitter i dag uten alarmen. Og kommer sikkert til å bli sint i morgen når det skal snakkes om, komme til å banne å steike og kalle vedkommende som gjorde feilen både en helvet og en som burde vært innesperret. For det er det ho sa til kommunen.
Så joda det kan bli en spennende og utfordrende dag i morgen. I tillegg må vi i en oppsamlingsdrosje, og derfor komme der tidligere enn nødvendig og vi kommer til å måtte sitte på venterommet en time før ho skal inn til time. Nå vet eg svaret……Eg tar nok en tablett.
Etter en ettermiddag i totalt kaos med å lete frem ting og prise ting til garasjesalg på søndag, har nå stillheten senket seg. Ei stund var det totalt kaos her, nå er det litt mer oversikt, tingene ligger stort sett et sted, priset og klar til å bæres ut. Nå er det i carporten jobben ligger. Der er det ikke ryddig, ting må fjernes, det må lages til bord eller lignende til å sette alt på. Men eg har morradagen til å gjøre det på så det skal gå bra. Dette garasjesalget har eg snakket om lenge, men eg trengte et spark for å komme i gang rett og slett. Det sparket fikk eg, fikk skrevet lapper og hengt opp i går og i dag, annonsert på facebook med beskjed om at eg håpet mange kunne hjelpe å dele så mest mulig fikk vite om det. Og da MÅ en jo liksom gjøre noe, en kan ikke annonsere og så bare sitte der. Det er ikke alltid lysten og “orken” jobber sammen nemmelig. Det hender de sliter hver sin vei. Lysten roper : “YESSS eg er med !!! ” mens “orken” tenker : “HJEEELP eg orker ikke. “ Så slites en mellom desse to, og det kan en utrulig nok, rett og slett bli veldig sliten av. Det høres teit ut, eg vet det, men eg vet også at det er sant at det kan fungere slik. Det er da eg kan tenke : skulle ønsket eg hadde den energien eg hadde som 20 åring, 25 åring, 30 åring 35 åring. (lenger kan eg ikke si, for da merket eg mer og mer at energien forandret seg) I dag kan eg bli så sliten av en times kamp mellom “lysten” og “orken” at eg kan måtte legge meg en times tid å slappe av. Dumt, men sant.
Så i siste minuttene av behandlingstimen min i dag hos psykomotorisk fysioterapaut nevnte eg så vidt at eg skulle ha garasjesalg søndag og fikk da spørsmålet: “Orker du det da, det trengs litt overskudd til å gjennomføre det.” Da merket eg at eg stengte av, nå er det å prøve å stå i det, og å gjennomføre. Så får eg kvile på mandag.
Hvorfor hjerter og engler ?
Det er utrulig kor mye tid en kan bruke bare på å finne et navn til denne stakkars bloggen. Trur eg brukte nesten 2 hele kvelder før noen ord ramlet inn i hode : “Mor hvorfor har du så mange engler ….og så mange hjerter ?” Et av mine barnebarn spurde det spørsmålet. Engler har eg alltid likt, men det er ikke før de siste årene at engel etter engel har snaket seg inn i mitt hjem, enten som figur, eller på bilder og diverse gjenstander. For meg er det en ro over engler. Og en renhet. Dessuten minner det meg så veldig om min tante Unni og hennes sted, et sted som for meg alltid har stått som et nydelig sted.
Bloggen Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.
Hashtags Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/
Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.
Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.
