Siste uken har eg kjent en del på angsten. Det gjør noe med meg kjenner eg, eg blir frustrert , redd, sint og så inderlig lei av den dritten.
Kan eg ikke bare få være i fred fra den uroen?
Og hadde det bare vært uroen så skulle eg kanskje latt være å bli så frustret, men når det virkelig begynner å styre på med kroppen…ja da blir eg så inderlig fortvilet og frustrert.
Uroen har øket i omfang og topper seg fredag.
Når en sitter helt dønn rolig og ikke noe skjer rundt en, ikke noe som helst som en kan forstå kan trigge kroppen ….og så plutselig starter noe som en overhode ikke forstår.
Det prikker, det renner strømninger gjennom deler av kroppen, prikkingen øker i omfang og en mister følelsen i deler av kroppen.

Og det eneste som en absolutt bør fokusere på , det er å puste……..puuuuuuuste inn rooolig og puuuuste uuut roooolig. Konsentere seg om bare å merke pusten….ikke alt det andre som skjer rundt i kroppen.
Legge til side følelsen av å besvime……legge til side alt som renner rundt og alt som gjør at panikken prøver å ta deg. Legge til side redselen for hva det er som skjer nå som eg overhode ikke har kontroll over. Panikken stiger, ubehaget stiger…..men en må holde seg i en liten boble….der alt handler om å fokusere på å puste.

Det går over….ta tiden til hjelp…puuuust…… det går over til slutt.
Prøv å ikke tenk….ta det heeelt rooolig, bare fokus på pusten.
Hvor lenge har eg prøvd å bare puste, og ingenting annet ?
Aner ikke…tidsperspektivet er borte i en slik setting…det føles som år og dag.
Har det bare gått 5 min?
Det føles som lengre , mye lengre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så sniker det seg en skikkelse inn i bakhode……
eg aner ikke hvem den skikkelsen er… men den skikkelsen er ikke den samme som forteller meg at eg må bare fokusere på pusten og å puste rolig.
Denne skikkelsen er mer panisk…..
tenk om det ikke går over, tenk om det er noe mer denne gangen enn alle symptomene som gjentatte ganger har fått meg til å havne på legevakten.
Pust….bare pust….det er bare angsten som herjer med deg.
Men hvem kan garantere det da? Hvilke garantier har eg for det?
Ingen.

Innimellom all fokuseringen på å puste merker eg at eg prøver å berolige meg selv med at det er ikke noe alvorlig, du ble sjekket alvorlig sist for 9 måneder siden ved siste sykehusinnleggelse.
Men eg merker at mellom mine tanker og angsttankene er der en stooor elv som renner.
Vi er overhode ikke på samme side vi to nei……
eg og mine beroligende tanker står på ene siden,
på andre side står angsten !
Og midt imellom kroppen…. som vannet som blir slengt rundt mellom steinene.
Litt til ene siden av elven, litt til andre siden.

Uværet roer seg litt, og en er så inderlig sliten.
Er stormen med angst over for denne gangen?
Kommer det mer ?
Hvem vet ?
Ingen.

Eg er sliten
men pusten er rolig.
Kroppen er rolig,
eg har normal følelse i hele kroppen.
Akkurat nå handler alt om å nyte følelsen akkurat nå.
Snakk om å måtte være fleksibel.