hjerterogengler

Liggende på sofaen tidligere i kveld holdt eg på å gå glipp av en utrulig flott solnedgang.
Når eg reiste meg opp såg eg dette i stuevinduet.

Tok apparatet og full fart ut på terrassen og tok dette bildet, før eg så gikk gjennom huset og ut ytterdøra og tok neste

Det var bare å hente fotobagen, lommebok, mobil, bilnøkler og sko……..
på med skoene,låse døren og skynte seg i bilen.
Oppe ved hovedveien måtte eg vente på noen biler, og det passet meg flott for eg hadde allerede da brukt så mange minutter at lyset hadde forandret seg mye.
Himmelen brant.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eg hadde ingen tid å miste så satset på en sidevei istedenfor hovedveien for å komme meg fortest mulig mot sjøen der eg visste eg ville se mest.

Etter nokre bilder der skjønner eg at eg må komme meg et sted med mindre trær så eg kaster meg i bilen og kjører tilbake og inn i et byggefelt med panorama solnedgangsutsikt.

Eg ser at rett før eg kom dit gikk en båt forbi og når eg ser der kommer en båt til skjønner eg at det er ekspressbåtene som kommer fra indre og ytre sogn
Må ha vært en nydelig tur med båten denne kvelden sørover mot Bergen.

Idet ekspressbåten kjører inn midt i bildet må eg bare stå og se på farger, bølger og den magiske solnedgangen. Sikkert helt vanlig for de som bor her tenker eg, eg har ikke sett noen som står ute og ser.
Da legger eg plutselig merke til personen som står på terrassen sin ved siden av meg og tar bilder med mobilen samtidig som han snur seg.
Han tar panoramabilder…. han som ser solnedganger hver kveld.
Kanskje solnedgangen i kveld var magisk ?
Kanskje den var så spesiell at den var like magisk for den personen som for meg ?

Så er valget akkurat over og en får ikke tid til å snu seg rundt eller tenke seg om ang. nye ansikter i lokalpolitikken,
før en ser innlegg på nett om kva “idioti” alt er,
det er jo bare “idioter” i systemet,
Norge dør på grunn av dumme folk i politikken,
om at nå går alt rett vest,
at nå må folk våkne opp.

Da har eg et spørsmål,
eller kanskje to.

1. Stilte du som skriver dette opp ved valget,
   og stemte på de politikerne som du mener er smarte  og som du vil skal få til det rette ?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

2. Det virker som du vet hvordan ting burde vært…..
    hvorfor jobber du deg ikke inn i politikken,
    slik at du kan medvirke og påvirke systemet til å få det slik du tenker ting bør være ?

EG kan være med og stemme deg frem, slik at du kommer fremover i partiet ditt og slik at da :
– alt blir mye bedre enn det er nå
– vi får vekk “idiotene” som ødelegger alt.
– slik at vi kan bidra til å sloss frem nye vedtak og regler, både på kommunalt plan,
på fylkesplan og på landsbasis.

Da ville jo alt blitt bare velstand…..
….. men
….har du bare veldig sterke meninger….
stemte du ikke ?

Sorry…..da har eg ingen mulighet til å hjelpe deg,
ikke rop så høyt,
for det minste en kan kreve er at du viser uenigheten din ved valget.

Eg lengter nordover, sommeren er over men eg har ikke gitt opp tanken på å komme meg nordover.
Eg trenger ikke sommer for å reise dit, høsten er også nydelig og selv om eg ikke har vært der i mørketiden så tror eg den også er spesiell.
Eg finner en fred og en ro der nord, føles som tiden går senere, menneskene er roligere.
Nå er det over 2 år siden sist eg var i Nord Norge, 2 år siden eg vandret rundt i min tantes hage, en hage fyllt av gammeldagse stauder, roser og mye annet fint.  2 år siden vi satt rundt kjøkkenbordet med en kopp te og ei skive, kikket ut vinduet og såg det fjæret. 2 år siden koselige kvelder i det lille hvite huset i sjøkanten. 2 år siden eg var på min fars grav. Eg kjenner det er på tide å dra mot nord.

Utsikt fra trappa.

Skulle jo gjerne hatt bilen med meg, men kjenner eg orker ikke kjøre nordover, føler meg ikke okei nok til å kjøre aleine ca 1450 km, altså 145 mil. Det er langt, eg har jo kjørt flere ganger.

Eg er veldig glad for at eg har klart å få tilbake følelsen eg tidligere hadde til stedet der nord, for etter en hendelse da eg var der i 2008 trodde eg ikke at eg skulle klare å finne tilbake til den freden eg fikk når eg var der. Men …..heldigvis, og det er eg inderlig takknemlig for.

Litt bilder fra en herlig gammeldags hage

Hagen er nok avblomstret før eg kommer, men havet er der, den hvite sanden, skjell, stillheten og kanskje eg får oppleve nordlyset !! 
Og selvfølgelig blir kamera med, kamera er aldri langt unna.

I dag er det en slik dag da det er tregt å komme i gang kjenner eg.
Må bare lese litt nyheter og se litt på facebook mens eg tar en kopp te.
Blar gjennom noen bilder fra sist uke mens eg tenker litt tilbake,
minner meg selv på at eg må huske å ringe barnebarnet mitt som har bursdag i dag.
Må kjøpe noe til han og sende det i posten, han pleier jo ikke få post så det blir sikkert spennende for han.

Lager avtale med ei som skal kjøpe noe eg har lagt ut på en kjøp og salg side og henter meg en kopp med te til. Tenker på ei venninne som gjennomgår cellegiftbehandling og som begynner å miste håret.
Er så glad for at ho prøver å ha en positiv innstilling til det som nå skjer i livet hennes.
Eg tror at klarer en å være litt positiv og holde humøret litt oppe, så har en det litt bedre. Men klart det er nedturer, og tunge tanker, de er nok i bakhodet hele tiden.
Vi som ikke har vært i en slik situasjon kan nok aldri klare å forstå før det rammer oss selv.
Slik er det jo med alt.
En er nødt til å gå i skoene til den det gjelder før en vet hvor det kjennes.
Vi kan mene og tenke og tro, men ikke vite uten at vi selv er der.

Glemte å drikke teen så nå er den kald, henter meg en ny kopp varm te.
Det slår meg kor heldig eg er , som kan finne meg en ny kopp varm te, ikke alle som har den muligheten.
Tenker på alle de som for tiden er på flukt, de har ikke akkurat noen vannkoker med seg der de går.
Så masse barn som opplever redsel og paniske tilstander, hvilke spor vil det sette i et barnesinn ?
Vi aner ikke hvordan de har det her vi sitter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er valgdag kom eg plutselig på, må huske å gå og stemme.
Vi bor i et land der vi kan få være med å bestemme hvordan landet skal styres men da må vi også bruke stemmeretten vår. Samtidig så skjønner eg de som tenker at det er ikke noen vits å stemme, det gjør jo ingen forskjell i en enkelts hverdag allikevel. Skjønner det fordi eg selv har latt være å stemme.
Det som for min del er vanskelig i dag kjenner eg, det er å gå inn i valglokalet. Kjenner eg blir urolig i kroppen når eg tenker på at eg skal dit sammen med mange andre ukjente mennesker som da er der. Det er sikkert uforståelig for mange……men det er mine sko i dag.
Noen dager og noen steder er skoene mine verre å gå i enn andre steder.
Mens eg tar meg en slurk av den gode varme teen kommer eg på at eg må på butikken og handle litt også,
men det er helt okei.  Så selv om eg går i samme skoene så er Rema 1000 skoene okei i dag, mens valgskoene er pokker så trange.

Godt valg.

Etter å ha lagt på latsiden med strikking i sommer er det virkelig på tide eg får fart på pinnene igjen.
Tiden går utrulig fort og plutselig er vi i desember og da er det best å ha mest mulig klart.
Litt i tvil om eg klarer å lage til alle i år, men en ting vet eg i alle fall, det blir ikke så masse store strikkede ting som i fjor.
Med 5 barn, 8 barnebarn + litt venner som får en liten ting så er det mer enn nok jobb fremover.

Men så er det å komme i gang da liksom, finne noe som er kjekt å strikke slik at eg kommer i gang .
Og da ble det at eg kastet meg på “strikk along” med Bitta Mikkelborg.
En må være medlem av facebook gruppen som heter Bittamis Design for strikkelystne og da kan man være med å strikke sammen med mange andre etter hvert som Bitta legger ut deler av mysteriet.
( Det er ikke lov å dele desse mønstrene)

Så da er eg i gang  med Mysteriesokker som det til nå har kommet ut 2 deler av.
Eg har bare klart å strikke en i dag så må starte på sokk 2 i morgen tidlig. Rekner med at del 3 av mysteriet kommer i morgen kveld og det hadde jo vært koselig å vært i rute til del 3 kommer.
Så er det bare å krysse fingrene for at dette er med å å få fart på strikkepinnene utover høsten
🙂

Framsiden av sokken

Baksiden av sokken

Så er eg heime igjen etter ei uke hos sønnene mine.
Dagene har gått utrulig fort, det er jo alltid 1000 ting å gjøre på og eg har nok blitt mer og mer sliten for hver dag, men samtidig har eg hatt det fint for det er godt å få dele dager med barna sine selv om de er voksne.
De som ikke forstår det vil kanskje se og kjenne annerledes på slikt når de selv får  barn, og til og med store barn.
Da håper eg de tenker tilbake og sier til seg selv…….. nå kjenner eg det du snakket om.
Og visst de ikke kjenner det slik så okei, da vil de aldri forstå hva eg kjente.

Yngste sønnen, babyen min som søstrene kaller han, var den eg fikk minst tid sammen med.
Han var på jobb, så heim et øyeblikk før det så var ut å kjøre bil. Det er vel slik dagene går for mange 18 åringer første året etter de har fått lappen.

Mellomste sønn fikk eg mer tid med, men han burde jo egentlig hatt et par kopier av seg selv rundt seg, for han bør jo helst være alle steder på en gang. Inne , ute, fikse litt på dette og ordne litt det der, hele tiden surre rundt og porsjonere ut litt her og litt der.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mesteparten av tiden var eg med eldste sønn. Pratet sammen og jobbet sammen.
Å jobbe med ting på en gård er ofte en ensom ting, en går mye aleine og holder på med masse arbeid som mange aldri tenker over. Veldig mange småting som en person kan gjøre helt greitt aleine, men som går dobbelt så fort og er dobbelt så kjekt om man er to.
For meg ble dette også kvalitetstid, samarbeid, prat og latter.
Det er så uendelig mange ting som skal gjøres, ikke bare de store tingene som fjøsstell, kjøring av møkk og slå gress. Hadde det bare vært desse store tingene en skulle gjort så hadde bonden hatt masse fritid.
Men det er et hav av andre ting som skal gjøres, det er en fulltidsjobb.

Torsdag hadde eg nok en dag der eg ikke klarte fungere så godt. 
Eg presset meg nok hele uken så eg er ikke overrasket over at 2 av dagene ble ganske tunge og slitsomme psykisk. Men eg gjennomførte dag for dag og setter veldig stor pris på kvalitetstiden eg fikk.
Eg kan kvile no. 🙂

I forrige innlegg skrev eg om ei travel helg med masse kuer.
Eg er fortsatt på gården og i går var det mandag og da fikk eg en reaksjonsdag.

Gården som eg er på bodde eg på fra slutten av 1986 til eg flyttet herfra sommeren 2000.
Her har eg bodd mens eg ble mamma til 3 av mine 5 barn.
Her trodde eg engang eg skulle bli resten av livet.
Her har eg vært mor i storfamilien vi var, med 5 barn og 2 voksne.
Her har eg tatt del i gårdsarbeid,lært meg å melke, vært jordmor under grisefødsler. 
Her deltok eg i å bygge opp min første hage.
Her har eg hatt mine venner.

Her startet eg med porselensmaling og hadde damer her en kveld i uken til maling og hygge.
Her startet eg mitt enkeltmannsforetak.
Her har eg hatt mine barn på skulen.
Her fikk eg oppleve at blod er tykkere enn vann.
Her har eg opplevd oppturer og nedturer.
Her har eg følt meg ensom.
Her våknet angsten min.
Her var mitt første møte med familiekontoret.
Her ble mitt første møte med psykriatisk sykepleier.
Her fikk eg oppleve hvem som er ens venner.
Her tok janteloven meg : Du skal ikke tro du er noe.
Her sloss eg,
og her fikk eg beskjed om at eg måtte finne meg selv igjen, for eg hadde mistet meg selv, og det eg stod for.

Masse godt har skjedd her, og masse vondt.
Men eg har akkurat nå 3 av mine barn boende her, og det er viktigere enn alt det vonde.
For det vonde er jo over, selv om minnene fortsatt er der. Men eg kan ikke la de vonde minnene styre livet mitt, akkurat slik eg prøver å ikke la angsten styre livet mitt.

Så i går natt våknet eg , og følte meg kvalm og elendig. Våknet på det samme rommet som eg som samboer hadde som soverom da eg flyttet inn i huset her.
Etter å ha stått opp om morningen med samme kvalmen, kjente eg at dette føltes ikke bra.
Kjente også på uro i kroppen så det endte med at eg tok en beroligende tablett og krysset fingrene for at eg ikke skulle bli altfor dårlig.
Utover ettermiddagen forstod eg mer og mer at kanskje dette var en reaksjon på hvor eg var.
Ettermiddag og kveld i går var mye bedre, tabletten virket og eg fungerte helt fint.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eg pleier ikke være så lenge her så selv om eg ikke tenker noe på mine tidligere år her, så reagerer nok kroppen på ting. Angsten ligger og trykker og hode og kroppen samarbeider ikke like godt hele tiden.
Men kven skal bestemme om eg skal reise heim i dag eller en annen dag ?
Er det angsten som skal styre alt sammen ?
Nei, det nekter eg.
Så i dag må eg sloss mot angsten og eg blir så dritlei den angsten av og til, skulle ønsket eg kunne fått fred fra den. Men eg vet så inderlig godt at lar eg angsten styre og bestemme så taper eg.

Har ikke fått skrevet i helgen, dagene har gått i ett føler eg.
Eg er på besøk hos mine 3 sønner og det er på gård. Kom hit fredag, og den kvelden var alle mine 5 barn samlet + svigerdøtre og barnebarn , så da ender vi på 17 personer med stort og smått.

Alle stilte opp for å hjelpe til med å få 26 kyr og kviger heim fra sommerbeite. Så mange  kyr var eg aldri tidligere da eg var på gården her, med på å ta heim.


Men det gikk kjempefint og kyrne var gående ved fjøsen fra fredag kveld og til søndag formiddag, da plukke vi ut 19 kyr som vi gikk videre til neste beite med.

Fremste del av flokken på 19 som flytte på nytt beite

Å komme på et slikt flott beite må være en drøm for ei ku

Og i kveld ble de 7 siste som gikk ved fjøsen tatt inn i fjøsen, fordi det er de første som skal kalve.
Alt i alt veldig kufokuserte dager de siste dagene

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Livet består av så uendelig mange tilfeldigheter.
Veldig mye i mitt liv har også vært veldig preget av tilfeldigheter. Valg en tar på veien blir preget av tilfeldigheter, hvor en bor, hvem en treffer, hva en sier, hva en gjør osv.
Så ufattelig mye preges av tilfeldigheter.
Eg er litt usikker på om en skal kalle det valg, eller rett og slett tilfeldighet enkelte ganger.

Si at en skal sette seg på en lang planke, uten å tenke seg om setter en seg bare ned.
En velger å sette seg til venstre på planken, planken knekker…og de 3 som satt lengst til høgre faller 10 meter ned.
Kan en si det var et bevisst valg som gjorde at en unngikk en ulykke??
Eller var det en tilfeldighet?

Ka da om en satt seg til venstre på planken men så kommer det en familie på 5 og der er bare 2 plasser ytterst til venstre, så du er grei og flytter deg 3 plasser inn, og dermed havner du som nummer 3 fra høgre, og dermed er du en av de som faller.
Var det en tilfeldighet at du ble sittende akkurat der ?

Det hender at folk havner i en ulykke, og en sier at en var på feil sted til feil tid.
Folk blir drept fordi de var på feil sted til feil tid.
Tilfeldighet eller valg.

Men uansett, valg eller tilfeldighet, så er det like forferdelig vondt for de som blir sittende igjen.
Der kommer tanker og ideer om hvorfor og hvordan, men aller mest kjennes det sterke savnet etter mennesket en ikke får ha nær seg lenger.
Vi mennesker har mange ganger et så stort behov for å finne en skyld til at ting skjedde,
en grunn. Det er nok en helt normal reaksjon.
Men egentlig så er ikke det viktig med den grunnen og den skylden. For noe topper alt det, noe er mer synlig og viktig enn all verdens grunner.

Der står en tom stol et sted, et familiemedlem mangler i en familie, en kompis mangler i kompisgjengen, en
sambygding mangler i en bygd, en venn og bekjent er ikke her lenger og det er det som er viktig. 
Det er det som kjennes langt inn i sjelen til de nærmeste, familie, venner, kjente og kjære.
” Du ” er ikke blant oss lenger.
” Du ” var dessverre i en ulykke og ble hardt skadet.
Det er de tre linjer ovenfor som har det vondt, “du” har det ikke vondt, “du ” har ikke hatt det vondt,
“du” reiste stille.
Tomheten som dine føler nå, er uforståelig for oss som ikke har vært ute for noe slikt.
Skinn som den sterkeste stjerne så dine finner trøst.
Hvil i fred.

I kveld var eg ute på en ny fototur.
Merkelige greier det der å føle en kjører i kapp med solen. Men solen tar ikke mange svinger og skifte av retninger slik eg gjør når eg følger veiene.
Solen kjører bare i rett linje, eg surrer rundt både ene veien og andre veien for å komme nærmere solnedgangen. 
I et slikt kappløp vinner gjerne solen mens eg ligger hakket bak hele veien.

Her eg stod og tok dette og flere andre bilder, stod det også to fiskere.
De fisket med fiskestang, og det var makrell som bet på kroken.
Hele 4 makreller sveivet den ene inn med fiskestangen sin på en gang…..
det var et flott syn.
Og eg tenkte, spørr om du kan få ta bilder.
Det er jo null problem å spørre om noe slikt.
Eg hørte de to mennene var utenlandske, kanskje polakker, men det var jo null problem å bare spørre.

Men så ble eg stum.
Eg turte ikke.
51 år gammel og turte ikke spørre om å få ta bilder ????
Er det virkelig mulig? Ja, tydligvis så var det mulig i kveld. Eg turte ikke snakke til 2 mennesker for å spørre om eg kunne få ta bilde når de fisket !!
Og så tenker eg her eg sitter nå…..det er pokker meg helt utrulig !!

Eg kunne hatt de flotte bildene av sprell levende fisk mot blikkstille hav,
men nei, eg turde ikke snakke.

Så det eg sitter igjen med er bildene av blikkstille hav.
De to fiskerne sitter også igjen med et hav…..av makrell 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse