Der blir en stol mindre i et selskap som holdes i dag.
En latter mangler, et varmt smil og en stemme.
Det var så plutselig at den tanken slo meg mens eg kjørte på vei hjem.
Den slo så hardt at eg blinket meg av hovedveien
for så å fortsette gamleveien hjem.
Eg stoppet på høgden ved gravplassen,
låste bilen og ruslet inn porten.
Selv om eg ikke har noen blomster med meg
så vil eg bortom en grav en tur.
Det er dager eg enda ikke skjønner at du ikke lengre sitter i stolen din i stua.
Selv om eg vet du ikke er der,
så kan eg nesten ta meg i å tro du er det.
Du har jo alltid vært der.
Eg passerer en tom benk,
rundt benken fylles det opp med vissent løv.
Det er senhøstes og til og med løvet dør.
Du døde da sommeren var her.
Ved graven blir eg stående en stund.
Det er plantet så fint på graven din onkel.
Selv om det er så trist at du ikke lengre er her,
så unner eg deg hvile fra smerte og sykdom som plaget deg.
Men like fullt skulle du ha vært i et selskap i kveld.
En plass er tom.
Barnebarn mangler en bestefar.
Barn mangler en far og
ei kone mangler sin mann.
<3