Fin helg og så ble mandag en reaksjonsdag

I forrige innlegg skrev eg om ei travel helg med masse kuer.
Eg er fortsatt på gården og i går var det mandag og da fikk eg en reaksjonsdag.

Gården som eg er på bodde eg på fra slutten av 1986 til eg flyttet herfra sommeren 2000.
Her har eg bodd mens eg ble mamma til 3 av mine 5 barn.
Her trodde eg engang eg skulle bli resten av livet.
Her har eg vært mor i storfamilien vi var, med 5 barn og 2 voksne.
Her har eg tatt del i gårdsarbeid,lært meg å melke, vært jordmor under grisefødsler. 
Her deltok eg i å bygge opp min første hage.
Her har eg hatt mine venner.

Her startet eg med porselensmaling og hadde damer her en kveld i uken til maling og hygge.
Her startet eg mitt enkeltmannsforetak.
Her har eg hatt mine barn på skulen.
Her fikk eg oppleve at blod er tykkere enn vann.
Her har eg opplevd oppturer og nedturer.
Her har eg følt meg ensom.
Her våknet angsten min.
Her var mitt første møte med familiekontoret.
Her ble mitt første møte med psykriatisk sykepleier.
Her fikk eg oppleve hvem som er ens venner.
Her tok janteloven meg : Du skal ikke tro du er noe.
Her sloss eg,
og her fikk eg beskjed om at eg måtte finne meg selv igjen, for eg hadde mistet meg selv, og det eg stod for.

Masse godt har skjedd her, og masse vondt.
Men eg har akkurat nå 3 av mine barn boende her, og det er viktigere enn alt det vonde.
For det vonde er jo over, selv om minnene fortsatt er der. Men eg kan ikke la de vonde minnene styre livet mitt, akkurat slik eg prøver å ikke la angsten styre livet mitt.

Så i går natt våknet eg , og følte meg kvalm og elendig. Våknet på det samme rommet som eg som samboer hadde som soverom da eg flyttet inn i huset her.
Etter å ha stått opp om morningen med samme kvalmen, kjente eg at dette føltes ikke bra.
Kjente også på uro i kroppen så det endte med at eg tok en beroligende tablett og krysset fingrene for at eg ikke skulle bli altfor dårlig.
Utover ettermiddagen forstod eg mer og mer at kanskje dette var en reaksjon på hvor eg var.
Ettermiddag og kveld i går var mye bedre, tabletten virket og eg fungerte helt fint.

Eg pleier ikke være så lenge her så selv om eg ikke tenker noe på mine tidligere år her, så reagerer nok kroppen på ting. Angsten ligger og trykker og hode og kroppen samarbeider ikke like godt hele tiden.
Men kven skal bestemme om eg skal reise heim i dag eller en annen dag ?
Er det angsten som skal styre alt sammen ?
Nei, det nekter eg.
Så i dag må eg sloss mot angsten og eg blir så dritlei den angsten av og til, skulle ønsket eg kunne fått fred fra den. Men eg vet så inderlig godt at lar eg angsten styre og bestemme så taper eg.

Dager på gård

Har ikke fått skrevet i helgen, dagene har gått i ett føler eg.
Eg er på besøk hos mine 3 sønner og det er på gård. Kom hit fredag, og den kvelden var alle mine 5 barn samlet + svigerdøtre og barnebarn , så da ender vi på 17 personer med stort og smått.

Alle stilte opp for å hjelpe til med å få 26 kyr og kviger heim fra sommerbeite. Så mange  kyr var eg aldri tidligere da eg var på gården her, med på å ta heim.


Men det gikk kjempefint og kyrne var gående ved fjøsen fra fredag kveld og til søndag formiddag, da plukke vi ut 19 kyr som vi gikk videre til neste beite med.

Fremste del av flokken på 19 som flytte på nytt beite

Å komme på et slikt flott beite må være en drøm for ei ku

Og i kveld ble de 7 siste som gikk ved fjøsen tatt inn i fjøsen, fordi det er de første som skal kalve.
Alt i alt veldig kufokuserte dager de siste dagene

Han er ikke her lenger…..

Livet består av så uendelig mange tilfeldigheter.
Veldig mye i mitt liv har også vært veldig preget av tilfeldigheter. Valg en tar på veien blir preget av tilfeldigheter, hvor en bor, hvem en treffer, hva en sier, hva en gjør osv.
Så ufattelig mye preges av tilfeldigheter.
Eg er litt usikker på om en skal kalle det valg, eller rett og slett tilfeldighet enkelte ganger.

Si at en skal sette seg på en lang planke, uten å tenke seg om setter en seg bare ned.
En velger å sette seg til venstre på planken, planken knekker…og de 3 som satt lengst til høgre faller 10 meter ned.
Kan en si det var et bevisst valg som gjorde at en unngikk en ulykke??
Eller var det en tilfeldighet?

Ka da om en satt seg til venstre på planken men så kommer det en familie på 5 og der er bare 2 plasser ytterst til venstre, så du er grei og flytter deg 3 plasser inn, og dermed havner du som nummer 3 fra høgre, og dermed er du en av de som faller.
Var det en tilfeldighet at du ble sittende akkurat der ?

Det hender at folk havner i en ulykke, og en sier at en var på feil sted til feil tid.
Folk blir drept fordi de var på feil sted til feil tid.
Tilfeldighet eller valg.

Men uansett, valg eller tilfeldighet, så er det like forferdelig vondt for de som blir sittende igjen.
Der kommer tanker og ideer om hvorfor og hvordan, men aller mest kjennes det sterke savnet etter mennesket en ikke får ha nær seg lenger.
Vi mennesker har mange ganger et så stort behov for å finne en skyld til at ting skjedde,
en grunn. Det er nok en helt normal reaksjon.
Men egentlig så er ikke det viktig med den grunnen og den skylden. For noe topper alt det, noe er mer synlig og viktig enn all verdens grunner.

Der står en tom stol et sted, et familiemedlem mangler i en familie, en kompis mangler i kompisgjengen, en
sambygding mangler i en bygd, en venn og bekjent er ikke her lenger og det er det som er viktig. 
Det er det som kjennes langt inn i sjelen til de nærmeste, familie, venner, kjente og kjære.
” Du ” er ikke blant oss lenger.
” Du ” var dessverre i en ulykke og ble hardt skadet.
Det er de tre linjer ovenfor som har det vondt, “du” har det ikke vondt, “du ” har ikke hatt det vondt,
“du” reiste stille.
Tomheten som dine føler nå, er uforståelig for oss som ikke har vært ute for noe slikt.
Skinn som den sterkeste stjerne så dine finner trøst.
Hvil i fred.

Nye bilder

I kveld var eg ute på en ny fototur.
Merkelige greier det der å føle en kjører i kapp med solen. Men solen tar ikke mange svinger og skifte av retninger slik eg gjør når eg følger veiene.
Solen kjører bare i rett linje, eg surrer rundt både ene veien og andre veien for å komme nærmere solnedgangen. 
I et slikt kappløp vinner gjerne solen mens eg ligger hakket bak hele veien.

Her eg stod og tok dette og flere andre bilder, stod det også to fiskere.
De fisket med fiskestang, og det var makrell som bet på kroken.
Hele 4 makreller sveivet den ene inn med fiskestangen sin på en gang…..
det var et flott syn.
Og eg tenkte, spørr om du kan få ta bilder.
Det er jo null problem å spørre om noe slikt.
Eg hørte de to mennene var utenlandske, kanskje polakker, men det var jo null problem å bare spørre.

Men så ble eg stum.
Eg turte ikke.
51 år gammel og turte ikke spørre om å få ta bilder ????
Er det virkelig mulig? Ja, tydligvis så var det mulig i kveld. Eg turte ikke snakke til 2 mennesker for å spørre om eg kunne få ta bilde når de fisket !!
Og så tenker eg her eg sitter nå…..det er pokker meg helt utrulig !!

Eg kunne hatt de flotte bildene av sprell levende fisk mot blikkstille hav,
men nei, eg turde ikke snakke.

Så det eg sitter igjen med er bildene av blikkstille hav.
De to fiskerne sitter også igjen med et hav…..av makrell 🙂

Litt foto

Det har vært noen nydelige seinsommerdager siste tiden og fotoapparatet er aldri langt unna.
Enkelte ting varer bare sekunder, slik som dette bildet

Kvelder med nydelige farger er utrulig å sitte å følge med på.
Satt en time og såg utover sjøen, solens siste time den dagen


Øyeblikk som aldri kommer tilbake


En ørliten prikk av sol igjen

Alderspsykriatiske

Det ble beroligende tablett i natt for å kunne få litt søvn og for at den skulle ha virkning også i dag på formiddagen.
Til byen i oppsamlingstaxi som gjorde at vi var fremme over en time før tiden, men vi gikk i kantine og spiste og fikk slått i hjel litt tid på den måten. Billig og kjempegod mat.
Tilbake på venterommet var det ikke lenge å vente til timen. 

Vi ble delt og min mor gikk på et rom med en dame mens eg gikk til et annet med 2 damer. ( Ene var nyansatt og bare med liksom)
Det å da sitte der og skulle snakke om min mor og evt hvilke forandringer som har kommet det siste halve året det er både lett og vanskelig. Det er jo lett på den måten at en vet at en snakker med mennesker som er utdannet innen demens, som jobber med dette og som kan ha forklaringer der en selv ikke ser en logisk forklaring.
Vanskelig ja det er jo fordi en egentlig utleverer et annet menneske.
Men det er jo en sykdom og det er jo ingen vits å stikke noe under en stol, ting forsvinner ikke om en unnlater å si noe.

Så kommer plutselig tanken, hvem kommer til å sitte og utlever meg om eg en dag er den som sitter i naborommet og skal ta tester for at det skal komme frem kor mye eg forstår og klarer ?
Vil eg da være mistenksom, usikker på hva som vil bli sagt om meg?
Ja det vil eg sikkert.
Vil eg forstå hvorfor eg er der?
Min mor skjønte ikke hva ho skulle der for i dag, ho hadde jo vært der før og de gjorde jo ikke noe.
Vil eg føle meg hjelpeløs og aleine ?
Eg vet egentlig ikke hva min mor følte.

I dag kom det ikke spørsmål fra min mor etterpå, om hva vi hadde snakket om på det rommet eg var. Det spurde ho om flere ganger sist vi var der.
Men ikke i dag, og eg aner ikke hvorfor.
Følte ho seg trygg på meg i dag?
Glemte ho det ?

Nede i vestibylen satt vi en liten halvtime og ventet på taxi hjem.
Tredje besøk på alderspsykriatiske er over, tilbake om 14 dager for å høre resultat av test.
Eg klarte meg gjennom dagen uten angst, og er utrulig sliten for eg bruker enormt mye energi på slike dager.

Ny demens test

I  morgen blir det en ny “støttekontaktdag” som eg kaller det.
Min mor skal ha med seg følge til sykehuset og avdelingen for demens for oppfølging og sikkert nye tester.
Og siden det var eg som var med sist gang, var det vel litt logikk i at det ble meg denne gangen også.
Dessuten er det vel meg det passer best for siden eg ikke er i arbeid, og det er greitt for meg.

Sist gang tok eg beroligende tablett før eg gikk hjemmefra om morningen, og nå sitter eg og er veldig usikker på om eg skal eller ikke skal ta i morgen tidlig også. Det har jo med at det er eg som skal følge og ta meg av min mor, blir eg dårlig og får et anfall av angst så finnes det ingen måter ho kan ta seg av meg på. Ho har aldri vært tilstede når eg har hatt angst, og eg kjenner henne så godt at eg vet ho ikke hadde kunnet vært tilstede for meg på en god måte i et slikt tilfelle. Så hele settingen er litt sånn ” den halte og den blinde “, ho som ikke vet noe om kor ho skal gå osv, og eg som ved et panikkanfall kan risikere å havne på legevakten.

Ellers er eg veldig spent på hva som vil skje med dei nye testene, kommer ho til å skåre knallgodt på testene denne gangen også, slik ho gjorde sist gang ? Dette blir tredje gangen ho tar slike tester. De 2 forrige gangene har ho skåret så høgt at det har ikke vært noe grunnlag til å sette noen demens diagnose.
Problemet er at den skåringen på tester ikke samsvarer med virkeligheten.
Nå har eg også snakket med en person som hadde sin x svigermor til slike tester også. Damen skåret så fantastisk godt på testene, ho hadde 27 av 30 svar riktige, og det er jo klart en virker jo ikke mye dement da. Men hjemme var damen nesten en fare for seg selv, med kokeplater som ikke ble slukket osv.
Så damen fikk jo masse hjelpemidler, både bryter til kokeplater og kaffitrakter + alarm.

Alarm ja, det er jo også et tema som kommer til å komme opp i morgen. Fordi sist ho var der sa ho ja til å få alarm, men ho har jo ingen alarm. På grunn av dum oppførsel fra personen som kom og skulle montere boks for alarm, som gjorde min mor livredd og rasende, nektet ho å ha alarm. Enda alle forklarte henne, og enda hjemmehjelpen sa de kunne fjerne boksen igjen og ha nøkkelen på hjemmehjelpens kontor….så nei, ho nektet. Og sitter i dag uten alarmen.
Og kommer sikkert til å bli sint i morgen når det skal snakkes om, komme til å banne å steike og kalle vedkommende som gjorde feilen både en helvet og en som burde vært innesperret. For det er det ho sa til kommunen.

Så joda det kan bli en spennende og utfordrende dag i morgen.
I tillegg må vi i en oppsamlingsdrosje, og derfor komme der tidligere enn nødvendig og vi kommer til å måtte sitte på venterommet en time før ho skal inn til time.
Nå vet eg svaret……Eg tar nok en tablett. 

28.08.2015

Fredagskveld…..stille

Etter en ettermiddag i totalt kaos med å lete frem ting og prise ting til garasjesalg på søndag,
har nå stillheten senket seg. Ei stund var det totalt kaos her, nå er det litt mer oversikt, tingene ligger stort sett et sted, priset og klar til å bæres ut.
Nå er det i carporten jobben ligger.
Der er det ikke ryddig, ting må fjernes, det må lages til bord eller lignende til å sette alt på.
Men eg har morradagen til å gjøre det på så det skal gå bra.
Dette garasjesalget har eg snakket om lenge, men eg trengte et spark for å komme i gang rett og slett.
Det sparket fikk eg, fikk skrevet lapper og hengt opp i går og i dag, annonsert på facebook med beskjed om at eg håpet mange kunne hjelpe å dele så mest mulig fikk vite om det.
Og da MÅ en jo liksom gjøre noe, en kan ikke annonsere og så bare sitte der.
Det er ikke alltid lysten og “orken” jobber sammen nemmelig. Det hender de sliter hver sin vei.
Lysten roper : “YESSS eg er med !!! ” 
mens “orken” tenker : “HJEEELP eg orker ikke. “
Så slites en mellom desse to, og det kan en utrulig nok, rett og slett bli veldig sliten av.
Det høres teit ut, eg vet det, men eg vet også at det er sant at det kan fungere slik.
Det er da eg kan tenke : skulle ønsket eg hadde den energien eg hadde som 20 åring, 25 åring, 30 åring 35 åring. (lenger kan eg ikke si, for da merket eg mer og mer at energien forandret seg)
I dag kan eg bli så sliten av en times kamp mellom “lysten” og “orken” at eg kan måtte legge meg en times tid å slappe av. Dumt, men sant.

Så i siste minuttene av behandlingstimen min i dag hos psykomotorisk fysioterapaut nevnte eg så vidt at eg skulle ha garasjesalg søndag og fikk da spørsmålet: “Orker du det da, det trengs litt overskudd til å gjennomføre det.” Da merket eg at eg stengte av, nå er det å prøve å stå i det, og å gjennomføre.
Så får eg kvile på mandag.

Og nå er det bare stille, kun oppvaskemaskina høres. Og det føles veldig veldig stille.

27.08.2015

Hvorfor hjerter og engler ?

Det er utrulig kor mye tid en kan bruke bare på å finne et navn til denne stakkars bloggen.
Trur eg brukte nesten 2 hele kvelder før noen ord ramlet inn i hode :
“Mor hvorfor har du så mange engler ….og så mange hjerter ?”
Et av mine barnebarn spurde det spørsmålet.
Engler har eg alltid likt, men det er ikke før de siste årene at engel etter engel har snaket seg inn i mitt hjem, enten som figur, eller på bilder og diverse gjenstander.
For meg er det en ro over engler. Og en renhet.
Dessuten minner det meg så veldig om min tante Unni og hennes sted, et sted som for meg alltid har stått som et nydelig sted.

Hjerter kom plutselig av seg selv på en måte, og eg samler hjertene rundt et gammelt vindu eg har hengende i stua, der passer de så fint.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! 🙂

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere – det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen