Eg har en bekjent som har slitt en del i mange år, eg vil ikke på noen måte utlevere denne personen men eg irriterer meg enkelte ganger over systemet.
Eg har gått rundene i systemet selv, både med behandlere og med Nav.
Eg har truffet mange forskjellige behandlere, og også saksbehandlere, både positive og dessverre negative, så har derfor har eg litt grunnlag.

Alle mennesker er forskjellige, det finnes ikke to som er lik her i verden. Det eg sliter med sliter kanskje ikke du med, det eg klarer si tør kanskje ikke du si, det du føler på er ikke noe eg føler osv.
Der er ingen FASIT. Selv ikke de lærde, selv ikke spesialistene, har noen fasit de kan sette på hvert enkelt menneske. Om hva , hvorfor og hvordan.
Da mener eg hva er ditt problem, hvorfor har du det problemet og hvordan fikser vi det.
For så enkelt er det nemmelig ikke.

Det er ikke alt som er like synlig, det er ikke alle som klarer snakke om alt.
Det betyr ikke at de personene har det lettere enn andre.

Men alle må vi gå de samme rundene med “systemet”, og det er jo greitt, det skal jo ikke være enklere for enkelte enn for andre. Så da blir en trakkende rundt i “systemet” år etter år. Det er behandlinger, det er utprøving, det er terapi og “you name it.”
Der kan det også føles enkelte ganger at en skal måtte være så flink.

Det kan være flink til å trene, for trening virker positivt på psyken.
Det kan være flink til å snakke, for det er viktig å få ting ut.
Det kan være flink i utprøvingen, for det er jo viktig å vise vilje til å få ting til.
Det kan være flink i å presse seg selv, for det er lurt sies det.

En bruker enormt med krefter på å prøve å være slik en “bør ” være,
klare det en “bør” klare,
prate så mye som en “bør ” prate.
Og midt inni dette så blir en satt i en ” ALLE SKAL VÆRE LIKE” situasjon.
Og kor var det at det ble slik ?
Jo det var i rundene i behandlingssystemet at det ble glemt at der ikke fantes en FASIT……..for plutselig så ble vi en av en gruppe der det ble forventet akkurat det samme av alle.

Videre blir vi av systemet plassert i utprøving av arbeidsevne. Høres veldig fint ut det ordet egentlig.
Og de aller fleste voksne mennesker vil gjerne vise at de klarer, vil gjerne få til det en skal gjøre, og vil gjerne fungere. For hvem har sagt at det er så attraktivt å sitte hjemme ?

Akkurat her skiller min og min bekjente sin historie seg.
Eg hadde jobben min der eg gikk i flere år og prøvde og prøvde, uten å komme til det punktet eg var nødt til for å kunne være i jobben der.
Min bekjente var utplassert via et Nav system, og der fikk du en viss tid på deg til å komme til 50 %, nådde du ikke det målet innen tiden, så ramlet du utav systemet.
Målet der var ut i jobb, minimum 50%, innen kort tid.

Utplasseringsstedet der personen var utplassert 6 mnd var veldig klar i sin tale om at personen hadde vist stor vilje til å prøve men ikke hadde sjanse til å klare målet og at personen gikk på stor akkord med seg selv og at det var veldig synlig at det kostet altfor mye krefter.
Legen til vedkommende mener det samme.
Så kommer behandlingssystemet der personen sitter i gruppesamtale 1 gang pr uke med sin uttalelse, og de sier at slik de kan se det kan vedkommende jobbe.
DA KAN EN BEGYNNE Å LURE.

Samme dag som eg får høre om uttalelsen personen har fått fra behandlingssystemet ligger der en gratisavis i postkassen min.

Hele forsiden roper mot en : DRUKNER I SØKERE !
Videre står det : Det vert stadig vanskeligere å komme seg innatt på arbeidsmarknaden. Arbeidsløsheten stiger og det blir stadig færre jobber å kjempe om. Dei som søker etter arbeidstakere drukner i søknader. Nå må du som arbeidssøker skille deg mer ut enn noen gang.

Og mine store spørsmål blir : 
HVORDAN i alle dager skal min bekjente selge seg selv på arbeidsmarkedet ?

Skal vedkommende være ærlig å si at nei eg klarer bare f.eks 6 timer i uken,
og det bør være fordelt på 2 dager, helst med en dag imellom så eg har en sjanse til å hente meg inn igjen.
Det kan også hende eg har en veldig dårlig dag når eg skal på jobb så da klarer eg nok ikke stille opp.

HVORDAN i all verden skal vedkommende skille seg så positivt ut at vedkommende hadde hatt en sjanse?

HVOR er bedriften som vil ansette vedkommende?

Der blir en stol mindre i et selskap som holdes i dag.
En latter mangler, et varmt smil og en stemme.
Det var så plutselig at den tanken slo meg mens eg kjørte på vei hjem.
Den slo så hardt at eg blinket meg av hovedveien
for så å fortsette gamleveien hjem.

Eg stoppet på høgden ved gravplassen,
låste bilen og ruslet inn porten.
Selv om eg ikke har noen blomster med meg
så vil eg bortom en grav en tur.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Det er dager eg enda ikke skjønner at du ikke lengre sitter i stolen din i stua.
Selv om eg vet du ikke er der,
så kan eg nesten ta meg i å tro du er det.
Du har jo alltid vært der.

Eg passerer en tom benk,
rundt benken fylles det opp med vissent løv.
Det er senhøstes og til og med løvet dør.
Du døde da sommeren var her.

Ved graven blir eg stående en stund.
Det er plantet så fint på graven din onkel.
Selv om det er så trist at du ikke lengre er her,
så unner eg deg hvile fra smerte og sykdom som plaget deg.

Men like fullt skulle du ha vært i et selskap i kveld.
En plass er tom.
Barnebarn mangler en bestefar.
Barn mangler en far og
ei kone mangler sin mann.

Ny dag = Nye muligheter

Ja heldigvis får en si, eg er veldig glad for at dagen i dag ble bedre enn dagen i går.

Det var kanskje noen som kvapp i går når eg plutselig låg ut et slikt innlegg , eg har jo ikke lagt ut noe om angsten min på den måten før her. Men eg skriver jo om det som skjer….og slik var dagen i går.
Kanskje noen som kjenner meg vil synes det er dumt at eg skriver slik, men eg skriver akkurat slik det er og eg skriver om meg selv. Og like godt som eg snakker åpent om angsten min, så kan eg skrive om den.
Og eg behøvde ikke tenke meg om engang for å vite hva eg skulle skrive om i går, det kom helt av seg selv.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Eg skriver ikke om angst fordi eg vil få andre til å synes synd i meg, overhode ikke.
Det er ikke synd i meg, eg lever stort sett helt greitt med angsten, det finnes medisiner, det finnes venner og familie, så eg skal ikke klage.
Selvfølgelig setter angsten begrensninger for meg, den utfordrer meg på det minst tenkelige , den er lur skjønner du…..plutselig dukker den opp. Den ringer ikke onsdag og sier  ” eg tar meg en tur innom på fredag eg.” 
Og om eg har planlagt noe, gjort forberedelser, avtalt noe og tenker dette blir kjekt……. så kan eg møte angsten når eg åpner ytterdøren. Den flytter seg ikke til side da og sier….”ååh okei hadde du en plan, ja nei da kan eg komme igjen i morgen ettermiddag.”

Å nei du, den styrer og herjer, og vinner eg kampen da så er det slett ikke sikkert eg orker å gå ut allikevel. For er det en ting angsten kan….så er det å stjele energi.
Visst du har sett på en boksekamp så er det jo sjelden den bokseren som vinner føler seg kjempesprek og rask etter en kamp. Nei da er en sliten.

Eg kan også bruke mye energi på å prøve å holde angsten unna de gangene eg kjenner uroen som om det blåser opp til kuling. Det kan brukes mye krefter på å skaffe motvind, og prøve å roe kroppen så kulingen stilner av før den treffer meg.
En blir like sliten av det, for en bruker masse krefter, selv om ingen ser det.

Men eg utfordrer angsten også, eg er jo nødt til det.
Visst ikke så blir eg sittende og eg taper, og taper eg mot angsten hele tiden så kommer eg meg ingen steder til slutt.
Til og med i dag, selv om kroppen har vært sliten, så har eg utfordret angsten.
For andre gang i år har eg sotte aleine midt i et handlesenter og spist en Big Bite.
Waooow vil noen kanskje si…. du er jo bare teit, er du syk eller ???
Ja eg har angst vil eg svare da.
Og eg liker ikke å gå i handlesenter , visst eg skal noe der så gjør eg det eg skal i full fart og så er eg ute av senteret igjen før du har fått tenkt deg om.
Det går lettere om eg ikke er aleine, men det virker også inn hvem som er med meg.

Etterpå skulle eg gjøre et forsøk på å kjøpe meg et par sko.
Skulle jo være en smal sak å fikse det, men så lett er det ikke. Svetten renner og det hadde jo vært så mye enklere visst det bare hadde vært 4 par sko å velge mellom, men neida masse masse sko.
På toppen av alt måtte mobilen ringe, men det var jo like godt, for da fikk eg jo sagt høyt at eg var stresset og svetten rant og at eg visste ikke om eg klarte være på butikken lenge nok til å finne meg sko.
Ekspeditøren hørte det jo, så da slapp eg jo liksom si det direkte til henne samtidig som at ho forsto litt mer av hvorfor eg tørket svette i panna hele tiden.
Sko ble det, så eg vant den runden 🙂
Ikke alltid eg taper nemmelig 🙂

Siste uken har eg kjent en del på angsten. Det gjør noe med meg kjenner eg, eg blir frustrert , redd, sint og så inderlig lei av den dritten.
Kan eg ikke bare få være i fred fra den uroen?
Og hadde det bare vært uroen så skulle eg kanskje latt være å bli så frustret, men når det virkelig begynner å styre på med kroppen…ja da blir eg så inderlig fortvilet og frustrert.
Uroen har øket i omfang og topper seg fredag.
Når en sitter helt dønn rolig og ikke noe skjer rundt en, ikke noe som helst som en kan forstå kan trigge kroppen ….og så plutselig starter noe som en overhode ikke forstår.
Det prikker, det renner strømninger gjennom deler av kroppen, prikkingen øker i omfang og en mister følelsen i deler av kroppen.

Og det eneste som en absolutt bør fokusere på , det er å puste……..puuuuuuuste inn rooolig og puuuuste uuut roooolig. Konsentere seg om bare å merke pusten….ikke alt det andre som skjer rundt i kroppen.
Legge til side følelsen av å besvime……legge til side alt som renner rundt og alt som gjør at panikken prøver å ta deg. Legge til side redselen for hva det er som skjer nå som eg overhode ikke har kontroll over. Panikken stiger, ubehaget stiger…..men en må holde seg i en liten boble….der alt handler om å fokusere på å puste.

Det går over….ta tiden til hjelp…puuuust…… det går over til slutt.
Prøv å ikke tenk….ta det heeelt rooolig, bare fokus på pusten.
Hvor lenge har eg prøvd å bare puste, og ingenting annet ?
Aner ikke…tidsperspektivet er borte i en slik setting…det føles som år og dag.
Har det bare gått 5 min?
Det føles som lengre , mye lengre.

Så sniker det seg en skikkelse inn i bakhode……
eg aner ikke hvem den skikkelsen er… men den skikkelsen er ikke den samme som forteller meg at eg må bare fokusere på pusten og å puste rolig.
Denne skikkelsen er mer panisk…..
tenk om det ikke går over, tenk om det er noe mer denne gangen enn alle symptomene som gjentatte ganger har fått meg til å havne på legevakten.
Pust….bare pust….det er bare angsten som herjer med deg.
Men hvem kan garantere det da? Hvilke garantier har eg for det?
Ingen.

Innimellom all fokuseringen på å puste merker eg at eg prøver å berolige meg selv med at det er ikke noe alvorlig, du ble sjekket alvorlig sist for 9 måneder siden ved siste sykehusinnleggelse.
Men eg merker at mellom mine tanker og angsttankene er der en stooor elv som renner.
Vi er overhode ikke på samme side vi to nei……
eg og mine beroligende tanker står på ene siden,
på andre side står angsten !
Og midt imellom kroppen…. som vannet som blir slengt rundt mellom steinene.
Litt til ene siden av elven, litt til andre siden.

Uværet roer seg litt, og en er så inderlig sliten.
Er stormen med angst over for denne gangen?
Kommer det mer ?
Hvem vet ?
Ingen.

Eg er sliten
men pusten er rolig.
Kroppen er rolig,
eg har normal følelse i hele kroppen.
Akkurat nå handler alt om å nyte følelsen akkurat nå.
Snakk om å måtte være fleksibel.

Fredag og helg 🙂
Og helgen starter tung og grå værmessig, men eg vil ikke ha ei tung og grå helg.
Eg vil ha smil og gode samtaler, eg vil ha farger, smil og latter.
Men det kommer ikke rekende på ei fjøl med været skjønner eg,
her må en nok legge til både velvilje og innsats selv.

Det hjelper ikke å se ut vinduet.
Tenker på de menneskene som blir veldig fort værsyke, og som ikke klarer se farger ut vinduet i dag.
En blir jo ikke videre glad av å sitte å se ut vinduet, vil det bli en tung dag?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Kanskje en må gå litt tettere inn på ting, istedenfor å bare se alt på avstand ?
For det finnes farger der ute, det finnes latter og gode samtaler,
men kanskje en må gjøre en innstas for å se det og for å få det.

Det er vel mye opp til hver enkelt, ens vilje og ens energi, hvor mye farger en får se.
For det er nemmelig ikke alltid bare viljen det står på. Mange vil så gjerne, men har ikke energi til å ta fatt i det, eller kanskje en ikke tørr. En må kanskje fjerne seg fra sin trygge situasjon og ut på leting.
Av og til er det nok veldig vanskelig, men det kan godt være at fargene er nærmere enn du tror.
Se deg rundt.
Ikke bare med et likegyldig blikk for så og si : nei eg såg ikke noe, det var jo bare grått og trist.

Se en gang til,
se med et søkende blikk,
se med et blikk på leting etter en fin helg.
På leting etter farger, for farger gir glede.
Gråhet har aldri gitt glede.

Ikke engang som den populære fargen grå er i malingens verden, gir den glede.
Eg synes selv grå farge er fint, men aldri har eg sett grå og tenkt : Oj for en glad farge.
Lukk meg inne i et tomt rom med grå vegger en helg og eg vet eg hadde blitt tung til sinns.

Så prøv å se en gang til,
eg skal i alle fall prøve 🙂
Ønsker alle en fin helg !

Dagen ble til kveld og kvelden til natt så fort at eg fikk det ikke med meg.
Derfor sitter eg altså her no.

Dagen har vært fylt med så mye forskjellig at nå er hode ikke klar til å sove.
Noen ønsker kanskje bare litt oppmerksomhet.
Oppmerksomhet, å være oppmerksom på annet enn seg selv og sine egne interesser……
hvorfor er det så vanskelig for enkelte ? Å bare stoppe opp, lytte, og prøve å forstå, selv om det ikke nødvendigvis handler om en selv. Prøve å forstå, prøve å gi oppmerksomhet.
Det trenger ikke bli en stor stor jobb.
Det trenger ikke ta timesvis, fordi en må ta seg ekstra sammen og vise litt oppmerksomhet.

Det handler vel mer om å gi  mange små øyeblikk, som i den store sammenhengen nesten ikke merkes,
men allikevel så blir alle de små øyeblikkene til noe større for den som mottar.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

I morgen kan det være du som trenger litt oppmerksomhet tilbake.
Og den som får gir lett tilbake.

I gamle dager fantes ikke renovasjonsavgifter….og heller ikke bossbiler.
Avfall ble gravd ned i jorden, eller rett og slett bare sleng fra seg på steder en ikke kunne bruke til noe.

Slik som denne skoen.
Hvor har den tråkket ?
Hvilken historie kunne denne mosegrodde skoen fortalt oss.
Var den blitt brukt til hverdags , tråkket rundt i nærmiljøet,
eller har den blitt brukt ved festlige anledninger og begravelser?
Har de vært kjøpt inn til en brudgom ?
Uansett så har de tydeligvis gjort jobben sin for lang tid tilbake, for så å ha blitt kastet, ikke i et boss spann, men i naturen, heller ikke blitt grav ned, men blitt skjult av mose og blader i løpet av årene.

Det er mine barnebarn som har funnet gjenstander.
Men en trenger ikke være barn for å føle at slikt er skattejakt. Det er spennende, en vet aldri hva en kan finne. Selv har eg gravd opp fra jorden masse flasker og litt forskjellig annet. Det var fra et sted der avfallet ble gravd ned i hagen. 

Hva dette er det vet eg ikke, et lokk ser det jo ut som, med handtak.
Men så er det den andre tingen som står på lokket som gjør at eg ikke kan si eg vet hva det er.

Gamle trær er fascinerende synes eg, det gråhvite “skjegget” synes eg er både flott og spesiellt.
Sent på kvelden rett før det er mørkt kan det virke skummelt å gå steder med masse slikt “skjegg”

Murer lagt med hender for lang tid tilbake. 
Så flotte og sterke, står like flott i dag som da de ble bygget.
Kor mange mennesker har gått inn og ut den åpningen der, jobbet og slitt for å holde liv i en gård og menneskene der?

Det er spennende å gå å se på slike ting og lure på livet som har vært der.
I dag er alt så lettvint i forhold til tiden på bildene, jovisst kan vi slite i dag, både med jobb, helse og mye annet. Men du verden så enkelt vi kommer til ting i dag, vi går bare på butikken og kjøper det vi vil ha.
Kjøper f.eks de 10 potetene vi trenger og vi kan velge av flere sorter. Vi trenger ikke ta greipa og gå i åkeren for å spa opp ei halv bøtte poteter.
Gulrot både økologiske og ikke økologiske….bare til å velge og vrake.
Bare å kjøpe og spise, det finnes mer på butikken.
Vi trenger ikke lære ungene opp til å spare på noe som helst, det er bare å kjøpe mer.
Så lenge vi kommer oss til butikkene så er det bare å kjøpe mer.

Men midt oppi alt så tror eg vi har mistet noen viktige verdier.

Eg skulle ønsket disse veggene kunne snakket og fortalt oss om et annet liv, om hva de hadde sett.
Men de er helt  stille.

Så kom mandagen etter natten med supermåne og blodmåne som eg ikke såg noe av.
Men det ble en utrulig natt der eg til slutt nesten ikke visste om eg var våken eller ikke.
Hadde planlagt å være våken fra ca kl 03 så burde jo absolutt ha komme meg i seng før kl 00.30.
Alarmen ble sett på 03.15 og så våknet eg i panikk med mareritt 02.25 og da var det å roe ned kroppen og så skyndte seg å sove litt.
(Har veldig dårlig erfaring med å skynde meg å sove)
Oppe 03.15 og ut….neida masse skyer.
Ny alarm ble satt….03.45
Opp og ut for å se, litt måne men fortsatt for mye skyer for fotografering.
Alarm 04.10…
Ut igjen, neida ikke noe bedring av skyene
Alarm 04.30
Ut , ser jo ingen måne i heletatt, føler meg helt omtåket og skjønner ingenting.
Gikk nesten rundt meg selv for eg forstod ikke noe
Alarm 05.00
Ut og leter etter månen men ser ikke noe som helst den veien månen skal være.
Bak meg på himmelen er det stjerneklart…..
mot månen…ingenting

Da gav eg bare opp, for eg var så omtåket at eg nesten ikke visste om eg var våken eller om eg sov.
Så det ble ingen bilder av blodmåne for min del, bare bilder av månen tidlig på kvelden.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Etter en slik natt startet eg dagen med alarm kl 8.50
Full fart dag som støttekontakt hele dagen, avsluttet med en tur innom til min bror som har bursdag i dag, så kommer eg heim kl 19.30.
Er vel nesten bare å finne sengen og håpe på en natt med masse søvn.

Ja så er det helg og eg har rydda litt her og der, kjørt rundt litt med støvsugeren og no satt eg meg rett ned litt med eine foten høgt.
Som lyn fra klar himmel begynte eg plutselig å verke noe voldsom i foten onsdag kveld.
Sleit meg gjennom torsdagen, men i går ringte eg lege. Smertene minnet veldig mye om smertene eg hadde i den andre foten da eg i løpet av ca 2 år hadde 4 brudd i den. Og nei, eg hadde ingen beinskjørhet som alle snakket om, eg var og fikk målt det og alt var okei sa dei. Men det var den gang.

Legen ville jo sende meg på røngten, men eg ville ikke det. 3 av de forrige brudda viste ikke på røngten, men de viste på MR. Så da blir det MR, men det må jo henvises, og legen satser på at eg skal komme til innen en uke. Så går det litt over en uke før legen får svar fra MR.

Så om 14 dagers tid forhåpentligvis, vet eg om det er brudd…..eller ikke 🙂
Der virker jo litt teit det da, men men, egentlig betyr det ikke så mye. For behandlingen ved brudd nede i foten  slik eg hadde sist,er som regel avlastning, de gjør ikke noe med det.
Visst det ikke er brudd kunne det være en betennelse, så eg er no allerede i gang med en kur i tilfelle det er det.
Uansett…..det handler om å avlaste foten….så går det seg til etter hvert.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Visst eg stopper opp et øyeblikk og tenker meg om, så blir eg veldig veldig overrasket over ting som liksom ikke snakkes om i 2015. Det føles av og til som om en ikke er kommet en dag lenger enn når eg var tenåring.
Samtidig så er en kommet milevis lenger. Eg er jo en fossil……..vokst opp med  kun nrk, ikke pc, ikke mobil og sikkert knapt avis vil enkelte si.
Mye sant i det forresten.

Verden er jo komme mye lenger nå.
Åpenhet om alt er jo blitt så mye større, tven har fått mange kanaler, forskningen har gjort mange gjennombrudd siden eg var liten, vi har flere mobiler pr husstand, vi leser aviser over noe som heter internett, eg og mange andre sitter akkurat nå og trykker på en pc.
Vi sprer rykter om personer, vi har sterke meninger om rett og galt, vi henger ut mennesker som ikke følger vårt A4 system.
Samtidig så forundrer det meg at når vi har fått så stor åpenhet….. koffor føles så mange ting tabubelagte ? Kvifor skulle det være like vanskelig å snakke om enkelte ting nå, som det var på 1970 tallet ?

Ta f.eks ordet “kreft”…… ordet “sex”….. og ordet “død”
Tre så små ord men du verden for en virkning de ordene har.
“Skumle” ord.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kreft, så utrulig mange rundt oss i hverdagen blir rammet av kreft.
Unger, ungdommer og voksne.
Kreften har ingen alder, den kan komme visst den kommer.
Ingen vet. Kanskje det er derfor den er så skummel å snakke om ?
Og vi snakker om kreft og død, vi tenker kreft og død.
Men får vi virkelig med oss hvor mange mennesker som i dag blir friske igjen, som lever mange mange år ?
Får vi med oss at mange mennesker får mange flere leveår enn de hadde fått for 50 år siden?
Får vi med oss hvor flinke de som jobber på alle landets sykehus er, hvilken omsorg de gir og hvor mange mennesker som overlever det som tidligere var ensbetydet  med død?

Avisene skriver ikke om det, om alle som blir friske……
men vi ser STORE overskrifter om de som tapte kampen.

Sex, der er eg usikker på om det har skjedd noen revolusjon på lik linje som det har med  f.eks mobilen.
Vi startet med en stor klossemobil, og bærer nå på mobil som veier noen gram.
Litt usikker på om åpenhet om sex har forandret seg like mye. Sex, det er skummelt det, eller flaut, eller pinlig eller ett eller annet.
Eg tror faktisk at det finnes mange som fortsatt gjør sine “ekteskaplige plikter” uten at den andre part vet noe om det. 
Og det tragikomiske opp i alt sammen det er jo at uten sex så hadde ikke eg kunne sotte her å skrive, og du som leser kunne heller ikke ha lest dette.
Men det skumleste av alt….ja det er å snakke om det.

Død, det er jo bare trasig.
Og ja, det er trist, veldig trist. Og død er en ting som vi fjerner oss fra, fordi det er vondt og trist.
Men det er jo godt at det er trist , for hadde det ikke vært trist så hadde vi ikke hatt følelser og vi hadde ikke brydd oss. Men vi bryr oss, derfor er det tungt.
Det er slik det skal være.
Men å snakke om døden , gjør det mye mindre skummelt. 
Eg husker engang, glemmer aldri det, når ene datteren min sa til meg : Mamma, når du dør…..kan eg få dette bildet da? For et utrulig flott spørsmål, og svaret gav eg med en gang. ” Ja, det kan du. Vi setter en lapp bak på bildet her, med ditt navn på, så skal eg si til de andre at det er fordi du skal ha det.”

Det er mye usikkert i denne verden men en ting er helt sikkert…..
Blir du født……så kommer du til å dø.

Ta vare på dagene.
Ingen kjenner dagen før solen har gått ned.