Som overskriften sier så er det noen som rett og slett bare ligger henslengt i sofaen , under 2 puter faktisk, og blir liggende og liggende. Men nei, ikke eg, men pcen. Og uten å bruke pcen blir det ingen blogginnlegg. For eg synes faktisk det er mye mer styr å bruke mobilen til slikt, liker best å bruke pc når eg skal skrive en del.
For å vinkle tilbake til sist innlegg der eg lurte på hva som var normalt, så er sikkert ikke det å bruke pcen helt normalt heller for en del som skriver blogger, men de om det, gjør som passer en selv best.
Tiden går. Er det en ting som er sikkert så er det akkurat det. Uansett tilstand,
uansett hva som skjer med oss og rundt oss så er det en ting som er 100 % sikkert, og det er at tiden går. Eg har ikke tall på alle de ganger eg føler for å dra hardt i handbremsen
og skrike ut….
STOPP… BREMS NED LITT….
men det hjelper ikke. Det er så mange ganger eg ønsker tiden kunne gått litt senere,
at eg hadde mer tid,
men nei…..
tiden sakker ikke ned fordi eg ønsker det.
Eller fordi noen som helst ønsker det.
Eg må ærlig innrømme eg sliter endel med akkurat det,
at eg føler tiden går fra meg. Og det er plagsomt faktisk. Spesielt ganger der eg føler eg mister mye. Mister tid med mennesker eg gjerne skulle hatt mer tid sammen med f.eks.
Men da handler det vel kanskje om prioritering vil mange si. Men hvordan prioriterer man seg selv opp i små partikler for å få tid til alt,
tid til alle? Det er vel slik at man skal ikke få tid til alt og alle kanskje ? Og kanskje det er der følelsen kommer…… følelsen av å ikke strekke til…. følelsen av å ikke få tid nok…. fordi tiden går så fort.
God kveld i natten til de som ikke sover, slike som meg, som ikke fant sengen.
Burde jo vært til sengs for lenge siden etter 1 1/2 uke totalt ute av form, og endelig på vei tilbake til det som kan føles som normalen,
eller mot den normalen kanskje.
Kvile har eg fått beskjed om…kvile.
Men eg er jo ikke tidsinnstilt på kviling heller og når da hode og tanker surrer rundt så kan eg jo like godt sitte oppe da.
Normalen…ja hva er det egentlig ?
Normalen for deg er kanskje ikke normalen for meg.
Eg rekner med normalen er det som er gjennomsnittet for Ola Normann.
Men hva er gjennomsnittet for Ola Normann egentlig ??
Når de lister opp “normalen” i aviser og tidsskrifter så hender det mange ganger at eg ikke faller inn under den listen….
vil det si at eg ikke er normal i forhold til Ola Normann ?
Hvilken liste går de egentlig etter når det setter opp “normalen”?
De går tydligvis ikke etter min liste og eg føler meg temmelig trygg på at de ikke går etter listen til min bekjentskapskrets.
Kanskje eg kjenner for lite mennesker?
Hvem vet ?
Helgen brakte med seg litt snø til vestlandet, ikke mye vi har sett av det tidligere denne vinteren.
Ikke at det gjør meg noe, eg klarer meg helt fint uten snø eg.
Men eg synes det er fint å se på urørt snø det gjør eg, spesielt når det er blå himmel samtidig, da er det et nydelig syn.
Dagene raser av sted, tiden går så fort at eg føler eg henger på slep hele tiden. Som om en er tauet fast i en bil men ikke klarer å holde oppe tempoet så en blir bare dratt med, stående, snublende, liggende….klarer ikke henge med, det går så fort. Det føles egentlig litt merkelig å skrive det for på samme tid så går jo samfunnet på lavgir når det gjelder restriksjoner. Akkurat nå er vi inne i en “ikke ha besøk” periode, uke 2, så det er jo egentlig stille….. allikevel går tiden så altfor fort føler eg. Hva må egentlig til for at eg skal få en annen følelse ? Eg aner rett og slett ikke.
Men eg vet hva eg savner aller mest. Det er tid , tid med mine barn og mine barnebarn. Tid sammen. For et par dager siden hadde ene sønnen 30 års dag og eg hadde jo virkelig trudd at eg skulle få være tilstede der den dagen. Eg hadde overhode ikke tenkt annerledes. Så kom der plutselig nye restriksjoner. Eg kunne jo bare gitt blaffen kanskje, i restriksjoner og alt, men med kollektive transportmidler og nye mutasjoner samtidig så bremset alt seg opp helt av seg selv. Men eg vet jo veldig god at eg ikke er aleine om det å savne “sine” og eg føler slett ikke det er noe synd i meg slik sett.
I dagens samfunn med mobiltelefoner, facetime, skype og “you name it” så har de som kan bruke det ingen problemer med å ha kontakt med hverandre. Det er mye verre for de eldste i samfunnet som kanskje ikke har tilgangen eller vet hvordan de bruke slikt. Og samtidig går tiden, dagene, ukene og månedene………..
Så er denne dagen over og det har vært en slapp dag her men samtidig en dag med masse tanker og følelser som sorteres oppi hode.
I går hadde eg søsteren min og en venninne av meg på et slags juletreff her hos meg og det var veldig koselig. Samtidig så var det så mange hendelser, mange ting ble snakket om, både gode ting og vonde ting som totalt sett gjorde til at eg satt oppe til langt på natt fordi eg hadde et behov for å “lande” etterpå. Kroppen behøvde tid til å roe seg ned etter gårsdagen men at det skulle bli en natt der en ikke fikk sovnet før en hørte biler på vei til jobb det hadde eg ikke trodd. Og etter et par timers søvn var det opp igjen, så derfor har ikke denne kroppen vær topp fungerende i dag. Men eg har tatt dagen som den ble, ikke noen vits å gjøre noe annet.
I kveld hadde eg besøk av min bror og svigerinne noe som også var veldig koselig siden det er lenge siden sist , og en del av det som ble snakket om i går kom også frem da.
Og eg kjenner nå i kveld at egentlig så er kroppen min inne i en slags topp, en slags topp der angsten siste tiden har vært mer fremtredende.
Eg gjør som eg vanligvis pleier gjøre…skyver tanken på det til side, men selv om eg gjør det så vet eg at sannheten er der like sterkt og den sannheten er at det er sant at angsten har vært mye mer fremtredende siste månedene enn den var tidligere i sommer.
Hvorfor ?
Det kan eg ikke gi et konkret svar på, selv om eg vet det er sånn.
Men det eg kan det er å fortelle hva angsten mest går ut på, og det er at natt til 5.april skjedde det som eg skrev om i dette blogginnlegget
og etter den hendelsen brukte eg lang tid på å ikke være redd det skulle skje igjen.
Så nå, spesielt de 2 siste månedene har denne hendelsen komme sterkt frem igjen, så sterkt at det slår ut i angst å gjøre akkurat den tingen eg gjorde når den hendelsen skjedde, nemlig å henge et dynetrekk til tørk over en dør ! Det høres temmelig merkelig ut, eg vet det, men det var akkurat det eg gjorde før eg seig om den natten til 5.april og senest sist lørdag vasket eg sengklær midt på dagen og når maskinen var ferdig så klarte eg rett og slett ikke ta dynetrekkene ut av maskinen og henge de opp over døren……. fordi eg rett og slett ikke klarte det, av redsel for at det skulle skje igjen. Synes du det høres sykt ut ? Javel…..eg og synes faktisk det. Og sengetøyet ble liggende i maskinen til sent på kveld før eg klarte henge det opp, men ja det kom opp til slutt.
Eg har kommet til en slags konklusjon på noen og det er at angsten sliter meg ekstra fordi eg er alene i huset, det er ingen som kan hjelpe, der er ingen som merker noe om noe skjer. Og her kommer det minst forståelige…. sist det skjedde hadde eg eldste barnebarnet i huset, men eg skulle jo ikke skremme henne med at eg falt om, så eg ringte ene sønnen min…20 mil unna ??? (ja forstå det den som kan, eg kan ikke) Men det var han som sa eg måtte ringe legevakt. Logisk ikke sant ? Mens min logikk var å ringe en av barna mine, ikke legevakt og ikke plage barnebarnet med det, men ringe en sønn 20 mil unna !! Som om han kunne hjelpe meg. Det er rart hvordan en kan tenke, men for meg der og da var det en viktig og rett tanke.
Så istedenfor å nyte dagene så sliter eg nå når eg er alene hjemme.
Tenk positivt, ja det sier eg til meg selv hver eneste dag og flere ganger om dagen.
I morgen kommer en ny dag,
nyt den ,
eg prøver alt eg kan !
Lørdagskvelden har gått og natten har det også gått en god del av, er temmelig mye julestemning her etter å ha brukt hele kvelden til å sett 3 julefilmer !!
På rekke og rad !
Da har vel eg fått min dose for helgen vil eg tro.
Satt og såg på litt bilder på mobilen nå og da dukket det opp bilder fra Hageland Florø som eg tok tidlig i uken som snart er over.
Det er så utrulig mye flott å se på forskjellige Hageland butikker, det er som om en kommer inn i en eventyrverden.
Det å komme inn et slikt sted der de har hatt materiell til å skape en hel verden av julemagi, trær, kuler i alle variasjoner, nisser, alver, hvit snø, og ikke mist et hav av julelys, det er bare et fantastisk syn.
Så skal en få en eventyrlig julestemning så behøver man kanskje bare dra til nærmeste Hageland, selvfølgelig alt etter hva de har gjort ut av dekoreringen.
Nå har jo eg i tidligere blogginnlegg fra tidligere desembermåneder følt at Hageland på Stord har vært den store vinneren når det gjelder dekorering og fantastisk julemagi….. i år har eg ikke vært på den butikken enda, men håper virkelig eg får besøkt den før jul. Eg tror nok det står øverst på listen min over førjulsønsker.
Samtidig så er det ikke lett for butikkene å overgå fantastiske utstillinger fra tidligere år. Men kanskje de klarer det, det blir som med alt annet her i verden, ingen syn på ting er like. Noen liker og noen liker ikke. Slik vil det alltid være. Kanskje det er viktig for oss mennesker å ikke forvente så mye, men ha et åpent sinn, uten de store forventningene, og heller glede oss over å bli gledelig overrasket. Visst vi bare forventer mer og mer, flottere og flottere, så vil det kanskje til slutt bli umulig å klare å glede oss. Sånn sett så kan nullstilling av både forventninger og ønsker være lurt. Det er ikke lett å skulle leve opp til alle forventninger og alle ønsker, visst de bare øker og større og større så blir det jo håpløst for de eller den som skal innfri forventningene og ønskene. Og alle som forventer blir mer og mer kravstore. Noe å tenke over kanskje ?
Det er natt nå og eg er tilbake hjemme hos meg selv. Holder på å “lande” slik eg alltid må etter å ha vært andre steder, det nytter ikke bare å gå og legge seg, en må finne ro først, og det kan ta tid. Inntrykk en har fått skal legge seg til ro og tanker skal jobbes med. Så det er det eg holder på med sent denne kvelden og inn i natten.
Eg har vært på reise i denne Corona tiden, nødvendig reise eller ikke nødvendig reise ja det holdt eg på med i tankene sist uke, og til slutt endte det opp med å reise. Det satt langt inne å klare å bestemme seg. Det skulle være barnedåp til et barnebarn, med restriksjoner på hvor mange og hvor en kom fra. For meg som da kom en halvtime fra Bergen sentrum, fem minutt fra Bergens kommunegrense så føltes det litt vanskelig og hadde det ikke vært for at eg var alene i husholdningen og hadde veldig liten omgang med andre mennesker så hadde eg nok ikke kunnet tatt valget med å reise.
Men eg reiste, deltok i dåpsgudstjeneste og så får vi håpe vi kan samles alle for å feire når alt dette har roet seg. Det var en fin seremoni i kirken, men rart selvfølgelig. Der sitter man på stor avstand fra de en er glad i, en gir ikke hverandre klemmer, og en er veldig få mennesker i kirken.
En tok ikke samlet bilde av dåpsbarn, foreldre, faddere og besteforeldre, en gjorde det en kunne for å holde avstand men allikevel var det en fin stund. Selv var eg så skjelven at mine bilder er ikke egnet på trykk dessverre.
Eg ble noen dager når eg først var der og det har vært fine dager, men eg kjenner jo sterkt på at eg gjerne skulle ha vært hos alle “mine” disse dagene og ikke bare på et sted. Men eg tok valget med å gjøre det slik og så håper eg at eg snart får mulighet til mer tid med de eg ikke var hos nå.
Men vi har koset oss i dagene vi hadde sammen der eg var, og det satt eg stor pris på. Vi hengte opp julelys,
perlet figurer med perler
og hadde juleverksted der vi laget nisser.
I tillegg flyttet rampenissen inn og startet sine sprell.
Alt i alt har det vært flotte dager og nå når eg sitter hjemme hos meg selv igjen så savner eg dere alle.
Og eg ser frem til den dagen vi har kontroll over Covid 19 og kan klemme hverandre og besøke alle, både familie og venner. Det trur eg må være ønsket mitt for 2021.
Ja tiden har gått og det er 4 måneder siden eg sist skrev et innlegg på bloggen. Og det er ikke fordi eg har vært tom for ord akkurat, nei 2020 har vært et opplevelsesrikt år både for meg og sikkert alle andre også. Året har vært fullpakket med hendelser å skrive om. Men ikke minst skyldes dette at vi fikk en Covid 19 pandemi som har endret så veldig mye for oss alle.
Ting vi har sett på som naturlige ble snudd til ting vi ikke burde, nærhet og klemmer, reiser rundt til familie har vel blitt det som eg har merket mest av. Mange andre har nok andre ting de har merket mest av.
Trudde vi virkelig at vi slapp unna pandemien med runden vi hadde i vår?
Eg for min del trodde ikke det, for det vi klarte da følte eg var bare å roe det ned litt. Men så er det så merkelig med oss mennesker, vi vil så mye og skal så mye hele tiden, fordi det er slik vi er vandt til å ha det.
Vi vil jo ikke gi slipp på ting vi har vært vant til, selv ikke med en pandemi hengende over oss.
Da blir det syting og klaging over alt vi ikke kan gjøre, istedenfor å klare å glede oss over det vi KAN gjøre.
Eg las en samtale i dag, som noen hadde hatt med en dame på 91 år. Ho sa ho såg det skulle mye mer til i dag for at mennesker skulle være fornøyd og glad og at folk glemte å glede seg over små ting. Ho sa at tidligere kunne de glede seg over fyr i ovnen og varme og kose seg med i hjemmet. I dag virker det som at det å ha fyr i ovnen og kunne kose seg hjemme med sine er jo en selvfølge. En annen ting ho nevnte var at tidligere lærte de seg tidlig at livet ikke var smertefritt, livet inneholder både glede og smerte, oppturer og nedturer.
Det er kanskje noe dagens unge ikke har lært seg så godt, eg tror kanskje de unge i dag er mer opplært til at livet skal gå på skinner og fasader er slik livet skal være. Men det er jo helt feil, fasader er jo bare fasader, det er ikke det virkelige liv.
Pandemier kommer med jevne mellomrom, de siste 100 årene har der vært mange, som f.eks Spanskesyken for 100 år siden tok livet av 50-100 millioner mennesker. Etter det har der vært Asiasyken, Hongkongsyken, Aids, Sars, Svineinfluensa, Mers og Ebola.
Og de som tror at Koronaviruset kommer til å forsvinne trur eg kanskje tar feil. Eg føler vel mer at en blir ikke kvitt slikt, et eller annet sted ligger viruset latent, en klarer ikke utrydde det. Det er vi mennesker som må passe oss, viruset passer seg ikke. Den store forskjellen nå i forhold til da Spanskesyken tok livet av 50 – 100 millioner mennesker et er jo at på den tid hadde de ikke den vitenskap og alle de menneskene som sette restriksjoner for ting, så sykdommen spredde seg som ild i tørt gress. Nå sitter vi med flinke folk som prøver det de kan for å skjerme oss, hjelpe oss, med å si hva vi bør unngå for å ikke blir smittet.
Og hva gjør vi ? Jo mange av oss hører etter og verner oss så godt vi kan. Andre klager, klager over at de ikke får reise utenlands, klager for at de ikke får gå ut og drikke seg dritings i helgen, klager fordi det blir satt opp regler for befolkningen. Men det er jo ikke satt opp noen regler for å plage folk, heller for å hjelpe. I en slik situasjon synes eg det er uhørt å lese at enkelte mener de blir frarøvet FRIHETEN de har rett på. Når det de som setter regler gjør…er å prøve å HJELPE oss.
De siste dagene har eg vært nødt til å være litt utom hus og nær andre mennesker. Det første eg reagerte på var at folk var flinke til å bruke masker, men i dag fikk eg en litt annen følelse. Det å gå med masken under haken, bare over munnen eller i handa…det er ikke å verne seg…og andre. Visst en skal bruke karakterer fra min barneskole så blir det ikke tilfredstillende….men kan bli bedre. At en nærmer seg jul var det heller ikke tvil om der eg var innom i dag, altfor mange mennesker på et sted på handling etter julegaver.
Ta vare på dere selv så lenge….og andre. Ha en fin søndag <3
Nok en fin vårdag i vest er over og kvelden er komme.
I kveld hører eg på direktekonsert med Bare 1… masse fin musikk.
Har hatt to dager der eg har følt meg veldig sliten i kroppen,
hode sier en ting
men kroppen sier “orker ikke” mye.
Og kroppen har nok fått bestemt mest føler eg,
det har blitt mye stillesitting,
hviling og soving.
Ikke så veldig ønskelig akkurat men eg har klart å høre litt på kroppen.
I dag var det litt bedre og eg hadde en levegg eg absolutt skulle ha fått malt,
men det satt temmelig langt inne.
Det endte med at eg gikk ut og malte frontveggen på drivhuset
følte nesten det var mer trass enn vilje….
og såååå
malte eg leveggen !!!!!
På begge sider.
Og da klarte eg gjennomføre det eg burde og skulle !
Formen er blitt gradvis bedre
men kjenner godt at det er en lang vei frem dit eg var.
Det er endel ting som er veldig annerledes nå….
men det skal gå seg til sies det…bare å vente og se.
Eg vet jo ikke om eg skal dit eg var,
men det er jo det eg har å forholde meg til liksom.
Ellers så savner eg veldig mye å få være med ungene mine kjenner eg,
unger og unger….
alle er jo voksne
men for meg blir de jo alltid mine unger.
Eg skulle ha vært både i Loen…
der lille Ronja har både vokst mye og nå kryper og er klar til å reise seg.
I Florø..
der nytt barnebarn er på vei og der er 5 barnebarn eg ikke har vært med på lenge,og i Norddalsfjorden…..
I dag har en kunnet lese i mange aviser om hvordan vestlendinger (bergensere) reagerte på fredagens solskinn….. samlet i folkemengder, og eg blir rett og slett flau.
Nå er ikke eg bergenser så eg har ingen grunn til å bli flau slik sett, men det er trasig å lese om folk som samler seg når en VET at en ikke skal det.
Kortidsminnet mitt er ikke alltid like bra, men nå vet eg iallefall at mange har et dårligere korttidsminne.
En har blitt fortalt at en skal holde avstand til andre mennesker, det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå det egentlig. Eg var selv ute og gikk litt i går i solen, traff 5-6 mennesker på turen min gjorde eg også….men det var metervis mellom oss.
Og folk var ute alle steder rundtom der eg gikk, det hørte eg, noen så eg jobbet i hagene sine, noen hørte eg holdt på med saging og spikring, men felles for de var at de oppholdt seg i sin egen hage, de holdt seg unna folkemengder.
Når en da leser morningen etter at folk samles på uterestaurant, eller hører at parkeringsplasser for turområder var stappfulle…..da lurer eg virkelig.
Vi har jo rikelig plass i dette landet, rikelig plass til at en ikke trenger samles på samme sted.
Gidder ikke folk bry seg lenger enn vel 1 uke ?
En kan jo lure.
Eg var en tur på butikken også i går ( var derfor eg gikk turen min) og der opplevde eg litt det samme.
Her har butikken installert vask , såpe og papir rett innenfor butikkdøren sin og med plakater som oppfordrer til å vaske hende på vei INN i butikken og også på vei UT.
Eg gjorde begge deler men i det tidsrommet eg var nær vasken, både på vei inn og ut igjen, så var vi 4 personer som vasket hendene……samtidig passerte ca 15 personer inn i butikken, uten å bry seg.
??
For noen dager siden vet eg at mange hadde hansker på seg når de var og handlet i samme butikken…. i går så eg 1 menneske som hadde hanske på ene hånda.
??
Ting får en til å tenke.
Er folk allerede blitt lei av å ta forhåndsregler?
Er det ikke viktig nå siden det har gått 1 uke siden folk gikk mann av huse og ribbet butikkene i panikk?
Enda det ble oppfordret til at folk ikke måtte hamstre, for mat har vi nok av.
Det er merkelig å se den store endringen… fra total panikk…. til følelsen av at det ikke er så viktig.
Hører også om at folk er så lei av å være hjemme.
Hva er det som gjør en så lei ?
Er det ungene som er hjemme istedenfor skule og barnehage eller er det det at en ikke har samme omgang med mennesker som en vanligvis har når en lever i en verden av stress og avtaler ?
I denne digitale verden vi lever i så er det jo egentlig ikke synd i oss i heletatt, vi kan ringe, facetime, skype, sende meldinger, snapp osv……..
vi kan ha kontakt med massevis av folk…hver eneste dag.
Synd i oss ? Nei.
Det er mer synd at vi ikke kan besøke våre på sykehjem, men der også har eg sett mennesker funnet fine løsninger.
For det finnes de som leter etter løsninger istedenfor problemer, gir en applaus for de eg.
De 14 dagene som statsministeren la frem i sin tale 12. mars….trodde vi at okei da har vi gjort alt som trengs, da er det over?
Eg personlig tror at det var en start.
Ingenting er over på 14 dager.
I mitt hode tenker eg at det er veldig mye som blir annerledes fremover, som f.eks påsken bare for å nevne en ting.
Og hva skjer med Ola Normann da ?
Som har hytte på fjellet har sine planer for påsken?
Jo det har eg fått med meg, de søker om å melde flytting til hytta, slik at de kan være der i påsken.
Da hagler det inn med flyttemeldinger som liksom skal behandles…..utrulig !
Samtidig sitter 8954 sykehusansatte i karantene !
Så kan en spørre seg selv…………….er folk så utrulig egoistiske at de ikke ser lenger enn til “meg selv” ?
Det er mange spørsmål som dukker opp i hode mens enn jobber litt i hagen, fikser litt i drivhuset,
strikker litt innimellom og holder seg mest mulig heime, samtidig som en tenker på de som er nødt til å stå på for oss som f.eks butikkansatte, sjåfører, helsevesenet og mange flere.
Selv har eg mobil….som sikkert de fleste andre…. og har fått snakket med alle mine 5 barn i helgen, fått hørt at alle har det bra….fått bilder fra noen, facetime med noen…
noe eg er veldig glad for. <3
Så har eg lært en ny ting denne uken og det er at det er stor forskjell på å vente og ikke ane noen ting enn å vente på en eksakt dag.
Det å sitte og ikke ane noe gjør mye mer med en enn det å vite at en venter til en dato.
Når eg fikk brevet og såg timen eg hadde fått tildelt på Haukeland sykehus var min første tanke ….sååååå lenge til ????
Men den tanken gikk ganske fort over, for nå hadde eg 1,5 uke å vente på en time istedenfor å ikke vite noe som helst om tidspunkt.
Det gav meg en følelse av å vite noe iallefall.
Fredag morgen var eg våken lenge før klokken ringte….trodde eg hadde forsovet meg…men det var jo totalt feil.
Redd datteren min skulle forsove seg men jammen var ho våken ho også. Alt virket helt okei helt til kroppen slo seg vrang og eg ble sittende på do både 2 og 3 ganger. Og når en da sitter i bilen og tror alt er okei så må en jammen stoppe på en bensinstasjon på veien, joda inni kroppen herjes det. Også merkelig at akkurat denne dagen skal en møte bare røde lys i lyskryssene….og stresset steg mer og mer. Mens vi kjørte rundt i sentralblokken på Haukeland på leting etter parkering så tenkte eg mye på hvor mange mennesker det var som sikkert hadde det mye verre….ventet enda mer…. og det gjorde også noe med meg. Eg nådde tidsfristen blodprøvene måtte tas innen en viss tid og plutselig var det gjort. Kunne kjøre hjem og det er utrulig at en skal bli så sliten av en liten tur til byn, tapping av litt blod og hjem igjen, men eg var temmelig skutt inni kroppen.
I løpet av fredagen og i dag har eg fått mange gode helsinger siden siste blogginnlegg eg skrev og takker hver og en for det. Har også fått innlegg fra en person eg virkelig ser opp til, som har gjennomgått så mye og kommet sterk ut av det.
Fra den personen fikk eg også en tilbakemelding om at det å gå inn i en boble der en nesten ikke klarte forholde seg til ting det var helt okei. Så kanskje eg ikke har vært så hjernedød som eg har følt eg har vært….rett og slett fordi det er helt okei, kroppen klarer ikke ta inn alt, en går automatisk inn i et vakum og når en i tillegg har angsten så kan det lett bli for mye.
Samtidig så har eg følt meg heldig i uken som har gått, ene datteren med familie har vært i nærheten på vinterferie og eg har hatt besøk av de 3 ganger, både sist søndag, tirsdag og torsdag. Mange timer sammen med noen av mine og det er eg veldig glad for og når de var innom i dag for fjerde gang før de reiste hjem så takket eg så mye for det. Det har vært godt å ha noen av sine her så mange ganger i uken som gikk og den lille solstålen som smiler hele tiden gjorde veldig godt.
Eg fikk en fantastisk bukett blomster til morsdagen fra alle mine og nå nesten 14 dager etter eg fikk den er det vel absolutt på tide å si at buketten har stått sin tid….den er ferdig, og det har skjedd de 3 siste dagene. Men buketten forundrer meg….for av alle de flotte blomstene som nå er helt ferdige…… står 1 rak som en pinne, som om den sier…se på meg…eg står her sterk enda. En ting en kan undre seg over.
