Mange ganger står en foran valg her i livet. Små usynlige valg, så små at kanskje bare du selv vet om det, skifte av shampoo kanskje, skifte av såpemerke på badet, t-lys fra Nille istedenfor Europris. Så små valg at de blir ikke registrert noen steder, selv ikke hos en selv egentlig. Så ubetydelige…merkes rett og slett ikke.
Andre ganger tar en valg som blir registrert både av en selv og kanskje av mennesker rundt en. Kanskje du skifter avis, fra VG til Dagbladet. Eller kanskje du skifter bil, fra Opel til Volvo ? Begge er ting som blir registrert i systemet et sted. Ikke bare du selv vet om det, men også andre. Der er masse slike valg. Men dette er også veldig små valg i den store sammenhengen.
Litt større valg kan være om en skal utdanne seg til tømrer eller elektriker eller kanskje baker? Skal en tørre å skille seg ut eller skal mengden få bestemme hvem du skal være ? Skal en tørre å si fra når en ser andre bli plaget ? Skal en orke å ta høyere utdannelse selv om det betyr mer skole og mindre penger ? Skal en tørre å gjøre seg liten og si : hjelp meg eg sliter no og eg trenger deg.
Så kommer de store valgene…. de som kan være så store at det kan være vanskelig å forme dei på papiret, de som kan føles overveldene og ta fra deg energi bare ved å tenke på dei. De valgene som virkelig setter deg på prøve……. de valgene som kanskje gir ringvirkninger i 20 år fremover. De valgene som du kanskje skal måtte føle på…..kanskje…… for egentlig vet ingen noe om fremtiden. Vi vet hva som skjedde i går, og hva som har skjedd i dag, men ingen vet noe som helst om i morgen og heller ikke de neste 20 årene. Her er det en virkelig må ta valg…….
Eldste datteren min har 3 katter og en av de er Flora. Flora er rasekatt, en Maine Coon som er 11 menneskeår gammel. Det er 61 år i forhold til kattekalkulatoren på nett.
Flora og eg hadde et merkelig forhold i mange år, eg likte ikke Flora og Flora likte ikke meg. Eg syntes at Flora var en sur og sær katt og Flora såg nok at eg ikke likte henne så godt så ho gjemte seg når eg kom.
Men så plutselig snudde det, det var nok eg som snudde og Flora såg det. I dag er vi bestevenner, Flora kommer til og med og sover med meg.
Dagen i går ble en tung dag, eldste datteren mente eg er voldsomt sliten, eg selv vet ikke helt hva eg mener. Trodde vel eg hadde fått slappet av nok før eg reiste hit, men vet jo også at tirsdagen tok veldig mye krefter, det var som om den stakkars energien eg hadde ble dratt ut av meg i løpet av dagen. Enda eg hadde tatt ekstra medisiner så fikk eg ikke sove noe særlig natt til i går og denne siste natten kunne eg ikke ta ekstra medisiner, for eg kan jo ikke gjøre det hver dag/natt.
Eg merket bare en halvtime etter at eg stod opp i går at eg ble så svimmel når eg snudde på hode og også når eg reiste meg opp. Så det endte med at eg ble liggende mesteparten av dagen, for når eg låg helt stille merket eg ikke så mye. Eg hadde jo masse planer over ting eg skulle gjøre, men det ble lite gjort. Planlegging er halve arbeidet sies det….jaja, klarer ikke si meg helt enig i det. Liker best å stå på å se stor forskjell i løpet av en dag.
Eg fikk heller ikke besøkt noen av de andre barna mine i går, så kanskje eg kan få til noe i dag. Får ta det som det kommer.
I går hørte eg noe på tv nyhetene som virkelig fikk meg til å rette blikket mot tven og komme med en oppgitt kommentar. Og eg tenkte hva i all verden slags verden er det vi er med på å lage?
Innslaget handlet om mobil og barn og spørsmålet som ble stilt var : Er det mobbing om en ikke trykker liker på et bilde som er lagt ut ? Mobber en da barnet/ungdommen/personen som har lagt ut bilde ? Les den setningen et par ganger før du så bruker litt tid på å tenke deg om før du tar stilling til det. For er det virkelig mulig, er verden kommet så langt i feil retning av vi skal kalle det mobbing om “Ola” ikke trykker “liker” på “Kari” sitt bilde ?
Uttalelsene i tv innslaget var at jo det kunne føles som en ble mobbet. Fikk en ikke mange “liker” på et bilde, så ble en usikker, fordi det var så få som trykket “liker” og dermed følte en seg utestengt, i forhold til “Berit” som hadde fått mange “liker” på sitt bilde. Barn/unge kan kanskje føle seg fristet til å fjerne bilde de har lagt ut, fordi de ikke fikk mange “liker”
Er verden blitt helt forskrudd tenker eg ? Men det er jo ikke verden som blir forskrudd, det er jo menneskene som lager verden forskrudd. Jordkloden har ikke forandret seg, den er fortsatt rund den. Det er menneskene som forandrer seg og som forandrer samfunnet. Det er vi som er ansvarlige for forandringene.
Kor tok desse barna/ ungdommene det svaret fra ? Hvor har de lært at en slik ting skal omtales som mobbing? Hva har de voksne lært ungene sine, grunnlaget som ligger i bunn for læren om hva som er mobbing og ikke? Har foreldrene lært barna sine at visst du skal bli likt så må du ha mange “liker” på det du legger ut på sosiale media. Visst du ikke får det så er det rett og slett mobbing. Eller er det barn/ unge selv som har kommet med de tankene og som dermed legger grunnlag for en ny endring av tanker? Da burde de foresatte tatt barna sine og ungdommen til side og sagt : hør her….vi kan ikke kalle noe slikt mobbing. Og tatt en samtale om hva en bør og ikke bør omtale som mobbing. Hvilken vei er egentlig barn og unge på vei?
Men visst foreldre og andre voksne der ute tenker at jo vettu : barnet mitt fikk bare 4 “liker” på bildet han låg ut, og det har skjedd flere ganger……eg føler barnet mitt blir mobbet siden han ikke får 10 “liker” slik som Hans og Nils…….ja da…..da har eg ikke ord. Men løsningen kan jo være enkel : la de slippe å ha mobil…..så blir de ikke utsatt for slik “mobbing” som det ble kalt.
Nå kan det hende eg har forenklet innlegget som var på tv, men kjære alle sammen…..skal det virkelig bli “liker” på mobilen som skal bli et nytt emne innenfor ordet mobbing. Eg mener fra innerst i sjelen at nå må en virkelig se litt på ordene vi bruker og istedenfor å lage oss en ny ting å klage over, vi bør kanskje forlange slik skolen og lærere har gjort i mange år : Mobil hører ikke hjemme på skolen, og er en nødt til å ha den med på skolen så skal mobilen ligge avslått i sekken til skolen er ferdig.
Litt sånn på kanten helt til slutt : I tvinnslaget var mobilene samlet i en kurv og når det ringte ut til friminutt var det kaos ved kurven for å få fatt i mobilen sin, for så å sette seg ute i grupper og trykke på mobilen. Dette var det ungene brukte friminuttet til, sitte på en trapp og trykke på mobiler……friminuttene som skal være for at barna skal få røre litt på seg, og strekke litt på beina. Det eneste ungene fikk var jo faktisk litt frisk luft, ikke noe av det andre som er tiltenkt med friminutt. Så egentlig kan jo bare læreren åpne 2 vinduer i klasserommet og dele ut mobiltelefonene så slipper jo elevene røre på seg i heletatt, da kom den friske luften inn og de kunne bare bruke tiden til å trykke på mobilen. Og til alle de som driver og mobber meg, trur dere ikke at eg ser at det hender eg får bare 8 “liker” på et bilde, mens Solveig får 23 “liker”. Bare vænt dere…..eg skal ikke trykke “liker ” på bilder dere legger ut heller, så kan dere få kjenne korleis det føles å bli MOBBET.
Eg håper virkelig ikke det der skal bli en ny sak innen mobbing.
Egentlig så var eg sliten kl halv 12 i dag da vi kom tilbake fra Førde, men det skulle vise seg at dagen skulle by på rikelig mer utfordring. Tenkte eg skulle nå være smart å prøve å slappe av litt men hadde bare akkurat sovnet når ene sønn min ringte. Pratet litt med han og klarte ikke sovne igjen etterpå. Tankene kvernet rundt ang møtet eg hadde vært på i dag tidlig, om tenner og kjeveortopeder og egentlig alt mulig.
Så ringte telefonen og hode skulle innstilles på en annen slags samtale og andre tanker. En skulle skru tiden langt tilbake……. tilbake til 1988……og det føles som et helt liv siden 1988. Eg var 25 år da, i 1988…… det er faktisk over halve mitt liv siden. Det er rart å plutselig skulle se så langt tilbake, stige så mange skritt tilbake og gå inn i den tiden igjen. Det er jo utrulig masse som skjer i et liv fra 1988 til 2015, da kan en jo med riktighet si at det var jo i et annet århundre, og en får også en sterk følelse av kor fort årene har gått, og kor gammel en egentlig har blitt nå.
I 1988 var eg 1 år yngre enn min eldste sønn er i dag. I 1988 hadde eg 2 barn, på 8 og 5 år.
Nå i dag i 2015 , som 52 år har eg 5 voksne barn og 8 barnebarn i alderen 0-15 år Litt av en utvikling på de siste 27 årene.
Men tilbake til telefonsamtalen…..eg gikk 27 år tilbake i tid, som om eg tok et stoooort steg bakover, tilbake i tid, og skulle se på livet . Så rart, først kommer der bare litt tanker, men etter hvert kommer det mer og mer. Eg kan gå ned til de minste detaljer som om det var sist uke. Det er sikkert noen som svever på rosa skyer gjennom livet, men mange møter jo både storm og uvær på veien og eg er nok i den siste kategorien. Men det som ikke knekker en gjør en sterkere har eg hørt.
Samtalen varer og varer, og ingen ganger var der noen pauser der en lurte på hva en skulle si, for det gikk helt av seg selv. Men ingen hadde sagt til meg at etter at samtalen var slutt skulle tiden på mobilen vise 87 minutter, og kroppen var helt gåen. En trenger ikke springe til fjells for å bli sliten, en kan ta en lett joggetur gjennom livet og være like utslitt. Ser virkelig frem til litt søvn no. En riktig god natt til alle.
Det er en grå regnfull dag i Florø og etter en natt med minimalt med søvn skulle vi stille friske og raske til et møte kl 8. Vet nå ikke om vi såg så friske og raske ut, men inni meg var eg overhode ikke rask i alle fall. Det var så vidt det gikk rundt oppi hode. Det å da skulle forstå alt som ble snakket om var litt tungt, men det aller verste var at eg tror noe gikk ut igjen veldig fort for nå husker eg det i alle fall ikke.
Deretter gikk turen rett til Førde. Snakk om morgenfugler. Der var der en som hadde time hos kjeveortoped. Skulle jo tro eg hadde fått nok av tannlegestoler og utstyr eller sist uke, men neida, fulgte med inn der også eg. Det var ikke mye som minnet om sist ukes tannlegekontor, verken på venterommet eller tannlege rommet. Venterommet var verken koselig eller friskt, det var riktignok 6 stk tosetere der, 2 mørk rosa, 2 blå og 2 grønne, men det var verken levende planter der eller annen oppfriskende pynt. Tannlegekontoret var veldig lite, meget lite rett og slett og heller ikke der var det noe koselig. Det fineste i hele rommet var den tingen vi spytter i .
Gutten som hadde time tok først et bilde og satt seg i stolen, tannlegen såg i munnen hans, såg litt på bildene og pratet litt og så fikk vi beskjed om at han kom til å bli innkalt igjen om ca 6 mnd. Dette er akkurat det samme som skjedde for 6 måneder siden da gutten var der sist og som kostet den nette sum av mellom 750 og 800 kr. Bra betaling for 10 min i stolen og en eneste liten speil som ble brukt og må vaskes. Så 2 besøk = 2 bilder , 2×10 min i stolen og 1500-1600 kr, ikke akkurat billig nei.
Nydelig kveld der sjøen ligger blikkstille og innbyr til en flott båttur. Å bruke båt som fremkomstmiddel når været er bra er bare helt supert.
Når en har kjørt de ca 20-25 milene opp og ned siden i 1988 så kan en veien meget godt og den byr ikke på de helt store overraskelsene. Da er det fint å gå ombord på båten og reise sjøveien.Vi har en flott kyst også på Vestlandet.
Utenfor Mongstad.
Turen går til Florø der eg håper på noen fine dager sammen med barn, svigerdøtre og barnebarn. Tar det helt som det kommer men kjenner at eg har noen venner som eg også skulle ha besøkt, og da spesielt en person. Flere ganger har eg tenkt at nå skal eg dit,så har dagene gått, en er sliten og utsetter det litt til og så plutselig må en reise hjem. Og slik kan en faktisk lage dårlig samvittighet for seg selv, en følelse av at en ikke strekker til, samtidig som en er redd den personen det gjelder blir lei seg fordi en aldri tar turen innom.
Denne gangen har eg ikke tenkt, overhode ikke planlagt noe. Ikke engang planlagt enda hvem som kommer på kaien og henter meg. Ikke planlagt hvor lenge eg skal være heller. Tar det som det kommer. Men er det noen venner som skal besøkes så vet eg veldig godt at det er Britt som virkelig fortjener besøk. Utrolig lenge siden eg har vært hos henne.
Men nå skal eg ikke begynne å planlegge noe som helst akkurat nå. Nå skal eg bare nyte et halvt rundstykke med egg og laks + en pils, nyte atmosfæren ombord og det blikkstille havet.
I går kom eg meg endelig ut i finværet, men det ble ikke så lang gåtur som eg hadde tenkt. Det ble nemmelig biltur med kamera og innlagt gåing. Snakk om å være avansert…istedenfor å bare gå seg en lang tur i finværet. Men plutselig fikk eg for meg at eg måtte et sted, så derfor ble det slik. Og hvorfor kjøre direkte når en kan ta omveier, det kan jo hende en ser noe på veien. 😉 Og det gjorde eg jo…..
Eg skal innrømme at det er ikke alltid like kjekt å være aleine når en kjører rundt slik, men eg må jo prøve å se positivt på det, og da blir det jo at ingen kan klage over at eg bruker for lang tid, og at eg stopper bilen for ofte, at eg tar bilder osv.
Det negative er at eg ikke har noen med meg som eg kan prate med om det eg ser. Eg har ikke noen eg kan dele det eg ser med.
Så da må eg jo prøve å lage det om til noe positivt også da……. eg deler litt på facebook og på bloggen….da kan de som vil se på det eg har sett, de som ikke vil se kan scrolle fort forbi. Og på den måten får eg jo kanskje delt det med mange flere mennesker enn om eg hadde hatt med meg et menneske som ikke ønsket å se.
I går tilbrakte eg en del tid sammen med min mor igjen. Ikke så lenge siden sist eg gjorde det, men eg skrev nok ikke noe om det da. I går hentet eg henne for å ta henne med i selskap til sitt barnebarn, tilbrakte tid i selskapet sammen, og kjørte henne så hjem igjen, med et stopp på veien hjem for å handle.
Eg kan ikke si annet enn at det var en god stemning i bilen til selskapet. Vi snakket om løst og fast men siden ho har problemer med hukommelsen så er det et typisk tegn at de gamle tingene sitter som støpt, mens nyere ting er borte. Vi pratet om ting som skjedde da eg var bare 3-4 år gammel, ting eg sikkert ikke husker egentlig, men som pga bilder eg har sett, sitter som spikret i minnet mitt. For når vi snakker om det så ser eg bildene for meg. Det er ting som aldri har blitt snakket før. Det er situasjoner og personer som eg vet med 100 prosent sikkerhet aldri normalt sett hadde blitt nevnt. Aldri hadde blitt innrømmet og aldri hadde blitt snakket om på den måten.
Hendelser i livet hennes ramlet inn i tankene, og ble snakket om. Eg stilte spørsmål om hvorfor og hvordan. Hvorfor fikk eg flere ganger svar på , men ikke hvordan. Hvordan har det seg at en husker noe, men ikke noe annet? Det er jo fra samme tidsepoke. Er det fordi “hvorfor ting skjedde” er viktig….. men “hvordan ting skjedde” ikke er viktig ?
Der kom innrømmelser på ting eg aldri hadde ventet å høre innrømmelser på. Og eg stilte nye spørsmål, på en vennlig måte…. og det kom svar.
Til slutt så var det faktisk eg som ble stille, for eg ble full av undring. Og det største spørsmålet den dagen kan eg faktisk ikke stille…. det gikk det ikke an å spørre om….. For stilte eg det spørsmålet så ble det tatt sårende opp…..så eg sa ikke mer.
Søndag og nok en dag med fantastisk vær. I dag mååå eg komme meg ut på tur.
Det har vært mange slike dager nå og eg har ikke vært på en eneste tur. I går var eg i selskap og som alltid er kamera med, det kan jo hende eg ser noe eg må ta bilde av.( Og det gjør eg jo alltid ) De gule rosene hos min søster står fortsatt nydelig fine, noen er nesten avblomstret, andre nettopp sprunget ut og også masse knopper. Bildet har eg sotte og lekt med litt, derfor kan det se litt kunstig ut, men rosene var nydelige.
En annen ting eg må gjøre i dag er å se i drivhuset. Mens eg var i selskap i går, ble møne lagt på drivhuset mitt…..snakk om luksus å være i selskap mens det blir tett i møne på drivhuset hjemme. Alle fuksiaene må snart inn nå før frosten virkelig starter. Men det blir ikke i dag, i dag har eg tenkt å prøve å bare nyte dagen.
