Klokken har bikket over midnatt…
og vi skriver nå 28 april.
For bare kort tid siden skrev vi 27 april.
Min mors fødselsdag.
For 1 år siden på den dagen var vi samlet,
barna, noen av barnebarna,og et av oldebarna….
og feiret hennes 78 årsdag sammen med henne.
I dag på hennes 79 årsdag var det helt annerledes.
Ingen oldebarn, ingen barnebarn.
Ikke i hennes hjem der en måtte lufte til stadighet
fordi ho alltid hadde det så varmt,
men utenfor en avdeling for mennesker med demens sykdom,
ute fordi vi plutselig er i en tid med Corona virus.
På avstand….
grunnet redsel for smitte for de svakeste,
de med aller dårligst immunforsvar.
“Kan dere ikke komme inn ?”
Nei vi kunne ikke det.
Men det tror eg ikke ho klarte forstå.
For når en egentlig ikke klarer forstå hva som skjer med en
hvordan skal en da kunne forstå noe noen sier
om at det er ikke lov…..vi får ikke lov,
på grunn av Corona viruset ?
Ho har jo aldri hørt om Corona virus
og som en person med demens sykdom så har ho ingen evne til
å forstå hva vi mener
og hva det er.
“Ja men kan dere ikke komme inn da?”
Nei det går jo ikke….
vi kan jo ikke det.
Så var vi like langt igjen.
15 minutters besøk utendørs….
2 meters avstand,
for noen som ikke forstår hva som skjer?
Det er frustrerende.
Og for oss som forstår….
var det også frustrerende.
Enorme forandringer…
i sykdomsutvikling
og i verdensbildet i dag.
Og midt oppi det hele føler eg faktisk at det er godt
at ho sikkert ikke husker når ho våkner til en ny dag….
at i går var det hennes 79 årsdag,
og at det sikkert var den merkeligste feiringen av dagen sin
ho har hatt.
Nok en fin vårdag i vest er over og kvelden er komme.
I kveld hører eg på direktekonsert med Bare 1… masse fin musikk.
Har hatt to dager der eg har følt meg veldig sliten i kroppen,
hode sier en ting
men kroppen sier “orker ikke” mye.
Og kroppen har nok fått bestemt mest føler eg,
det har blitt mye stillesitting,
hviling og soving.
Ikke så veldig ønskelig akkurat men eg har klart å høre litt på kroppen.
I dag var det litt bedre og eg hadde en levegg eg absolutt skulle ha fått malt,
men det satt temmelig langt inne.
Det endte med at eg gikk ut og malte frontveggen på drivhuset
følte nesten det var mer trass enn vilje….
og såååå
malte eg leveggen !!!!!
På begge sider.
Og da klarte eg gjennomføre det eg burde og skulle !
Formen er blitt gradvis bedre
men kjenner godt at det er en lang vei frem dit eg var.
Det er endel ting som er veldig annerledes nå….
men det skal gå seg til sies det…bare å vente og se.
Eg vet jo ikke om eg skal dit eg var,
men det er jo det eg har å forholde meg til liksom.
Ellers så savner eg veldig mye å få være med ungene mine kjenner eg,
unger og unger….
alle er jo voksne
men for meg blir de jo alltid mine unger.
Eg skulle ha vært både i Loen…
der lille Ronja har både vokst mye og nå kryper og er klar til å reise seg.
I Florø..
der nytt barnebarn er på vei og der er 5 barnebarn eg ikke har vært med på lenge,og i Norddalsfjorden…..
De siste ukene har eg lest mye om bobilfolk som ikke har fått kommet seg på tur fordi campingplasser har holdt stengt og også at en ikke skulle forlate kommunene for å reise på turer.
Og det har vært både tristhet og irritasjon fra veldig reisetrengte bobilfolk.
Men neida langtfra alle….
veldig veldig mange tok påskeferien i bobilen hjemme i sitt eget tun
og all ære til de som evnet å nyte dagene slik,
tommel opp.
Og så kom også tiden der bobilparkeringer og campingplasser kunne lette litt på forbudet
og si at okei….
nå kan fastboende med vogner og også bobiler få lov til å komme.
Men de må bruke sitt eget toalett,
sin egen dusj og sin egen vask ….
for på grunn av smittevern så må sanitærannlegg holdes stengt !!
Og hva skjer da ?
Jo kommentarer om at det er jo ingen vits i at campingplassene åpner når en ikke får bruke sanitæranlegg,
får dusje og gå på toalettet til campingen.
?????
Nå har eg bare brukt eldre bobiler men de har toalett og eg regner det som rimelig sikkert
at nyere bobiler har den tingen også.
Kan en ikke bruke sitt eget toalett ?
Er det for vanskelig og ekkelt å bære ut sin egen dritt?
Av og til kan en virkelig begynne å lure.
Og eg må bare beklage men eg blir helt satt ut rett og slett.
Eg har til og med lest at det er helt sikkert ikke noe problem med å ha sanitæranlegg åpne
om bare eierne av stedet vasker skikkelig godt.
???
Så eierne av campingplassene skal jobbe enda hardere med vasking og desinfisering av sanitæranlegg
slik at en slipper å bruke sitt eget toalett ?
Selv om hver enkelt bobil har toalett ?
Fordi bobileierne evt. skal slippe sjenerende lukt
eller jobben med å tømme sitt eget toalett ????
Hvor egoistisk går det egentlig an å bli ??
Det er rett og slett utrulig synes eg.
Eg las en overskrift på et blogginnlegg før eg startet å skrive her,
der stor det :
Visst pokker skal foreldrene sende ungene på skolen…..
og min første tanke var :
Visst pokker skal alle sanitæranlegg på campingplasser være stengt !
Og i lang tid fremover tenker eg.
Selvfølgelig.
Eg lurer på hva som hadde skjedd om noen ble smittet på en tur på en campingplass ?
Hadde vedkommende tatt skylden på seg selv ?
Siden vedkommende ikke gadd bruke sitt eget toalett i bilen,
fordi det kanskje var mer praktisk å bruke campingen sitt toalett og campingen sin dusj.
Nei eg tror ikke det,
det hadde blitt et ramaskrik og oppslag i aviser
om at vedkommende hadde blitt smittet på en campingplass….
trodde en var trygg for smitte …
deres feil…..
osv.
Mange ser ikke annet enn seg selv…
og det er fryktelig trist.
Og ikke minst skremmende…
når vi er midt i en krise.
Ha en fin kveld videre,
og til deg på bobiltur….
bruk ditt eget sanitæranlegg.
Det er derfor det er der!!
Håper dagen har vært fin og at mange har brukt tid i hage
og i drivhus.
Det er terapi i å jobbe i hagen
og ikke minst å få ting til å vokse og gro.
Denne våren er veldig annerledes for oss alle,
også for meg.
Ikke minst grunnet Corona viruset som har gjort dagene annerledes
for oss alle.
Det har gjort til at eg har vært mye mere hjemme enn eg pleier være,
og hva gjør en da ?
Jo eg har sådd mye mer frø enn eg har gjort de siste årene.
Tredje runde med såing av frø står nå på kjøkkendisken…
eg må vel 5 år tilbake for å ha sådd så mye.
Og i drivhuset vokser og gror det,
mange Fuksia har blitt store og frodige og i år har eg
også vært så mye hjemme at eg har kunnet knipe nye skudd mye mer,
og derfor fått mye tettere planter.
Eg hadde meg faktisk en runde senest i dag og knep av nye skudd på endel planter
og da kan en jo regne ca 6 uker fra i deg før det blir blomstring
på de plantene.
Men det kan jo passe greit det,
for da er vi jo kommet i starten på juni måned.
Det har vært en dag med nydelig vær her hos meg,
så herlig med slike dager.
Håper det er mange som har fått nyte godvær i dag 🙂
Vært ute og heklet endel i dag,
og selv om det klør i fingrene etter å jobbe med tyngre ting i hagen,
så har eg faktisk klart å ta det rolig i en stol
nesten hele tiden.
Det er faktisk nesten en jobb i seg selv det når det gjelder meg,
for eg er ikke god på å sitte i ro når eg ser ting som kan gjøres.
Så…. eg må iallefall ha noe i hendene
noe å gjøre på.
Klarer ikke bare sitte å se ut i luften
uten å gjøre noe som helst.
Da ble det et teppe som skulle ferdigstilles da,
det var jo en grei ting å jobbe med.
Men det eg ønsker å vise i dette innlegget
det er et teppe eg gjorde ferdig for snart 3 uker siden.
Det første bildet her er faktisk tatt i juni 2018, så da sier det seg selv at det har tatt sin tid
Det har vært stille fra meg på bloggfronten siden innlegget eg skrev og postet 5.april kl 00.03,
beste dagen eg hadde hatt etter operasjonen og alt gikk bare rett vei.
Kunne jo bare bli bedre dag for dag var tanken eg tenkte…..
så feil eg tok akkurat da.
Ingen visste da at 2 timer senere på natten skulle
eg være i en ambulanse med fulle sirener.
Sliten men veldig fornøyd over å føle meg såpass bra at eg hadde fått gjort litt den dagen,
postet eg innlegget og begynte å tenke på å legge meg.
Skulle bare henge opp et dynetrekk eg hadde vasket
og da stoppet kroppen opp å virke som den skulle.
Eg har ikke klart å skrive noe om det før nå,
tok endel dager før eg klarte å snakke om til og med,
for det ble en traumatisk natt og eg har brukt tid på å selv klare å bearbeide ting i hode….
for så å snakke mer og mer om det.
Fortsatt står det for meg som en traumatisk opplevelse og det tror eg det vil være lenge,
men jo mer en jobber seg gjennom det og jo flere dager som går så blir det lettere å snakke om.
Hadde det som skjedde vært angstrelatert kunne eg lettere taklet det,
for det har eg jo mange års erfaring med å kjenne på og kjenne igjen,
men dette var ikke angstrelatert,
dette var motsatt.
Ved angstanfall jobber kroppen på høygir…….
da dette skjedde jobbet ikke kroppen, den mistet kreftene totalt,
det var som om en kjente kreftene forsvant utav kroppen,
ut til ingenting,
og eg bare seig om.
I samtale med legevakt og ambulanse er det noen sekunder som er borte for meg mellom sengen og ytterdøren der eg ligger på kne på gulvet og strekker armen opp mot låsen for å låse opp døren,
etter det blir eg bare liggende.
Bare prøver å puste og kjenner at det finnes ikke krefter til noe i kroppen.
Så starter det eg føler er kaos, så mye som skjer….
ambulansepersonell kler seg i smitteklær og masker,
for de vet jo ikke hva dette er og kan ikke komme inn uten verneutstyr,
målinger,
prating…..
og eg orker nesten ikke prate,
merker selv at eg prater veldig sent….det er jo ikke krefter til det.
Med det de kaller segl blir eg båret ut og lagt på båre og videre inn i ambulanse,
hvor det måles og måles på både det ene og det andre.
Eg får med meg alt som skjer,
men orker ikke holde øynene åpne mye,
men eg ser til siden…
ut gjennom sidedøren på ambulansen og ser et bilde der,
av mørket,
en åpen ytterdør og lys i gangen,
og i døren står eldste barnebarnet.
Eg tror det er et bilde eg vil se for meg resten av livet egentlig,
det føltes så sterkt.
Så starter turen til byn,
først settes det på plass nåler begge armer,
klargjort for både evt operasjon og annet,
så ruller bilen avgårde mens de styrer på og jobber med meg hele tiden med gjentatte spørsmål om eg er våken….
om eg hører de…..
ja eg er der, eg hører og ser….
men eg klarer ikke mye mer enn det.
“Du må gi på litt” sier ene til sjåføren og får til svar at dere må få på dere seler.
Det måles og måles,
blodtrykket synker enda mer sier de…..
56 over 30 nå.
Eg vet eg sa til de 2 ganger at eg tror eg dør nå,
eg forsvinner.
“Vi må hjelpe med trykket ” sier de og kobler til mer utstyr,
og få opp beina,
så starter de med å pumpe for å prøve å få blodtrykket høyere.
“Gi gass”
“Vi kjører til Haukeland”
Ringer opp Haukeland og repeterer “kode rød”
Det var som om eg nesten skulle ønsket eg ikke husket alt som ble sagt,
men selv om eg gjorde det var der ingen plass for angsten.
Ved angstanfall stiger blodtrykket fordi det jobbes så inni kroppen,
men her var det jo langt langt fra høyt blodtrykk.
Ankomst sykehus og Corona telt først,
ambulansepersonellets smitteklær må av,
og der står en haug med leger,
sykepleiere og hvem vet hva.
Og eg fryser,
eg er iskald og skjelver.
Det blir hentet 3 varmetepper og sprøytet inn steroider.
Det snakkes om mistanke om hypofysesvikt.
Kroppen var så kald,
og når 12 glass blodprøver skulle tas ble det en hel jobb
ettersom blodårene var krøpet helt sammen
og kroppen skalv både av kulde og steroider.
Og alle jobbet på ,
noen med å finne blodårer som kunne brukes,
andre med ultralyd,
og masse ting på en gang.
Så litt etter litt ble det mindre mennesker rundt meg,
det var de med alle blodprøveglassene som kjempet lengst
men til slutt var det bare en sykepleier igjen.
“Ja så var det bare oss to igjen ” sa ho…..
” en etter en forsvant, nå er du plutselig ikke så populær lenger.”
For min del kjentes det helt okei ut for eg var totalt utmattet,
men nå hadde eg iallefall fått tilbake blodtrykk.
Så var det Corona testingen og deretter ble eg trillet inn på isolat til svar på testen var klar.
Der inne på isolatet kom følelsen av angst og det var ikke vanskelig å se
siden eg var koblet til blodtrykksmaskin,
for hver måling sted blodtrykket.
Ved måling på 176 over 102 lurte sykepleieren hvordan eg følte meg
og eg sa at eg kjente jo kor kroppen jobbet med angsten da
så da ble det å få beroligende og blodtrykket roet seg da ned igjen.
Etter 6 timer på isolat og negativ Corona test ble eg flyttet opp på Medisinsk avdeling,
der det ble tatt prøver og målinger i flere dager før eg reiste heim onsdag 8. april.
Konklusjonen ble at det var ikke hypofyse svikt,
eg hadde hatt blodtrykksfall
og de kunne ikke finne noen konkret grunn for det.
Hjertet ble sjekket med mange EKG målinger og til slutt CT.
Fikk Cortison tabletter som eg skulle ta 1 uke i første omgang + sovetabletter siden eg sov så lite.
Hjem til påske…
det burde jo vært jippiii følelse det,
men nei det var det slett ikke.
Fordi eg var redd,
eg var faktisk redd for å reise hjem,
redd for at det skulle skje igjen,
redd for å miste kontrollen alene hjemme.
Det er jo også sånn mange ganger at om en er ute for noe som føles som en skremmende
og traumatisk hendelse så unngår man kanskje å oppsøke stedet der det skjedde….
iallefall en stund.
Men dette skjedde hjemme,
korleis kan en da unngå det ?
Eg kan trygt si eg var ikke høy i hatten når eg kom hjem og dagene som fulgte.
Energien eg hadde følt på dag 10 etter operasjonen den var helt vekk,
det var som en startet på null igjen.
Nå har det gått ca 1 uke etter at eg kom hjem og redselen har roet seg litt,
men fortsatt er eg redd for at det skal skje igjen og tenker at det er kanskje ikke så unormalt.
Kroppen er sliten etter alt som har skjedd på få uker,
kanskje ikke så rart.
Så det blir ikke noe storarbeid her i finværet,
men eg har masse håndarbeid som eg kan få gjort mens eg holder meg forholdsvis rolig.
Og så kan eg jo nyte det fine været 🙂
Da har eg tilbrakt 2 timer i drivhuset nå i kveld, det er det lengste eg har vært der på ei stund.
Godt å sitte der og se det vokser og gror rundt meg,
men er jo ikke så veldig flink til å sitte i ro og ikke gjøre noe så det ble litt støvsuging og litt stell av planter.
Så fikk eg plutselig for meg at eg skulle ommøblere litt i drivhuset,
helt sikkert ikke noen god ide’ for det gikk ikke så lenge før hodepinen økte på.
Så nå får eg smake resultatet av ideen.
Da kommer det livstegn her på bloggen igjen.
Sist eg skrev var 22 mars og eg hadde fått snakket med alle ungene mine i løpet av helgen, jobbet i drivhuset, strikket litt og holdt meg heime.
Så kom mandagen 23.mars og eg fikk telefon fra Haukeland sykehus om at eg ville få en telefontime med nevrologisk avdeling torsdag 26.mars.
Da ville eg få info. om hva de hadde bestemt seg for å gjøre i forhold til svulsten i hypofysen og kanskje få vite nærmere når de såg for seg at ting kunne skje om det ble operasjon.
Men….sånn gikk det ikke.
Allerede morningen etter 9.30 fikk eg ny telefon fra sykehuset.
“Vi vil legge deg inn kl 12 i dag og operere i morgen” var beskjeden !!
Bergen sett fra 7.etasje på Haukeland
Ble nok noe paff først men det var bare å kaste seg rundt.
Ringte min søster og ho stilte opp for å kjøre meg,
sykehuset ville ikke at det skulle brukes offentlig transport.
Det hele gikk i ganske full fart,
kastet noen ting i sekken
+ strikketøy selvfølgelig for noe måtte eg jo kunne gjøre på mens eg var der.
Full fart og var der noen minutter før kl 12.
Og møtte et sykehus med vektere i dørene og kun de som hadde avtaler fikk gå inn,
så min søster måtte snu i døren.
Så var det samtaler både med sykepleiere,
leger og kirurgen som skulle operere,
var sikkert temmelig ør i hode av all info til slutt,
for nå i ettertid leser eg i epikrisen ting som eg ikke har fått med meg i samtalene.
Ble operert dagen etter slik da hadde forespeilet meg,
den dagen er så og si borte for meg egentlig,
men eg fikk nå med meg at kirurgen sa operasjonen hadde gått fint
og at ho hadde klart å fjerne hele svulsten.
Fikk også med meg at ho sa eg kunne nok reise hjem dagen etter….
noe eg ikke helt klarte se for meg når eg hørte det.
Men slik ble det jo heller ikke da for allerede dagen etter operasjonen startet hypofysen en oppryddningsaksjon tydeligvis ….
som den egentlig ikke skulle ha startet.
Den kvittet seg med mye mer av vesken i kroppen enn den skulle,
mye mer enn veskemengden eg tok inn i kroppen.
Så da ble det å starte medisinering for at hypofysen skulle roe seg ned,
noe som virket ei stund siden det bare er 4-5 timers virkning i en slik tablett
og sånn gikk dagene videre….
“nå tror vi det kommer seg,”
“nå stabiliserer det seg”…..
“nei nå er det kommet altfor mye igjen”.
Fredagen gikk…
og hele helgen gikk også .
Helgen gikk i 4 ting for det meste…
……..å gå tur med “håndvesken” som eg kalte kateterbeholderen,
avlesning hver time natt og dag,
tur i gangen…
50-60 meter og så snu….
ingen pasienter fikk gå ut av selve avdelingen og det var også stengt for besøkende.
…….. prøvetaking
……..strikking
….og mat.
Sykepleierne var fantastiske og en ble godt tatt vare på og maten….ja den synes eg var bare super !!
Nå er jo ikke eg noe kresen når det gjelder mat men der var såååå mye godt vi fikk å spise !!
En frokost
Nydelig smootie
Eneste eg slet med var å sove,
og det var nå ikke deres feil,
men eg slet voldsomt med at eg ikke fikk puste gjennom nesa,
men kun gjennom munnen og følte eg holdt på å tørke opp på grunn av det,
det gikk litervis med vann.
Så med kun ca 2 timer søvn så og si sittende i sengen 2 netter på rad så kom der jo en reaksjon lørdag.
Merket jo godt fredag kveld at kroppen var temmelig urolig og blodtrykket var det høyeste som var målt siden eg kom inn der,
så lørdagen bare timer etter det var blitt lyst ute var angsten satt seg godt fast
og eg ble oppfordret til å bare ta noe beroligende så eg slapp bruke hele lørdagen til å slite med angsten,
eg var sliten nok fra før.
I går mandag 30.mars ble det bestemt at eg inntil videre måtte settes fast på medisiner hver dag
+ blodprøvetaking hver uke
og så fikk eg reise hjem.
Det som kirurgen forespeilet som innleggelse 2 døgn ble til over 6 døgn men eg var jo i trygge hender så eg hadde det jo ok,
og selv om eg ikke hadde gjort stort på de 6 døgnene så var eg skamsliten når eg kom hjem.
Venter på transport heim, ikke mange mennesker å se
Så gjenstår mange blodprøvetakninger fremover,
første runde på Haukeland allerede om 1 1/2 døgn,
deretter 1 gang i uka hos fastlege,
oppfølging med timer på Haukeland,
ny MR om noen måneder
osv.
Så er det bare å håpe at hypofysen finner ut av ting og at ting blir riktige når det gjelder alle kroppens hormoner.
Eg må også håpe på at hodepinen vil klare å gi seg men det finnes det heller ikke noen garantier for.
Først og fremst må eg kvile for dette har nok vært en påkjenning for kroppen,
eg tenkte ikke på det tidligere men kjenner det godt nå.
Og det aller viktigste å huske på inntil videre er å ta tablett
så ikke kroppen kvitter seg med for mye veske…
…..ikke snyte seg
….og ikke nyse.
I dag har en kunnet lese i mange aviser om hvordan vestlendinger (bergensere) reagerte på fredagens solskinn….. samlet i folkemengder, og eg blir rett og slett flau.
Nå er ikke eg bergenser så eg har ingen grunn til å bli flau slik sett, men det er trasig å lese om folk som samler seg når en VET at en ikke skal det.
Kortidsminnet mitt er ikke alltid like bra, men nå vet eg iallefall at mange har et dårligere korttidsminne.
En har blitt fortalt at en skal holde avstand til andre mennesker, det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå det egentlig. Eg var selv ute og gikk litt i går i solen, traff 5-6 mennesker på turen min gjorde eg også….men det var metervis mellom oss.
Og folk var ute alle steder rundtom der eg gikk, det hørte eg, noen så eg jobbet i hagene sine, noen hørte eg holdt på med saging og spikring, men felles for de var at de oppholdt seg i sin egen hage, de holdt seg unna folkemengder.
Når en da leser morningen etter at folk samles på uterestaurant, eller hører at parkeringsplasser for turområder var stappfulle…..da lurer eg virkelig.
Vi har jo rikelig plass i dette landet, rikelig plass til at en ikke trenger samles på samme sted.
Gidder ikke folk bry seg lenger enn vel 1 uke ?
En kan jo lure.
Eg var en tur på butikken også i går ( var derfor eg gikk turen min) og der opplevde eg litt det samme.
Her har butikken installert vask , såpe og papir rett innenfor butikkdøren sin og med plakater som oppfordrer til å vaske hende på vei INN i butikken og også på vei UT.
Eg gjorde begge deler men i det tidsrommet eg var nær vasken, både på vei inn og ut igjen, så var vi 4 personer som vasket hendene……samtidig passerte ca 15 personer inn i butikken, uten å bry seg.
??
For noen dager siden vet eg at mange hadde hansker på seg når de var og handlet i samme butikken…. i går så eg 1 menneske som hadde hanske på ene hånda.
??
Ting får en til å tenke.
Er folk allerede blitt lei av å ta forhåndsregler?
Er det ikke viktig nå siden det har gått 1 uke siden folk gikk mann av huse og ribbet butikkene i panikk?
Enda det ble oppfordret til at folk ikke måtte hamstre, for mat har vi nok av.
Det er merkelig å se den store endringen… fra total panikk…. til følelsen av at det ikke er så viktig.
Hører også om at folk er så lei av å være hjemme.
Hva er det som gjør en så lei ?
Er det ungene som er hjemme istedenfor skule og barnehage eller er det det at en ikke har samme omgang med mennesker som en vanligvis har når en lever i en verden av stress og avtaler ?
I denne digitale verden vi lever i så er det jo egentlig ikke synd i oss i heletatt, vi kan ringe, facetime, skype, sende meldinger, snapp osv……..
vi kan ha kontakt med massevis av folk…hver eneste dag.
Synd i oss ? Nei.
Det er mer synd at vi ikke kan besøke våre på sykehjem, men der også har eg sett mennesker funnet fine løsninger.
For det finnes de som leter etter løsninger istedenfor problemer, gir en applaus for de eg.
De 14 dagene som statsministeren la frem i sin tale 12. mars….trodde vi at okei da har vi gjort alt som trengs, da er det over?
Eg personlig tror at det var en start.
Ingenting er over på 14 dager.
I mitt hode tenker eg at det er veldig mye som blir annerledes fremover, som f.eks påsken bare for å nevne en ting.
Og hva skjer med Ola Normann da ?
Som har hytte på fjellet har sine planer for påsken?
Jo det har eg fått med meg, de søker om å melde flytting til hytta, slik at de kan være der i påsken.
Da hagler det inn med flyttemeldinger som liksom skal behandles…..utrulig !
Samtidig sitter 8954 sykehusansatte i karantene !
Så kan en spørre seg selv…………….er folk så utrulig egoistiske at de ikke ser lenger enn til “meg selv” ?
Det er mange spørsmål som dukker opp i hode mens enn jobber litt i hagen, fikser litt i drivhuset,
strikker litt innimellom og holder seg mest mulig heime, samtidig som en tenker på de som er nødt til å stå på for oss som f.eks butikkansatte, sjåfører, helsevesenet og mange flere.
Selv har eg mobil….som sikkert de fleste andre…. og har fått snakket med alle mine 5 barn i helgen, fått hørt at alle har det bra….fått bilder fra noen, facetime med noen…
noe eg er veldig glad for. <3
Så har det gått vel en uke siden siden statministeren holdt sin tale til oss alle her i landet, talen der vi ble bedt om å holde oss mest mulig i ro i hjemmet. For en som meg som er kommer inn under de som er uføre er det nok ikke så vanskelig,
og uken har ikke bydd på de store utfordringene. Eg har vært 1 gang på butikken og på apotek og det er det hele.
Men eg merker jo at eg har vært lengre i ro enn vanlig og kanskje det ikke minst merkes på hagearbeid og drivhuset. De siste årene der eg har vekslet mellom å være på Stord og heime så har hagearbeid blitt noe eg har prioritert litt mindre,
men allikevel har det blitt gjort,
men da med intensive økter når eg har vært heime. Tenker litt på vask med høytrykkspyler som eg snakket om i hele fjor men som aldri ble…… i går tok eg halvparten av den jobben,
og resten skal tas i uken som kommer tenker eg.
Noe av det første eg gjorde etter å ha hørt at en skulle holde seg heime var å så frø. En merkelig ting å gjøre ? Nei det tror eg ikke,
for da visste eg at eg måtte være i ro så lenge som det tok før frøene spirte på kjøkkenbenken, så kunne eg sette de kaldere i drivhuset,
og eg tenkte eg får helt sikkert tid til å prikle de om i større potter også,
for eg tror vel ikke at ting blir så mye annerledes en uke til frem i tid.
Fuksia som har blitt sprøytet med grønnsåpevann for å få bort lus
Blodbeger overvintret fra 2019
Kniper av topper for å få tettere vekst
I mitt drivhus er der ikke bare planter….der er også minner. Minner det er godt å ha rundt seg.
Minne fra en tid der eg samlet på mokkakopper
Engler…det er litt meg det, disse lysestakene kjøpte eg på en bruktbutikk
Kor dette fatet kom fra husker eg faktisk ikke
Minner fra min far
Minne fra min bestemor
Litermål og blomsterpotte etter min bestemor
I dag var det knallblå himmel og sol da eg stod opp og eg har brukt dagen mest utendørs. Første økt ute var allerede klokken 9 i dag tidlig og siste runde var nå tidlig kveld.
Der spirer og går mot nye blomstringer
Og eg har fått gjort masse,
ryddet opp i blomsterkasser,
fylt på med kukompost så lenge eg hadde, raket og plukket vekk kvister og brune blader i grusen.
Bestilt 10 sekker jord som Hageland kom og leverte,
fått 7 av de inn i drivhuset til oppvarming før de skal brukes til skifting av jord i ampler og prikling av nye små planter,
de 3 andre sekkene ligger klar der det skal fylles på mer jord.
Måtte kjøpe litt eg kaller snop til helgen også.
Sett over alle plantene i drivhuset og knepet av topper på fuksia for å få kraftigere planter. Det har vært en god dag i solen
og masse har blitt gjort
så nå tenker eg å sette meg ned med strikketøyet og slappe av. Yr melder en solskinnsdag også i morgen også
og der er mer å gjøre ute 🙂
