Når en har kjørt de ca 20-25 milene opp og ned siden i 1988 så kan en veien meget godt og den byr ikke på de helt store overraskelsene. Da er det fint å gå ombord på båten og reise sjøveien.Vi har en flott kyst også på Vestlandet.
Utenfor Mongstad.
Turen går til Florø der eg håper på noen fine dager sammen med barn, svigerdøtre og barnebarn. Tar det helt som det kommer men kjenner at eg har noen venner som eg også skulle ha besøkt, og da spesielt en person. Flere ganger har eg tenkt at nå skal eg dit,så har dagene gått, en er sliten og utsetter det litt til og så plutselig må en reise hjem. Og slik kan en faktisk lage dårlig samvittighet for seg selv, en følelse av at en ikke strekker til, samtidig som en er redd den personen det gjelder blir lei seg fordi en aldri tar turen innom.
Denne gangen har eg ikke tenkt, overhode ikke planlagt noe. Ikke engang planlagt enda hvem som kommer på kaien og henter meg. Ikke planlagt hvor lenge eg skal være heller. Tar det som det kommer. Men er det noen venner som skal besøkes så vet eg veldig godt at det er Britt som virkelig fortjener besøk. Utrolig lenge siden eg har vært hos henne.
Men nå skal eg ikke begynne å planlegge noe som helst akkurat nå. Nå skal eg bare nyte et halvt rundstykke med egg og laks + en pils, nyte atmosfæren ombord og det blikkstille havet.
I går kom eg meg endelig ut i finværet, men det ble ikke så lang gåtur som eg hadde tenkt. Det ble nemmelig biltur med kamera og innlagt gåing. Snakk om å være avansert…istedenfor å bare gå seg en lang tur i finværet. Men plutselig fikk eg for meg at eg måtte et sted, så derfor ble det slik. Og hvorfor kjøre direkte når en kan ta omveier, det kan jo hende en ser noe på veien. 😉 Og det gjorde eg jo…..
Eg skal innrømme at det er ikke alltid like kjekt å være aleine når en kjører rundt slik, men eg må jo prøve å se positivt på det, og da blir det jo at ingen kan klage over at eg bruker for lang tid, og at eg stopper bilen for ofte, at eg tar bilder osv.
Det negative er at eg ikke har noen med meg som eg kan prate med om det eg ser. Eg har ikke noen eg kan dele det eg ser med.
Så da må eg jo prøve å lage det om til noe positivt også da……. eg deler litt på facebook og på bloggen….da kan de som vil se på det eg har sett, de som ikke vil se kan scrolle fort forbi. Og på den måten får eg jo kanskje delt det med mange flere mennesker enn om eg hadde hatt med meg et menneske som ikke ønsket å se.
I går tilbrakte eg en del tid sammen med min mor igjen. Ikke så lenge siden sist eg gjorde det, men eg skrev nok ikke noe om det da. I går hentet eg henne for å ta henne med i selskap til sitt barnebarn, tilbrakte tid i selskapet sammen, og kjørte henne så hjem igjen, med et stopp på veien hjem for å handle.
Eg kan ikke si annet enn at det var en god stemning i bilen til selskapet. Vi snakket om løst og fast men siden ho har problemer med hukommelsen så er det et typisk tegn at de gamle tingene sitter som støpt, mens nyere ting er borte. Vi pratet om ting som skjedde da eg var bare 3-4 år gammel, ting eg sikkert ikke husker egentlig, men som pga bilder eg har sett, sitter som spikret i minnet mitt. For når vi snakker om det så ser eg bildene for meg. Det er ting som aldri har blitt snakket før. Det er situasjoner og personer som eg vet med 100 prosent sikkerhet aldri normalt sett hadde blitt nevnt. Aldri hadde blitt innrømmet og aldri hadde blitt snakket om på den måten.
Hendelser i livet hennes ramlet inn i tankene, og ble snakket om. Eg stilte spørsmål om hvorfor og hvordan. Hvorfor fikk eg flere ganger svar på , men ikke hvordan. Hvordan har det seg at en husker noe, men ikke noe annet? Det er jo fra samme tidsepoke. Er det fordi “hvorfor ting skjedde” er viktig….. men “hvordan ting skjedde” ikke er viktig ?
Der kom innrømmelser på ting eg aldri hadde ventet å høre innrømmelser på. Og eg stilte nye spørsmål, på en vennlig måte…. og det kom svar.
Til slutt så var det faktisk eg som ble stille, for eg ble full av undring. Og det største spørsmålet den dagen kan eg faktisk ikke stille…. det gikk det ikke an å spørre om….. For stilte eg det spørsmålet så ble det tatt sårende opp…..så eg sa ikke mer.
Søndag og nok en dag med fantastisk vær. I dag mååå eg komme meg ut på tur.
Det har vært mange slike dager nå og eg har ikke vært på en eneste tur. I går var eg i selskap og som alltid er kamera med, det kan jo hende eg ser noe eg må ta bilde av.( Og det gjør eg jo alltid ) De gule rosene hos min søster står fortsatt nydelig fine, noen er nesten avblomstret, andre nettopp sprunget ut og også masse knopper. Bildet har eg sotte og lekt med litt, derfor kan det se litt kunstig ut, men rosene var nydelige.
En annen ting eg må gjøre i dag er å se i drivhuset. Mens eg var i selskap i går, ble møne lagt på drivhuset mitt…..snakk om luksus å være i selskap mens det blir tett i møne på drivhuset hjemme. Alle fuksiaene må snart inn nå før frosten virkelig starter. Men det blir ikke i dag, i dag har eg tenkt å prøve å bare nyte dagen.
Eg har en bekjent som har slitt en del i mange år, eg vil ikke på noen måte utlevere denne personen men eg irriterer meg enkelte ganger over systemet. Eg har gått rundene i systemet selv, både med behandlere og med Nav. Eg har truffet mange forskjellige behandlere, og også saksbehandlere, både positive og dessverre negative, så har derfor har eg litt grunnlag.
Alle mennesker er forskjellige, det finnes ikke to som er lik her i verden. Det eg sliter med sliter kanskje ikke du med, det eg klarer si tør kanskje ikke du si, det du føler på er ikke noe eg føler osv. Der er ingen FASIT. Selv ikke de lærde, selv ikke spesialistene, har noen fasit de kan sette på hvert enkelt menneske. Om hva , hvorfor og hvordan. Da mener eg hva er ditt problem, hvorfor har du det problemet og hvordan fikser vi det. For så enkelt er det nemmelig ikke.
Det er ikke alt som er like synlig, det er ikke alle som klarer snakke om alt. Det betyr ikke at de personene har det lettere enn andre.
Men alle må vi gå de samme rundene med “systemet”, og det er jo greitt, det skal jo ikke være enklere for enkelte enn for andre. Så da blir en trakkende rundt i “systemet” år etter år. Det er behandlinger, det er utprøving, det er terapi og “you name it.” Der kan det også føles enkelte ganger at en skal måtte være så flink.
Det kan være flink til å trene, for trening virker positivt på psyken. Det kan være flink til å snakke, for det er viktig å få ting ut. Det kan være flink i utprøvingen, for det er jo viktig å vise vilje til å få ting til. Det kan være flink i å presse seg selv, for det er lurt sies det.
En bruker enormt med krefter på å prøve å være slik en “bør ” være, klare det en “bør” klare, prate så mye som en “bør ” prate. Og midt inni dette så blir en satt i en ” ALLE SKAL VÆRE LIKE” situasjon. Og kor var det at det ble slik ? Jo det var i rundene i behandlingssystemet at det ble glemt at der ikke fantes en FASIT……..for plutselig så ble vi en av en gruppe der det ble forventet akkurat det samme av alle.
Videre blir vi av systemet plassert i utprøving av arbeidsevne. Høres veldig fint ut det ordet egentlig. Og de aller fleste voksne mennesker vil gjerne vise at de klarer, vil gjerne få til det en skal gjøre, og vil gjerne fungere. For hvem har sagt at det er så attraktivt å sitte hjemme ?
Akkurat her skiller min og min bekjente sin historie seg. Eg hadde jobben min der eg gikk i flere år og prøvde og prøvde, uten å komme til det punktet eg var nødt til for å kunne være i jobben der. Min bekjente var utplassert via et Nav system, og der fikk du en viss tid på deg til å komme til 50 %, nådde du ikke det målet innen tiden, så ramlet du utav systemet. Målet der var ut i jobb, minimum 50%, innen kort tid.
Utplasseringsstedet der personen var utplassert 6 mnd var veldig klar i sin tale om at personen hadde vist stor vilje til å prøve men ikke hadde sjanse til å klare målet og at personen gikk på stor akkord med seg selv og at det var veldig synlig at det kostet altfor mye krefter. Legen til vedkommende mener det samme. Så kommer behandlingssystemet der personen sitter i gruppesamtale 1 gang pr uke med sin uttalelse, og de sier at slik de kan se det kan vedkommende jobbe. DA KAN EN BEGYNNE Å LURE.
Samme dag som eg får høre om uttalelsen personen har fått fra behandlingssystemet ligger der en gratisavis i postkassen min.
Hele forsiden roper mot en : DRUKNER I SØKERE ! Videre står det : Det vert stadig vanskeligere å komme seg innatt på arbeidsmarknaden. Arbeidsløsheten stiger og det blir stadig færre jobber å kjempe om. Dei som søker etter arbeidstakere drukner i søknader. Nå må du som arbeidssøker skille deg mer ut enn noen gang.
Og mine store spørsmål blir : HVORDAN i alle dager skal min bekjente selge seg selv på arbeidsmarkedet ?
Skal vedkommende være ærlig å si at nei eg klarer bare f.eks 6 timer i uken, og det bør være fordelt på 2 dager, helst med en dag imellom så eg har en sjanse til å hente meg inn igjen. Det kan også hende eg har en veldig dårlig dag når eg skal på jobb så da klarer eg nok ikke stille opp.
HVORDAN i all verden skal vedkommende skille seg så positivt ut at vedkommende hadde hatt en sjanse?
Så er det lørdag og her vest har me fått en ny dag med knallblå himmel. Og selv om det ikke er sommertemperatur så er det nydelig ute. (sier eg som ikke kom meg ut om døren i går før det var mørkt…samme været da også. ) Kroppen er sliten, sikkert mange som ikke skjønner det, men for meg er ikke det så viktig, eg kjenner det så det er godt nok for min del.
Da eg kom heim fra Gdansk onsdag var det temmelig kaldt i huset og varmepumpa virket ikke. Dagen i dag startet supert med at eg las et spørsmål på ei facebook gruppe ang ei som hadde problem med varmepumpa og vips så klarte eg å fikse min !!!! FANTASTISK start på dagen !!! Så facebook kan brukes til mye. Selv bruker eg facebook til å holde kontakt med familie og venner. Siden bare 1 av mine 5 barn bor i nærheten så betyr facebook mye for meg i forhold til kontakt med barn og barnebarn. Istedenfor å sitte i telefonen kan en skrive i innboks, bilder blir lagt ut osv. Mange av mine facebook venner legger også ut linker til nyheter både fra lokalaviser og storavisene, så for meg som ikke har noen aviser blir det også en måte å få nyheter på. ( i tillegg til at eg selvfølgelig leser nyheter på nett) I tillegg er eg med i mange facebook grupper over ting som eg liker og også hobbyer. Så facebook for meg er noe eg absolutt har nytte av og som eg bruker mye til masse forskjellig. Noen av barna mine har nevnt av facebook er jo “ut” det nå, nå er det Twitter og Instagram som er tingen. Da har eg bedt de være så snill å bruke facebook litt også til å legge ut ting, for min del i alle fall, for det er der eg er og det er det eg bruker.
Eg orker ikke kaste meg på alt nytt og alt som er “in” til enhver tid. Det er alltid noen som finner opp noe nytt og som skal være det “hotteste” liksom. Eg trenger ikke være “in” og heller ikke “hottest”….facebook er greit nok for meg det.
Det er tid for planting av blomsterløk ! Plant masse løker av snøklokker, krokus, påskeliljer, pinseliljer, tulipaner og masse mer og få et hav av blomster fra senvinter til sommer. Et hav av utvalg, og av farger så der er noe for enhver smak.
Mange steder selges blomsterløk nå til halv pris 🙂
Der blir en stol mindre i et selskap som holdes i dag. En latter mangler, et varmt smil og en stemme. Det var så plutselig at den tanken slo meg mens eg kjørte på vei hjem. Den slo så hardt at eg blinket meg av hovedveien for så å fortsette gamleveien hjem.
Eg stoppet på høgden ved gravplassen, låste bilen og ruslet inn porten. Selv om eg ikke har noen blomster med meg så vil eg bortom en grav en tur.
Det er dager eg enda ikke skjønner at du ikke lengre sitter i stolen din i stua. Selv om eg vet du ikke er der, så kan eg nesten ta meg i å tro du er det. Du har jo alltid vært der.
Eg passerer en tom benk, rundt benken fylles det opp med vissent løv. Det er senhøstes og til og med løvet dør. Du døde da sommeren var her.
Ved graven blir eg stående en stund. Det er plantet så fint på graven din onkel. Selv om det er så trist at du ikke lengre er her, så unner eg deg hvile fra smerte og sykdom som plaget deg.
Men like fullt skulle du ha vært i et selskap i kveld. En plass er tom. Barnebarn mangler en bestefar. Barn mangler en far og ei kone mangler sin mann.
Da har vi sagt goodbye til Gansk for denne gang og denne kroppen bare lagt på sofaen og slappet av det meste av ettermiddagen, før eg så pakket ut etter turen. Det har vært en fin tur, men også slitsom tur. Heldigvis har angsten holdt seg unna siden vi i Gdansk søndagen. Kan jo si no at eg var veldig usikker søndags morningen etter å ha tatt beroligende natt til søndag for å få sove natten før eg skulle reise ….og som eg følte ikke virket, og så kjente eg på flere så angstanfall på vei til flyplassen og også på en urolig kropp på turen og i Gdansk på søndag. Men eg ville ikke ta enda mer beroligende, for da hadde eg nok blitt temmelig satt ut. Så det var godt å kjenne det roet seg i løpet av natt til mandag.
Vi var 3 som reiste sammen denne gangen og derfor prøvde vi noe eg ikke har prøvd tidligere, vi leide oss en leilighet. Leiligheten var grei, det var stue med kjøkkenkrok, gang, 2 soverom og bad. Leiligheten låg veldig sentralt til ikke langt fra gågaten i gamlebyen. Så beliggenheten var veldig bra
Som regel har ting en bakside, dette er inngangen og baksiden til leiligheten vi leide.
Men en ting kunne vært bedre i leiligheten og det er sengene. Ingen av oss kunne skryte av kor godt vi låg, og vi skjønte jo fort hvorfor. Det var rammemadrass seng, og det skulle være 2 doble senger , men det de da hadde gjort var at der var egentlig bare en rammemadrass seng og så hadde de delt opp madrassene til 2 senger. Bunnmadrassen og en tynn over madrass fungerte som en seng og den andre tykke madrassen fungerte som en seng. Var sikkert seng fra ikea, og sikkert helt flott seng hadde alle delene blitt brukt til en seng. Så vi låg ikke godt nei. Så med lange dager og ikke gode senger så blir en sliten etter hvert.
Og så var de veldig lytt. Når du selv sitter på toalettet om natten og hører at det står en mann på toalettet over deg, (hvordan eg vet det var en mann ???, det var lett å høre på lyden)du hører kortid han begynner, kortid han eg nesten ferdig og kortid han var ferdig, før han så trykket på skylleknappen. Et annet eksempel er at en hører naboen nyser 🙂 Jaja….me får trøste oss med at me skal sove i våre egne senger i natt, og at leien var veldig billig, 3 personer, 3 netter = 500 kr på hver
Ellers så låg leiligheten ypperlig til for rusleturer både i gamlebyen og også til shoppingsenteret Madison så låg bare en kort gåtur unna 🙂
Alltid noe som skjer i gamlebyen Flinke gatemusikanter og en rødskoa tiger som sikkert har rømt fra en eller annen zoo 🙂 men han var et artig innslag. Nydelige drakter
Det første vi gjorde var å finne oss en flott kafe der vi kjøpte oss en nydelig frokost enda det var langt på dag. Det ble polsk frokost på to av oss og to engelske frokoster på den ene av oss. 😉
Kjempegod mat og super service og vi storkoste oss der. Kaffi og ei heil kanne med nydelig te, det var så flott. Etter det ble det litt vandring før vi gikk opp i det gamle fyrtårnet ved moloen. 136 trappetrinn opp og en får en fantastisk utsikt over Sopot. Det er mange flotte ting i Sopot synes eg men de aller første tingene eg tenker på er moloen, stranden,hotellene ved stranden og det skjeve huset.
Etter turen i tårnet vandret vi utover moloen. Temperaturen har vært lav denne turen, ca 7 grader og eg var redd det skulle bli iskaldt utpå moloen, men det var ikke så galt som eg hadde trudd. Eg føler det er så fredelig å gå der, selv om det er mange mennesker som går tur der. Det har nok noe med sjøen, bølgeskvulp og måsene å gjøre.
Hadde det vært varmt i dag ville eg ha sotte der og slappet av litt men det gikk ikke denne gangen. Så gikk turen til den store kirken , der var vi inne og tok bilder. Flott kirke med flotte motiv i de fargede vinduene. Etter litt mer vandring gatelangs på jakt etter en festival som en litt tvilsom taxisjåfør hadde tipset oss om,og som han sikkert hadde drømt om…..for vi fant ingenting, så gikk turen tilbake til tannlegestolen.
Og for første gang kunne eg sitte og se andre ble ropt inn til tannlegen…..og eg skulle ikke inn.
