Ny dag = Nye muligheter

Ja heldigvis får en si, eg er veldig glad for at dagen i dag ble bedre enn dagen i går.

Det var kanskje noen som kvapp i går når eg plutselig låg ut et slikt innlegg , eg har jo ikke lagt ut noe om angsten min på den måten før her. Men eg skriver jo om det som skjer….og slik var dagen i går.
Kanskje noen som kjenner meg vil synes det er dumt at eg skriver slik, men eg skriver akkurat slik det er og eg skriver om meg selv. Og like godt som eg snakker åpent om angsten min, så kan eg skrive om den.
Og eg behøvde ikke tenke meg om engang for å vite hva eg skulle skrive om i går, det kom helt av seg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eg skriver ikke om angst fordi eg vil få andre til å synes synd i meg, overhode ikke.
Det er ikke synd i meg, eg lever stort sett helt greitt med angsten, det finnes medisiner, det finnes venner og familie, så eg skal ikke klage.
Selvfølgelig setter angsten begrensninger for meg, den utfordrer meg på det minst tenkelige , den er lur skjønner du…..plutselig dukker den opp. Den ringer ikke onsdag og sier  ” eg tar meg en tur innom på fredag eg.” 
Og om eg har planlagt noe, gjort forberedelser, avtalt noe og tenker dette blir kjekt……. så kan eg møte angsten når eg åpner ytterdøren. Den flytter seg ikke til side da og sier….”ååh okei hadde du en plan, ja nei da kan eg komme igjen i morgen ettermiddag.”

Å nei du, den styrer og herjer, og vinner eg kampen da så er det slett ikke sikkert eg orker å gå ut allikevel. For er det en ting angsten kan….så er det å stjele energi.
Visst du har sett på en boksekamp så er det jo sjelden den bokseren som vinner føler seg kjempesprek og rask etter en kamp. Nei da er en sliten.

Eg kan også bruke mye energi på å prøve å holde angsten unna de gangene eg kjenner uroen som om det blåser opp til kuling. Det kan brukes mye krefter på å skaffe motvind, og prøve å roe kroppen så kulingen stilner av før den treffer meg.
En blir like sliten av det, for en bruker masse krefter, selv om ingen ser det.

Men eg utfordrer angsten også, eg er jo nødt til det.
Visst ikke så blir eg sittende og eg taper, og taper eg mot angsten hele tiden så kommer eg meg ingen steder til slutt.
Til og med i dag, selv om kroppen har vært sliten, så har eg utfordret angsten.
For andre gang i år har eg sotte aleine midt i et handlesenter og spist en Big Bite.
Waooow vil noen kanskje si…. du er jo bare teit, er du syk eller ???
Ja eg har angst vil eg svare da.
Og eg liker ikke å gå i handlesenter , visst eg skal noe der så gjør eg det eg skal i full fart og så er eg ute av senteret igjen før du har fått tenkt deg om.
Det går lettere om eg ikke er aleine, men det virker også inn hvem som er med meg.

Etterpå skulle eg gjøre et forsøk på å kjøpe meg et par sko.
Skulle jo være en smal sak å fikse det, men så lett er det ikke. Svetten renner og det hadde jo vært så mye enklere visst det bare hadde vært 4 par sko å velge mellom, men neida masse masse sko.
På toppen av alt måtte mobilen ringe, men det var jo like godt, for da fikk eg jo sagt høyt at eg var stresset og svetten rant og at eg visste ikke om eg klarte være på butikken lenge nok til å finne meg sko.
Ekspeditøren hørte det jo, så da slapp eg jo liksom si det direkte til henne samtidig som at ho forsto litt mer av hvorfor eg tørket svette i panna hele tiden.
Sko ble det, så eg vant den runden 🙂
Ikke alltid eg taper nemmelig 🙂