Slutt på sommertid, sikkert derfor det hagler i dag. På med klær og ut en liten tur, og samtidig svinge innom et garasjesalg…..hørtes ut som en god plan i mine ører. Neida ikke i nye joggesko, sparer litt på dei 😉 Nei det er jo tull da, men liksom strømpebukse og skjørt og svarte og gule joggesko….æææ…nei.
Du verden så masse ting det var i den garasjen, masse masse rett og slett. Men eg fikk en merkelig følelse av at dette er ikke bare et vanlig garasjesalg. Det var 3 damer som hadde salget sammen så i forhold til mengde ting så var jo det okei, men det var noe med typen ting, så og si alt var gamle ting, eller halvgamle….det var noe der som eg ikke helt skjønte. Eg snakket med to av damene og sa noe slikt som…”oj her var det mye, dere må nå ha tømt noen hus ser det ut som”. Der kom en mann utav huset, og når eg hørte han snakke var det som om eg hadde hørt stemmen tidligere. De små grå jobbet sakte….sikkert i søndagsmodus….men så etter en stund så hadde eg svaret på hvorfor dette ikke føltes som et vanlig garasjesalg. Mannen er samme mann som eg hadde vært på loppemarked hos i Bergen, og som eg hadde snakket med ang å være med å tømme dødsbo for et par år siden. Det var derfor eg hadde fått en slik merkelig følelse til tingene, det var faktisk ting fra dødsbo.
På vei hjem igjen kom det plutselig en så nydelig regnbue før det litt etter la til å plaskregne og så avslutte det hele med hagl. Mildt sagt vått rett og slett. Men eg er jo vanntett så ka gjør vel det ?
De firbeinte i heimen tar livet heeeeilt med ro…..det er jo søndag 🙂 Ha en flott søndag alle sammen
Når en er på lang busstur får tankene god tid til å surre rundt i hode. Ikke sitter eg med musikk på ørene og ikke snakker eg med noen, så tankene får flyte fritt.
Hadde det ikke vært for at eg blir så bil/buss sjuk om eg ikke ser på veien heile tida,så kunne eg ha skrevet masse på en 3 timers busstur. Men nei, eg må holde blikket på veien ellers går det ikke mange minutter før eg blir dårlig. Eg kan riktignok strikke på buss, men ikke lese og heller ikke skrive.
Plakat på ekspressbuss
Det er så avslappende å bare sette seg inn på en buss, trenger ikke følge med trafikken, trenger ikke tenke på noe ang. reisen. En sitter mye høyere enn i en personbil og en får sett mye. ( visst det ikke blir mørkt i løpet av turen) En sjåfør gjør sitt beste for at passasjerene skal få en behagelig tur. Noen få ganger har eg reist med buss der sjåføren har kjørt som om han har stjålet både buss og passasjerer, men de aller fleste eg har vært passasjer hos har kjørt behagelig.
Stille og rolig på ferja en lørdagskveld
Flere ganger har eg tatt buss Bergen -Trondheim og det synes eg er en flott tur. Også Bergen -Stavanger er en flott tur. Kunne egentlig tenkt meg å reist på en busstur ned gjennom Europa, med guide. Det tror eg hadde vært en opplevelse, slippe planlegge noe, slippe tenke over noe and spisesteder og overnattinger, guide til å fortelle en ting på veien, rett og slett bare være med og bruke øynene til å se og oppleve nye steder.
Fikk frisørtime som gave i går, så ny sveis ble det. Kanskje eg er litt merkelig, for eg er alltid rett for å klippe meg, vet jo ikke hvordan det ender. Vil det se bra ut eller vil eg være veldig misførnøyd ? Eg var i alle fall fornøyd når eg gikk fra frisøren i går og det er slett ingen selvfølge for meg. Så 1-0 til frisøren…..!!! Og en flott gave som eg hadde bruk for.
En annen gave var joggesko. Skikkelige joggesko ! Aldri hatt slike joggesko eg. Da ble eg overrasket, det hadde eg nok aldri gjettet. Det er vel ingen som forlanger at eg skal ut og springe, men eg hadde hatt veldig godt av å gå turer, og nå har eg fått sko som er mer egnet for det enn tøysko som eg har brukt nesten året rundt.
Eg er veldig lite flink til å kjøpe ting til meg selv, f.eks gode sko. Kjøper billigst mulig eg, tøysko til 50 kroner fungerer greit nok liksom……egentlig gjør de ikke det men skitt og, greit nok.
De nye joggeskoene veier jo ingenting, føles som en ikke har sko på, helt rart. Juhuuu…..ny sveis og luksus joggesko…..eg føler meg rik eg 🙂
Så ble det fredags ettermiddag og helg 🙂 Har hatt besøk av mellomste sønn, svigerdatter og et lite barnebarn i dag og det var koselig. Fikk en del tid sammen med den lille gutten, veldig kjekt. Svigerdatteren hadde tannlegetime så det ble litt mor-sønn kvalitetstid, veldig koselig å bare sitte og prate litt sammen, både om fortid, nåtid og fremtid. Lett prat som gir meg som mor stor glede, og som eg setter stor pris på. For er det noe eg savner så er det tid med barna mine.
Enkelte synes kanskje at eg er helt forskrudd, og totalt feil skrudd sammen når eg snakker om kvalitetstid med mine barn. De tenker kanskje at det er små barn eg bør snakke om da, men eg snakker om barn på 18,24,25,32 og 35 år. Det er jo slett ikke barn, det er jo voksne folk eg snakker om. Men til deg eller alle de som ikke skjønner det…….enten de er 18 eller 35 år gamle….. eller om de så var 5 år……så er det mine barn, og mine barn vil alltid være mine barn, uansett alder. En har gitt de liv, en har født de til denne verden og ingen andres tanker eller meninger vil noensinne forandre det faktum at det er mine barn.
I kveld fikk eg muligheten til å gå ut og spise middag med 4 av mine 5 barn. Det er jo alltid slik at når noen mangler så er ikke flokken komplett. Slik ble det også i dag da det ble 4 av 5. Middagen var nydelig god, og det var for meg godt å ha så mange av de 5 samlet. Når en samler så mange og de fleste med følge…langs et langbord så er det ikke så lett å få pratet like mye med de som sitte langt fra som med de som sitter nært. Etter middagen prøvde eg derfor å få til at vi satt litt annerledes, slik at eg fikk mer kontakt med de som satt lengst vekke under middagen.
Eg følte det gikk stort sett fint å få pratet med alle de 4 og også med samboerne, men tiden gikk fort og det ble plutselig fort kveld. Men okei, eg såg jo godt at noen gjespet og andre var rød i øynene fordi en var sliten. Fredagskveld og ei lang uke er over. Så det ble tidlig avsluttet og alle gikk hver til sitt. Eg skulle gjerne sotte 1 eller 2 pils lenger, men eg skjønner at noen er slitne og noen ikke følte seg så bra. Eg storkoser meg og nyter timene eg får være sammen med de.
Mange ganger står en foran valg her i livet. Små usynlige valg, så små at kanskje bare du selv vet om det, skifte av shampoo kanskje, skifte av såpemerke på badet, t-lys fra Nille istedenfor Europris. Så små valg at de blir ikke registrert noen steder, selv ikke hos en selv egentlig. Så ubetydelige…merkes rett og slett ikke.
Andre ganger tar en valg som blir registrert både av en selv og kanskje av mennesker rundt en. Kanskje du skifter avis, fra VG til Dagbladet. Eller kanskje du skifter bil, fra Opel til Volvo ? Begge er ting som blir registrert i systemet et sted. Ikke bare du selv vet om det, men også andre. Der er masse slike valg. Men dette er også veldig små valg i den store sammenhengen.
Litt større valg kan være om en skal utdanne seg til tømrer eller elektriker eller kanskje baker? Skal en tørre å skille seg ut eller skal mengden få bestemme hvem du skal være ? Skal en tørre å si fra når en ser andre bli plaget ? Skal en orke å ta høyere utdannelse selv om det betyr mer skole og mindre penger ? Skal en tørre å gjøre seg liten og si : hjelp meg eg sliter no og eg trenger deg.
Så kommer de store valgene…. de som kan være så store at det kan være vanskelig å forme dei på papiret, de som kan føles overveldene og ta fra deg energi bare ved å tenke på dei. De valgene som virkelig setter deg på prøve……. de valgene som kanskje gir ringvirkninger i 20 år fremover. De valgene som du kanskje skal måtte føle på…..kanskje…… for egentlig vet ingen noe om fremtiden. Vi vet hva som skjedde i går, og hva som har skjedd i dag, men ingen vet noe som helst om i morgen og heller ikke de neste 20 årene. Her er det en virkelig må ta valg…….
Eldste datteren min har 3 katter og en av de er Flora. Flora er rasekatt, en Maine Coon som er 11 menneskeår gammel. Det er 61 år i forhold til kattekalkulatoren på nett.
Flora og eg hadde et merkelig forhold i mange år, eg likte ikke Flora og Flora likte ikke meg. Eg syntes at Flora var en sur og sær katt og Flora såg nok at eg ikke likte henne så godt så ho gjemte seg når eg kom.
Men så plutselig snudde det, det var nok eg som snudde og Flora såg det. I dag er vi bestevenner, Flora kommer til og med og sover med meg.
Dagen i går ble en tung dag, eldste datteren mente eg er voldsomt sliten, eg selv vet ikke helt hva eg mener. Trodde vel eg hadde fått slappet av nok før eg reiste hit, men vet jo også at tirsdagen tok veldig mye krefter, det var som om den stakkars energien eg hadde ble dratt ut av meg i løpet av dagen. Enda eg hadde tatt ekstra medisiner så fikk eg ikke sove noe særlig natt til i går og denne siste natten kunne eg ikke ta ekstra medisiner, for eg kan jo ikke gjøre det hver dag/natt.
Eg merket bare en halvtime etter at eg stod opp i går at eg ble så svimmel når eg snudde på hode og også når eg reiste meg opp. Så det endte med at eg ble liggende mesteparten av dagen, for når eg låg helt stille merket eg ikke så mye. Eg hadde jo masse planer over ting eg skulle gjøre, men det ble lite gjort. Planlegging er halve arbeidet sies det….jaja, klarer ikke si meg helt enig i det. Liker best å stå på å se stor forskjell i løpet av en dag.
Eg fikk heller ikke besøkt noen av de andre barna mine i går, så kanskje eg kan få til noe i dag. Får ta det som det kommer.
I går hørte eg noe på tv nyhetene som virkelig fikk meg til å rette blikket mot tven og komme med en oppgitt kommentar. Og eg tenkte hva i all verden slags verden er det vi er med på å lage?
Innslaget handlet om mobil og barn og spørsmålet som ble stilt var : Er det mobbing om en ikke trykker liker på et bilde som er lagt ut ? Mobber en da barnet/ungdommen/personen som har lagt ut bilde ? Les den setningen et par ganger før du så bruker litt tid på å tenke deg om før du tar stilling til det. For er det virkelig mulig, er verden kommet så langt i feil retning av vi skal kalle det mobbing om “Ola” ikke trykker “liker” på “Kari” sitt bilde ?
Uttalelsene i tv innslaget var at jo det kunne føles som en ble mobbet. Fikk en ikke mange “liker” på et bilde, så ble en usikker, fordi det var så få som trykket “liker” og dermed følte en seg utestengt, i forhold til “Berit” som hadde fått mange “liker” på sitt bilde. Barn/unge kan kanskje føle seg fristet til å fjerne bilde de har lagt ut, fordi de ikke fikk mange “liker”
Er verden blitt helt forskrudd tenker eg ? Men det er jo ikke verden som blir forskrudd, det er jo menneskene som lager verden forskrudd. Jordkloden har ikke forandret seg, den er fortsatt rund den. Det er menneskene som forandrer seg og som forandrer samfunnet. Det er vi som er ansvarlige for forandringene.
Kor tok desse barna/ ungdommene det svaret fra ? Hvor har de lært at en slik ting skal omtales som mobbing? Hva har de voksne lært ungene sine, grunnlaget som ligger i bunn for læren om hva som er mobbing og ikke? Har foreldrene lært barna sine at visst du skal bli likt så må du ha mange “liker” på det du legger ut på sosiale media. Visst du ikke får det så er det rett og slett mobbing. Eller er det barn/ unge selv som har kommet med de tankene og som dermed legger grunnlag for en ny endring av tanker? Da burde de foresatte tatt barna sine og ungdommen til side og sagt : hør her….vi kan ikke kalle noe slikt mobbing. Og tatt en samtale om hva en bør og ikke bør omtale som mobbing. Hvilken vei er egentlig barn og unge på vei?
Men visst foreldre og andre voksne der ute tenker at jo vettu : barnet mitt fikk bare 4 “liker” på bildet han låg ut, og det har skjedd flere ganger……eg føler barnet mitt blir mobbet siden han ikke får 10 “liker” slik som Hans og Nils…….ja da…..da har eg ikke ord. Men løsningen kan jo være enkel : la de slippe å ha mobil…..så blir de ikke utsatt for slik “mobbing” som det ble kalt.
Nå kan det hende eg har forenklet innlegget som var på tv, men kjære alle sammen…..skal det virkelig bli “liker” på mobilen som skal bli et nytt emne innenfor ordet mobbing. Eg mener fra innerst i sjelen at nå må en virkelig se litt på ordene vi bruker og istedenfor å lage oss en ny ting å klage over, vi bør kanskje forlange slik skolen og lærere har gjort i mange år : Mobil hører ikke hjemme på skolen, og er en nødt til å ha den med på skolen så skal mobilen ligge avslått i sekken til skolen er ferdig.
Litt sånn på kanten helt til slutt : I tvinnslaget var mobilene samlet i en kurv og når det ringte ut til friminutt var det kaos ved kurven for å få fatt i mobilen sin, for så å sette seg ute i grupper og trykke på mobilen. Dette var det ungene brukte friminuttet til, sitte på en trapp og trykke på mobiler……friminuttene som skal være for at barna skal få røre litt på seg, og strekke litt på beina. Det eneste ungene fikk var jo faktisk litt frisk luft, ikke noe av det andre som er tiltenkt med friminutt. Så egentlig kan jo bare læreren åpne 2 vinduer i klasserommet og dele ut mobiltelefonene så slipper jo elevene røre på seg i heletatt, da kom den friske luften inn og de kunne bare bruke tiden til å trykke på mobilen. Og til alle de som driver og mobber meg, trur dere ikke at eg ser at det hender eg får bare 8 “liker” på et bilde, mens Solveig får 23 “liker”. Bare vænt dere…..eg skal ikke trykke “liker ” på bilder dere legger ut heller, så kan dere få kjenne korleis det føles å bli MOBBET.
Eg håper virkelig ikke det der skal bli en ny sak innen mobbing.
Egentlig så var eg sliten kl halv 12 i dag da vi kom tilbake fra Førde, men det skulle vise seg at dagen skulle by på rikelig mer utfordring. Tenkte eg skulle nå være smart å prøve å slappe av litt men hadde bare akkurat sovnet når ene sønn min ringte. Pratet litt med han og klarte ikke sovne igjen etterpå. Tankene kvernet rundt ang møtet eg hadde vært på i dag tidlig, om tenner og kjeveortopeder og egentlig alt mulig.
Så ringte telefonen og hode skulle innstilles på en annen slags samtale og andre tanker. En skulle skru tiden langt tilbake……. tilbake til 1988……og det føles som et helt liv siden 1988. Eg var 25 år da, i 1988…… det er faktisk over halve mitt liv siden. Det er rart å plutselig skulle se så langt tilbake, stige så mange skritt tilbake og gå inn i den tiden igjen. Det er jo utrulig masse som skjer i et liv fra 1988 til 2015, da kan en jo med riktighet si at det var jo i et annet århundre, og en får også en sterk følelse av kor fort årene har gått, og kor gammel en egentlig har blitt nå.
I 1988 var eg 1 år yngre enn min eldste sønn er i dag. I 1988 hadde eg 2 barn, på 8 og 5 år.
Nå i dag i 2015 , som 52 år har eg 5 voksne barn og 8 barnebarn i alderen 0-15 år Litt av en utvikling på de siste 27 årene.
Men tilbake til telefonsamtalen…..eg gikk 27 år tilbake i tid, som om eg tok et stoooort steg bakover, tilbake i tid, og skulle se på livet . Så rart, først kommer der bare litt tanker, men etter hvert kommer det mer og mer. Eg kan gå ned til de minste detaljer som om det var sist uke. Det er sikkert noen som svever på rosa skyer gjennom livet, men mange møter jo både storm og uvær på veien og eg er nok i den siste kategorien. Men det som ikke knekker en gjør en sterkere har eg hørt.
Samtalen varer og varer, og ingen ganger var der noen pauser der en lurte på hva en skulle si, for det gikk helt av seg selv. Men ingen hadde sagt til meg at etter at samtalen var slutt skulle tiden på mobilen vise 87 minutter, og kroppen var helt gåen. En trenger ikke springe til fjells for å bli sliten, en kan ta en lett joggetur gjennom livet og være like utslitt. Ser virkelig frem til litt søvn no. En riktig god natt til alle.
Det er en grå regnfull dag i Florø og etter en natt med minimalt med søvn skulle vi stille friske og raske til et møte kl 8. Vet nå ikke om vi såg så friske og raske ut, men inni meg var eg overhode ikke rask i alle fall. Det var så vidt det gikk rundt oppi hode. Det å da skulle forstå alt som ble snakket om var litt tungt, men det aller verste var at eg tror noe gikk ut igjen veldig fort for nå husker eg det i alle fall ikke.
Deretter gikk turen rett til Førde. Snakk om morgenfugler. Der var der en som hadde time hos kjeveortoped. Skulle jo tro eg hadde fått nok av tannlegestoler og utstyr eller sist uke, men neida, fulgte med inn der også eg. Det var ikke mye som minnet om sist ukes tannlegekontor, verken på venterommet eller tannlege rommet. Venterommet var verken koselig eller friskt, det var riktignok 6 stk tosetere der, 2 mørk rosa, 2 blå og 2 grønne, men det var verken levende planter der eller annen oppfriskende pynt. Tannlegekontoret var veldig lite, meget lite rett og slett og heller ikke der var det noe koselig. Det fineste i hele rommet var den tingen vi spytter i .
Gutten som hadde time tok først et bilde og satt seg i stolen, tannlegen såg i munnen hans, såg litt på bildene og pratet litt og så fikk vi beskjed om at han kom til å bli innkalt igjen om ca 6 mnd. Dette er akkurat det samme som skjedde for 6 måneder siden da gutten var der sist og som kostet den nette sum av mellom 750 og 800 kr. Bra betaling for 10 min i stolen og en eneste liten speil som ble brukt og må vaskes. Så 2 besøk = 2 bilder , 2×10 min i stolen og 1500-1600 kr, ikke akkurat billig nei.
