I går tilbrakte eg en del tid sammen med min mor igjen.
Ikke så lenge siden sist eg gjorde det, men eg skrev nok ikke noe om det da.
I går hentet eg henne for å ta henne med i selskap til sitt barnebarn, tilbrakte tid i selskapet sammen, og kjørte henne så hjem igjen, med et stopp på veien hjem for å handle.

Eg kan ikke si annet enn at det var en god stemning i bilen til selskapet. Vi snakket om løst og fast men siden ho har problemer med hukommelsen så er det et typisk tegn at de gamle tingene sitter som støpt, mens nyere ting er borte. Vi pratet om ting som skjedde da eg var bare 3-4 år gammel, ting eg sikkert ikke husker egentlig, men som pga bilder eg har sett, sitter som spikret i minnet mitt. For når vi snakker om det så ser eg bildene for meg.
Det er ting som aldri har blitt snakket før.
Det er situasjoner og personer som eg vet med 100 prosent sikkerhet aldri normalt sett hadde blitt nevnt.
Aldri hadde blitt innrømmet og aldri hadde blitt snakket om på den måten.

Hendelser i livet hennes ramlet inn i tankene, og ble snakket om.
Eg stilte spørsmål om hvorfor og hvordan.
Hvorfor fikk eg flere ganger svar på , men ikke hvordan.
Hvordan har det seg at en husker noe, men ikke noe annet?
Det er jo fra samme tidsepoke.
Er det fordi “hvorfor ting skjedde” er viktig…..
men “hvordan ting skjedde” ikke er viktig ?

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Der kom innrømmelser på ting eg aldri hadde ventet å høre innrømmelser på.
Og eg stilte nye spørsmål,
på en vennlig måte…. og det kom svar.

Til slutt så var det faktisk eg som ble stille,
for eg ble full av undring.
Og det største spørsmålet den dagen kan eg faktisk ikke stille….
det gikk det ikke an å spørre om…..
For stilte eg det spørsmålet så ble det tatt sårende opp…..så eg sa ikke mer.