Det var med et aldri så lite hakeslepp at eg såg svigerdatteren min hadde lagt ut en artikkel
fra avisa Firdaposten og etter å ha lest artikkelen må eg virkelig sei at eg ikke visste
om eg skulle le eller grine…..
å lese det var nemlig både tragisk
og faktisk komisk.
Tek farsgarden på odel
Det komiske i artikkelen er å se kor stakkarslig denne odelsjenta blir framstilt.
Som at det er så synd i henne.
Og det virker jo forferdelig trasig å bli så forvist liksom.
Eg skal være enig i at ting var trasige for både jenta og flere andre når denne jenta var liten,
men i dag fremstår denne jenta som et voksent menneske på nesten 30 år.
Og da undres eg over ting……
Igjen så skal vi snakke om sannhet…..og om løgn.
For der er nemlig momenter som ikke er nevnt i artikkelen…….sannheter..
sannheter som gjør at en trenger ikke offentligjøre denne odelsjenta som en så
stakkarslig person som det kan virke som.
Er ikke viktig å få frem sannhet ?
Der stod ingenting i avisartikkelen om at faren hadde prøvd å tatt kontakt med odelsjenta……
men på det tidspunktet blitt avvist.
Heller ikke at hennes far sendte henne pengegave til konfirmasjonen…
også det var et ledd i å strekke ut ei hand,
nei det stod berre at faren ikke ønsket ha kontakt med henne og at ho var blitt holdt utafor.
Nå har det seg slik at eg selv voks opp uten min biologiske far…..og med ein stefar…
akkurat slik denne odelsjenta har gjort.
Når eg spurte hvem som var min far så fikk eg alltid til svar at eg hadde ingen far…..
denne odelsjenta fikk når ho var 5 år …var det sagt i retten…vite hvem som var far hennes.
Selvfølgelig er det ikke et barns oppgave å ta kontakt med sin far,
det mener eg overhode ikke.
Siden eg vet korleis det er å vokse opp uten sin biologiske far så vet eg også litt om hvilke tanker en kan gjøre seg ang. sin far….
Masse tanker kommer….og da spesielt i tenårene og videre oppover.
Hvordan er han ?
Hvorfor har han ikke kontakt med meg ?
Hva liker han å gjøre ?
Hvorfor ble ting som de ble ?
og mye mye mer.
Og odelsjenta ble jo også voksen….. da kunne jo ho selv ta kontakt med sin far.
Dette sa eg også i mitt vitneavhør i retten da eg ble spurt.
Men hennes advokat stod på det faktum at det var ikke hennes ansvar…..
det var hennes far som skulle ta kontakt.
Ikke ho….selv om ho var voksen.
Det var synd i ho…..ho var jo et barn.
Nei etter min mening er ho ikke et barn når ho er blitt myndig.
En er voksen nok til å stemme ved valg…
en får kjøpe øl på butikken….
en kan gifte seg …og skille seg…
en tar utdannelse…
leier hus..
osv.
En tar faktisk også kontakt og blir kjent med mennesker,
og det står ingen steder at det ikke skal gjelde ens far.
Når en blir voksen så er det lettere å prøve å få kontakt.
En er ikke et barn lenger som må gjøre som mor eller far sier….
en er voksen…
og en gjør sine egne valg.
En får seg samboer…
og en får egne barn.
Det er valg en tar.
En ønsker kanskje at ens barn skal bli kjent med sin bestefar ?
Eller gjør man ikke det?
Det kan jo være en ypperlig anledning til å bli kjent med sin egen far også….
på den måten….via barnet.
Da er det ikke så vanskelig heller….for da er mye fokus på barnet og det gjør alt lettere.
En får vite at ens far er blitt sjuk, klart en får vite det…..
en snakker om ei lita bygd her….der alle vet.
Spørsmål en da kan stille seg er om denne jenta på 28 år har gjort noe som helst
for å få kontakt med sin far ?
Det var ikke hennes oppgave sa hennes advokat.
Hennes samboer vitnet i rettsalen også og han fortalte at han hadde oppfordret
henne til å ta kontakt med sin far,
ta kontakt med bestefaren til deres barn….
slik at han fikk se barnebarna sine før han døde.
Slik at de fikk vite hvem deres bestefar var.
Reflektert sagt av hennes samboer vil eg si.
Spørsmåla blir nesten :
Kor mange ganger kunne odelsjenta prøvd å tatt kontakt med sin far ?
Kva valg har ho gjort ang sin far som voksen person ?
Kven/kva har hindra ho å ta kontakt ?
