Så har dagen gått fint, og eg er takknemlig for det. Joda, eg har jo merket at eg har vært medisinert mer enn vanlig, for eg har vært ganske trøtt. Men hva gjør det? Det gjør jo ingenting. Alle blir jo trøtt når de må ta sterke medisiner.
Eg er bare glad for at det har gått bra eg.
Morradagen vet eg ingenting om, men den kan eg ikke gjøre noe med no uansett. Den må eg takle når den kommer.
Nå håper eg på at eg får en god natts søvn og ønsker alle andre det samme
Reisefølget mitt har begynt å sage opptenningsved så det er vel på tide å gjøre det samme 😉
I dag skulle eg slappe av…..og lade opp til i morgen.
Men det gikk overhode ikke etter planen. Allerede 8.30 var eg på telefonen med legesenteret og klarte få meg en akutt time hos fastlegen min heldigvis. Og etter en lengre telefonsamtale med min søster så var det å komme seg på beina og gjøre seg klar for legetime. Mange ganger når en skal til lege så føler man kanskje at plagene ikke er så store som da eg kjente de som verst, men ingen fare her nei, her stod det sikkert skrevet i panna på meg. Minuttene på venterommet blir i slike tilfeller som lange uker, vi er bare 3 på venterommet, godt det ikke er så mange for da føles det så tett. Vannet skvulper i plastglasset enda eg tar meg veldig sammen
Så er det min tur, og eg slipper si så mye, det er tydelig hva som feiler meg. Huff sier legen, dette går ikke, vi må finne noe som hjelper deg bedre. Egentlig kan ho gjøre akkurat som hun vil bare angsten roer seg, eg vil bare ha fred. Trykket i brystet er tungt, det er tungt å puste. Eg “hiver” etter pusten innimellom, for å få nok luft.
Ho måler blodtrykket – noe høyt, som forventet sier ho. Ho tar pulsen – den var høy, du vil ikke vite hva den er sier ho. Ho lytter på hjertet og merker godt kor klam eg er av svette.
Eg blir sendt ut på et annet rom for EKG, Og tilbake hos legen får eg beskjed om at EKG var som forventet helt fin
Vi snakker litt om de siste dagene, og ho ringer opp noen som er veldig flink innen angst og medisinering ved angst. Der avtaler ho at vedkommende må ta kontakt med henne for diskutering av hva en skal gjøre videre. Ho sier at det er ikke slik eg skal ha det, men hva gjør vi nå ? Ho sier at ho er ikke redd for at det er noe med hjerte mitt. Ho ber meg gå hjem og prøve å slappe av så skal ho ringe meg så fort ho har fått snakket med personen ho ønsker snakke med.
Ny blodtrykksmåling – blodtrykk gått noe ned. Ny pulsmåling – pulsen har også gått en del ned.
Heime får eg i meg litt mat og legger meg rett ned.
Snakk om å være sliten, skamsliten rett og slett. Plutselig er det kveld. Ojsann….kor ble det av oppladingen ??
Så er det snart natt her. Eg trenger litt tid til å bare roe noe kroppen etter denne dagen. Dagen kan nesten bli omtalt som dagen da støttekontakten selv sku hatt støttekontakt.
Hadde noen bare kunnet forklart meg hvorfor en skal bli dårlig når det minst passer seg, og hva grunnen for et angstanfall akkurat der og da er, ja da skulle de ha fått en diplom av meg. For det er ganger eg ikke skjønner noe som helst.
Men det skal ikke mye til for å forstå at det er lite passende å selv være dårlig når en følger noen som en skal være ledsager for. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å si det som det er, no er eg dårlig, full i angst. Og så bruker eg all energien eg har på å puste, konsentrert kun om pusten. Så får eg spørsmål : ” Hva er du redd for da ?” Og eg aner ikke, eg aner overhode ikke verken hva eller hvorfor.
Min mor sier så “Nei eg er ikke redd, eg har vel ikke vett til å være redd” Det er som eg ikke vet om eg skal le eller grine…..det er jo ingen av oss som har noen grunn til å være redd, enten vi har mye vett eller lite vett.
I møte med ansatte ved poliklinikken fungerte alt heldigvis okei. Eg velger å sette et lite + i margen fordi min mor gikk med på en liten ting av tilbud som de ansatte ønsket ho skulle benytte seg av. Ikke helt den store tingen, men en ting er bedre enn ingenting. Så får vi ta det litt etter litt.
I dag er det taxitur til byn med min mor. Følge har rett til å følge taxien, men må plukkes opp langs ruten pasienten skal. Taxien har ikke lov å kjøre sideveier for å hente følge heter det så fint i systemet, så derfor blir eg “plukket opp” etter veien. Står på en utkjørsel et sted og blir plukket opp….høres nesten litt tvilsomt ut men men 😉 Grå og våt tirsdag her vest
Min mor tok en demens test 1.sept og skal egentlig bare dit i dag for å få vite hva resultatet av den testen er. Eg rekner med resultatet er helt fint egentlig, men at de da foreslår noen hjelpemidler til henne igjen, slik de har gjort en gang før. Og det hjelper jo ikke for det har ho jo fått helt i vrangstrupen etter tidligere veldig uheldig hendelse fra kommunen sin side, så da kommer ho jo til å nekte tvert på alt som foreslås.
Det er da det er vanskelig å være følge. For da er en jo egentlig enig i at det er lurt med hjelpemidler, men så vil ikke min mor ha noe med kommunen og deres hjelpemidler å gjøre, og da skal en finne en balansegang der som gjør at en skal jo være enig med poliklinikkens ansatte om at det er lurt, samtidig som en selvfølgelig ikke må komme på kant med den en følger og er der for liksom. Og det kan være en hårfin balansegang mellom de to tingene.
Selvfølgelig om min mor da hadde skåret dårlig på tester, og derfor hadde en dement diagnose så kunne en jo presset mer, fordi ho selv ikke var i stand til å vurdere. Men siden ho da skårer så godt på desse testene at de ikke kan sette noen diagnose på henne , så kan en jo heller ikke stemple mennesket til å ikke være i stand til å vurdere. Selv om eg mener det hadde vært lurt både med et hjelpemiddel og et annet, så kan eg jo ikke tvinge henne og det kan jo heller ikke de ansatte ved poliklinikken. De kan bare foreslå ting for henne, for hennes eget beste liksom. Valget….. det er hennes eget.
Fantastisk morgensol gjør så absolutt noe med humøret. Ser rett i fotostativet på terrassen når eg ser ut stuevinduet, det står igjen der etter at eg prøvde å få flotte bilde av rød måne idet den kom opp i går kveld. Ikke helt fornøyd med resultatet trur eg, men har ikke sett over bildene enda. Vært ute og tatt 2 morgenbilder i full fart
Dagen starter slik de fleste torsdager de siste 10 årene har gjort, på behandling, nærmere bestemt psykomotorisk fysioterapi Kjenner godt på kroppen at i dag bør timen bli satt av til massasje og kanskje spesielt til “strekking av brystkasse” om eg kan si det rett ut. Musklene i brystkassen er knytte og vonde, ikke vanskelig å kjenne det. “Rustningen” som flere leger har kalt det er 100 % på. Så det kommer til å kjennes etter behandlingen i dag, men samtidig gjør det godt å få løsne opp litt på rustningen.
I dag datt noen ord inn i hode mitt igjen, noen ord en venninne sa for litt siden. “er det ikke på tide å avslutte den behandlingen visst du har gått der i 10 år” spurde ho, “du ser jo at du blir ikke frisk av å gå der” “Er det ikke på tide å prøve noe nytt?” lurte ho på.
Frisk???? tenker eg…..eg glemmer mange ganger å definere meg selv som “syk” Eg holder meg stort sett oppegående, fungerer stort sett i hverdagen, selv om eg aldri vet når et nytt angstanfall kommer….så er det ikke noe eg går rundt å tenker på og definerer som “sykdom” hele tiden. Eg kommer sikkert til å måtte leve med dette i større og mindre grad, det har eg jo gjort i mange år nå.
Så eg går ikke til noen behandling for å bli tryllet “frisk”, eg går for å holde kroppen i gang, løsne på den harde “rustningen” og holde maskineriet best mulig i gang.
Ha en fin dag der ute……enten dere går med rustning eller ikke 🙂
Mandag igjen , og denne gangen siste mandagen i oktober. Dagene går så fort, ukene raser av sted og månedene er over på et øyeblikk. Selvfølgelig er det ikke helt sånn, tiden går vel like fort som den alltid har gjort. Men hvorfor er det da at en føler det går så veldig mye fortere enn før ? Hva har skjedd ? Er det slik at jo tregere eg blir jo fortere føler eg tiden går? Eg har aldri klart å forstå det der. For siden tiden går i samme fart som den har gjort hele veien, så må det jo ha noe med oss mennesker å gjøre. Hører jo stadig folk sier at tiden går så fort. Klart det kan ha noe å si kor mye vi skal prestere og rekke i løpet av en dag, en uke eller en måned. Mennesker jager rundt hele tiden. Men for de da som ikke er med på det jaget, slik som f.eks meg selv, hvorfor skal da eg føle så sterkt på at tiden går så fort ?
Det føles som om tiden går fra meg…… koffor føler eg det? Det føles også som at eg ikke vil kaste bort tid, eg må bruke tiden….koffor ? Hva er det eg er så redd for å ikke utnytte…..jo tiden. Det har til og med hendt at eg har sovet til 11 , etter en natt med veldig lite søvn, og da blir eg liksom litt fortvilet over at eg har “kastet bort” tid, flere timer av formiddagen er forsvunnet liksom.
Som ungdom kunne eg ha sovet halve dagen og ikke brydd meg, nå kaster eg bort tid visst eg sover lenge. Som mor med små barn kunne eg ønsket å sove lenge om morningen, nå uten små barn “mister” eg tid visst eg sover lenge. Så kan en spørre seg selv hva som er så viktig, hva er det eg skal med den tiden som eg føler eg kaster bort? Og det er da det tragikomiske kommer…..det er slett ikke sikkert eg hadde gjort noe med den tiden om eg hadde vært våken. Kanskje eg bare hadde koset meg med et strikketøy og en kopp te på terrassen i nydelig solskinn. Men for meg hadde det vært mer verdt enn å sove i det nydelige været.
Eg har jo kommet frem til at om det er fint vær, og eg sover lenge, så har eg “kastet” vekk tid eg kunne brukt til å nyte et nydelig vær. Flere ganger har eg kjent på akkurat det….ikke det at eg har kastet vekk tid eg skulle brukt til å jobbe i hagen…. nei eg har rett og slett kastet vekk tid eg skulle brukt til å NYTE dagen. Det har blitt mye viktigere å NYTE tiden og BRUKE tiden……det er noe med det trur eg.
Og selvfølgelig kan det settes sammen med at eg vet ikke hvordan dagen min i morgen blir, og det vet faktisk ingen andre om sin dag heller. Men kanskje det er litt på grunn av at eg har en del ustabile dager at eg tenker sånn, kanskje eg blir mer fokusert på bruke dagene. Men mange tenker nok overhode ikke på slikt, en tar det som en selvfølge at alt skal være likt i morgen som det var i går. Noen bruker kanskje så masse tid og energi på å planlegge livet sitt mange år frem i tid, så masse energi at de glemmer å nyte og bruke dagen i dag. Og da er det noen kloke ord kommer inn og kan si noe i denne dur : Dagen i går er over, den kan du aldri endre. Dagen i morgen vet du ingenting om. Dagen i dag er din , bruk den.
Mange ganger står en foran valg her i livet. Små usynlige valg, så små at kanskje bare du selv vet om det, skifte av shampoo kanskje, skifte av såpemerke på badet, t-lys fra Nille istedenfor Europris. Så små valg at de blir ikke registrert noen steder, selv ikke hos en selv egentlig. Så ubetydelige…merkes rett og slett ikke.
Andre ganger tar en valg som blir registrert både av en selv og kanskje av mennesker rundt en. Kanskje du skifter avis, fra VG til Dagbladet. Eller kanskje du skifter bil, fra Opel til Volvo ? Begge er ting som blir registrert i systemet et sted. Ikke bare du selv vet om det, men også andre. Der er masse slike valg. Men dette er også veldig små valg i den store sammenhengen.
Litt større valg kan være om en skal utdanne seg til tømrer eller elektriker eller kanskje baker? Skal en tørre å skille seg ut eller skal mengden få bestemme hvem du skal være ? Skal en tørre å si fra når en ser andre bli plaget ? Skal en orke å ta høyere utdannelse selv om det betyr mer skole og mindre penger ? Skal en tørre å gjøre seg liten og si : hjelp meg eg sliter no og eg trenger deg.
Så kommer de store valgene…. de som kan være så store at det kan være vanskelig å forme dei på papiret, de som kan føles overveldene og ta fra deg energi bare ved å tenke på dei. De valgene som virkelig setter deg på prøve……. de valgene som kanskje gir ringvirkninger i 20 år fremover. De valgene som du kanskje skal måtte føle på…..kanskje…… for egentlig vet ingen noe om fremtiden. Vi vet hva som skjedde i går, og hva som har skjedd i dag, men ingen vet noe som helst om i morgen og heller ikke de neste 20 årene. Her er det en virkelig må ta valg…….
I går hørte eg noe på tv nyhetene som virkelig fikk meg til å rette blikket mot tven og komme med en oppgitt kommentar. Og eg tenkte hva i all verden slags verden er det vi er med på å lage?
Innslaget handlet om mobil og barn og spørsmålet som ble stilt var : Er det mobbing om en ikke trykker liker på et bilde som er lagt ut ? Mobber en da barnet/ungdommen/personen som har lagt ut bilde ? Les den setningen et par ganger før du så bruker litt tid på å tenke deg om før du tar stilling til det. For er det virkelig mulig, er verden kommet så langt i feil retning av vi skal kalle det mobbing om “Ola” ikke trykker “liker” på “Kari” sitt bilde ?
Uttalelsene i tv innslaget var at jo det kunne føles som en ble mobbet. Fikk en ikke mange “liker” på et bilde, så ble en usikker, fordi det var så få som trykket “liker” og dermed følte en seg utestengt, i forhold til “Berit” som hadde fått mange “liker” på sitt bilde. Barn/unge kan kanskje føle seg fristet til å fjerne bilde de har lagt ut, fordi de ikke fikk mange “liker”
Er verden blitt helt forskrudd tenker eg ? Men det er jo ikke verden som blir forskrudd, det er jo menneskene som lager verden forskrudd. Jordkloden har ikke forandret seg, den er fortsatt rund den. Det er menneskene som forandrer seg og som forandrer samfunnet. Det er vi som er ansvarlige for forandringene.
Kor tok desse barna/ ungdommene det svaret fra ? Hvor har de lært at en slik ting skal omtales som mobbing? Hva har de voksne lært ungene sine, grunnlaget som ligger i bunn for læren om hva som er mobbing og ikke? Har foreldrene lært barna sine at visst du skal bli likt så må du ha mange “liker” på det du legger ut på sosiale media. Visst du ikke får det så er det rett og slett mobbing. Eller er det barn/ unge selv som har kommet med de tankene og som dermed legger grunnlag for en ny endring av tanker? Da burde de foresatte tatt barna sine og ungdommen til side og sagt : hør her….vi kan ikke kalle noe slikt mobbing. Og tatt en samtale om hva en bør og ikke bør omtale som mobbing. Hvilken vei er egentlig barn og unge på vei?
Men visst foreldre og andre voksne der ute tenker at jo vettu : barnet mitt fikk bare 4 “liker” på bildet han låg ut, og det har skjedd flere ganger……eg føler barnet mitt blir mobbet siden han ikke får 10 “liker” slik som Hans og Nils…….ja da…..da har eg ikke ord. Men løsningen kan jo være enkel : la de slippe å ha mobil…..så blir de ikke utsatt for slik “mobbing” som det ble kalt.
Nå kan det hende eg har forenklet innlegget som var på tv, men kjære alle sammen…..skal det virkelig bli “liker” på mobilen som skal bli et nytt emne innenfor ordet mobbing. Eg mener fra innerst i sjelen at nå må en virkelig se litt på ordene vi bruker og istedenfor å lage oss en ny ting å klage over, vi bør kanskje forlange slik skolen og lærere har gjort i mange år : Mobil hører ikke hjemme på skolen, og er en nødt til å ha den med på skolen så skal mobilen ligge avslått i sekken til skolen er ferdig.
Litt sånn på kanten helt til slutt : I tvinnslaget var mobilene samlet i en kurv og når det ringte ut til friminutt var det kaos ved kurven for å få fatt i mobilen sin, for så å sette seg ute i grupper og trykke på mobilen. Dette var det ungene brukte friminuttet til, sitte på en trapp og trykke på mobiler……friminuttene som skal være for at barna skal få røre litt på seg, og strekke litt på beina. Det eneste ungene fikk var jo faktisk litt frisk luft, ikke noe av det andre som er tiltenkt med friminutt. Så egentlig kan jo bare læreren åpne 2 vinduer i klasserommet og dele ut mobiltelefonene så slipper jo elevene røre på seg i heletatt, da kom den friske luften inn og de kunne bare bruke tiden til å trykke på mobilen. Og til alle de som driver og mobber meg, trur dere ikke at eg ser at det hender eg får bare 8 “liker” på et bilde, mens Solveig får 23 “liker”. Bare vænt dere…..eg skal ikke trykke “liker ” på bilder dere legger ut heller, så kan dere få kjenne korleis det føles å bli MOBBET.
Eg håper virkelig ikke det der skal bli en ny sak innen mobbing.
Egentlig så var eg sliten kl halv 12 i dag da vi kom tilbake fra Førde, men det skulle vise seg at dagen skulle by på rikelig mer utfordring. Tenkte eg skulle nå være smart å prøve å slappe av litt men hadde bare akkurat sovnet når ene sønn min ringte. Pratet litt med han og klarte ikke sovne igjen etterpå. Tankene kvernet rundt ang møtet eg hadde vært på i dag tidlig, om tenner og kjeveortopeder og egentlig alt mulig.
Så ringte telefonen og hode skulle innstilles på en annen slags samtale og andre tanker. En skulle skru tiden langt tilbake……. tilbake til 1988……og det føles som et helt liv siden 1988. Eg var 25 år da, i 1988…… det er faktisk over halve mitt liv siden. Det er rart å plutselig skulle se så langt tilbake, stige så mange skritt tilbake og gå inn i den tiden igjen. Det er jo utrulig masse som skjer i et liv fra 1988 til 2015, da kan en jo med riktighet si at det var jo i et annet århundre, og en får også en sterk følelse av kor fort årene har gått, og kor gammel en egentlig har blitt nå.
I 1988 var eg 1 år yngre enn min eldste sønn er i dag. I 1988 hadde eg 2 barn, på 8 og 5 år.
Nå i dag i 2015 , som 52 år har eg 5 voksne barn og 8 barnebarn i alderen 0-15 år Litt av en utvikling på de siste 27 årene.
Men tilbake til telefonsamtalen…..eg gikk 27 år tilbake i tid, som om eg tok et stoooort steg bakover, tilbake i tid, og skulle se på livet . Så rart, først kommer der bare litt tanker, men etter hvert kommer det mer og mer. Eg kan gå ned til de minste detaljer som om det var sist uke. Det er sikkert noen som svever på rosa skyer gjennom livet, men mange møter jo både storm og uvær på veien og eg er nok i den siste kategorien. Men det som ikke knekker en gjør en sterkere har eg hørt.
Samtalen varer og varer, og ingen ganger var der noen pauser der en lurte på hva en skulle si, for det gikk helt av seg selv. Men ingen hadde sagt til meg at etter at samtalen var slutt skulle tiden på mobilen vise 87 minutter, og kroppen var helt gåen. En trenger ikke springe til fjells for å bli sliten, en kan ta en lett joggetur gjennom livet og være like utslitt. Ser virkelig frem til litt søvn no. En riktig god natt til alle.
I går tilbrakte eg en del tid sammen med min mor igjen. Ikke så lenge siden sist eg gjorde det, men eg skrev nok ikke noe om det da. I går hentet eg henne for å ta henne med i selskap til sitt barnebarn, tilbrakte tid i selskapet sammen, og kjørte henne så hjem igjen, med et stopp på veien hjem for å handle.
Eg kan ikke si annet enn at det var en god stemning i bilen til selskapet. Vi snakket om løst og fast men siden ho har problemer med hukommelsen så er det et typisk tegn at de gamle tingene sitter som støpt, mens nyere ting er borte. Vi pratet om ting som skjedde da eg var bare 3-4 år gammel, ting eg sikkert ikke husker egentlig, men som pga bilder eg har sett, sitter som spikret i minnet mitt. For når vi snakker om det så ser eg bildene for meg. Det er ting som aldri har blitt snakket før. Det er situasjoner og personer som eg vet med 100 prosent sikkerhet aldri normalt sett hadde blitt nevnt. Aldri hadde blitt innrømmet og aldri hadde blitt snakket om på den måten.
Hendelser i livet hennes ramlet inn i tankene, og ble snakket om. Eg stilte spørsmål om hvorfor og hvordan. Hvorfor fikk eg flere ganger svar på , men ikke hvordan. Hvordan har det seg at en husker noe, men ikke noe annet? Det er jo fra samme tidsepoke. Er det fordi “hvorfor ting skjedde” er viktig….. men “hvordan ting skjedde” ikke er viktig ?
Der kom innrømmelser på ting eg aldri hadde ventet å høre innrømmelser på. Og eg stilte nye spørsmål, på en vennlig måte…. og det kom svar.
Til slutt så var det faktisk eg som ble stille, for eg ble full av undring. Og det største spørsmålet den dagen kan eg faktisk ikke stille…. det gikk det ikke an å spørre om….. For stilte eg det spørsmålet så ble det tatt sårende opp…..så eg sa ikke mer.
