I dag har eg fått vært på gudstjeneste i Kjenndalen.
Ja det var nå noe å skrive om ? spør du deg selv kanskje….. men jo hvorfor ikke.
Kjenndalen i seg selv er et spesielt sted innerst i Lodalen mellom høye fjell og med en farge på vannet som en ikke ser hver dag, og med isbre i bakgrunn.
Stedet må oppleves for å kunne forstå det, et flott sted for en gudstjeneste.
Gudstjenesten i dag skulle være en utegudstjeneste var planen, men noen regndråper i luften gjorde at det var nok tryggest å ha den innendørs i Kjenndalstova.
Dermed ble det innendørs, mens det klarnet opp ute 😉
Det var heller ikke bare vanlig gudstjeneste, nei det var også presentasjon av neste års konfirmanter i Loen kirke,
noe som i seg selv er spesielt og eg håper de 6 konfirmantene i voksen alder og kanskje med egen familie vil tenke tilbake på akkurat denne dagen og det spesielle stedet der de ble presentert for kyrkjelyden og se seg rundt og huske nettopp denne dagen.
Det ble en fin gudstjeneste med gitarspill til sangene,
presentasjon av konfirmantene,
nattverd
og til slutt kirkekaffi.
Bønn for de 6 kommende konfirmantene
En fin liten gjeng som eg håper får en fin tid sammen frem mot konfirmasjonen neste vår.
Da er det reisedag igjen,etter en kort natt der en skal skynte seg å sove når en endelig kommer seg i seng midt på natta. Det fungerer sjelden men litt søvn ble det nå før alarmen startet 06.30. Et kikk i speilet viste noe eg allerede visste,å legge seg ned vått hår har sjelden en happy ending … som å se en langhåret sau i høststorm. 😂
Etter en lett fiksing av hår og brødskive med hjemmelaget ripssyltetøy var det å sjekke gjennom siste tingene og starte en reise gjennom Norge. Først i bil, så litt buss…før en kaster fra seg kofferten og er glad en er kvitt den for en god stund. Strikketøy i handbagasjen og av med belte i sikkerhetskontrollen og eg gled gjennom den uten et pip til en forandring.
Da er det tid for å psyke seg opp til å skulle langt oppi luften. Hadde det vært meningen vi mennesker skulle fly kunne vi jo vært født med vinger. Om vi da hadde ramlet ned var det jo bare en det gikk ut over og det var oss selv,slik er det ikke når en samler haugevis med mennesker i et fly. Men men,fikk ikke vinger eg så det blir med Norwegian isteden da.
Flyplassen innbyr til avslapping og kos med synet av flammer fra peis,herlige stoler å slappe av i og nydelige bilder på veggene. I tillegg finnes det mye god mat og drikke å kjøpe.
Kikker rundt på alle menneskene,noen er alene,andre en gjeng samlet. Felles for de alle er at en er på en reise. Og alle skal vi være sammen for en stund selv om en ikke har samme mål for turen. Hvor skal de alle desse menneskene….og hvorfor? Gleder de seg til turen eller til å komme frem dit de skal eller ikke? Ukjente for hverandre men allikevel sammen de neste timene. Noen vil kanskje se hverandre igjen….andre ikke. Mennesker som kommer inn i livet ditt for en bitteliten stund…og så forsvinner ut igjen for alltid. Rart å tenke på.
Dagens tur gikk på tidlige barndoms veier.
Mange tanker, mange navn, mange følelser og enda mer forståelse i mitt eget hode.
Det er rart hva som kan dukke opp når en går slik etter veien i øsende regnvær.
Tidlig barndom…det var før skulestart det, føles som i et annet liv fordi eg ikke kan snakke med noen om det og få forståelse eller aksept for tankene og følelsene.
Det finnes jo ingen eg kan dele det med som kan forstå og bekrefte.
Startet ved det gamle meieriet, gikk oppover mot kirken.
Min mor jobbet ved det meieriet, de laget prim og brunost.
Men hvordan kunne ho jobbe der egentlig, som alenemor på 60 tallet?
Etter første kryss og opp mot første gården registrerer eg at et stort tre er borte, det hadde jo alltid vært der.
På vei mot neste kryss registrerer eg att alle de kjempestore trærne ved løen der er borte også.
På den små flaten ved krysset ser eg ned til venstre mot Hønsedalen, der er huset der beste venninna til min tante voks opp….lurer på hvem som bor der nå.
Oppe ved kirken gikk eg nedom gravene, 3 graver….. min bestefar, min bestemor og min onkel.
Et lite stopp ved hver grav, noen tanker ved hver gravstein, før turen gikk videre.
På veien kommer mennesker, navn på mennesker og navn på steder innom hode. Der bodde den og der bodde den og alle de husene der var ikke der, eg klarer se alt slik det engang såg ut, for nærmere 50 år siden.
Etter den lange slakke nedoverbakken kommer eg til krysset….nå er det enten nedover eller utover til enden på veien.
Eg velger nedover for det er min vei.
Elva som tidligere gikk der er sikkert lagt i rør og så lagt vei på for veien er mye bredere enn den var og elva er borte et stykke før den plutselig kommer til syne igjen med både lyd og fart.
Oleanna sitt hus… ( het ho egentilg Oleanna eller var ho Anna kona til Ole… eg aner ikke for ho hadde ingen mann da eg var liten)….hvem bor der nå, er det familie av henne?
Bedehuset…. det er lys i noen små vinduer i kjelleren der.
Så mye eg har leiket i område der, i den tidligere lille skogen av løvtrær…nå er det nesten ingen igjen.
Eg husker fløyten som ble blåst i fra kjøkkenvinduet oppi der, det var moren til lekekameraten min som blåste…da måtte han komme hjem til middag
.
Så har eg plutselig veldig mye nærhet på begge sider av veien, til venstre var mitt barndomshjem…til høgre bakken med blåklokker og veien opp til løvskogen.
Her kan eg hente inn masse følelser og her kunne eg blitt stående og se og kjenne på ting.
Men så mye er jo endret på , hagen, plenen, portsøyler… er borte slik det var….endret for alltid…men ikke i mitt hode.
For eg kan hente frem bildene og plassere dei, eg skulle kunne bygget opp igjen alt til det det engang var,hvert eneste blomsterbed, hvert eneste plommetre.
Eg fortsetter ned i krysset, stadig nye hus har poppet opp der det tidligere var mark og løen i krysset ser ut som et takras mildt sagt. Ser fælt ut, bedre om den hadde blitt fjernet.
I samme øyeblikk kommer en bil og spruter vann fra en dam så eg blir våt til knærne.
Ikke bare låven som er ødelagt, veien er også full av hull her.
Hvem bor i huset her nå, er det yngste sønnen?….han er yngre enn meg.
Fortsetter nedover mot Vågen, veien er ikke slik den var, før var det jo bratt her, men det var kanskje bratt for mine små ben. Stabbesteinene er erstattet med betongkant. Det er faktisk eneste minnet eg har der min mor er med fra tiden der, en stabbestein med en spesiell form, og der …over den….kom en orm krypende.
Eneste minnet mitt som inneholder min mor i mine første 7 leveår….det kom en orm krypende over den steinen….i den bakken.
Oppe i neste kryss fortsetter veien innover Seimstranda, der er bygget ny skule også nå.
Etter første strekka kommer en til den høye støpte muren med posten oppå, neida det er ikke postkontor der lenger, men tidligere var det det og eg husker mange turer gående til postkontoret, eller forbi postkontoret for på neste strekke komme til Seimstrand Forbruksforening som matbutikket her tidligere.
I dag heter den noe så enkelt som Spar.
Så forbi de 2 tomannsboligene og så er eg tilbake ved bilen som stod ved det tidligere meieriet,
3,7 kilometer i regn er unnagjort, men tankene….ja de er der fortsatt.
Det ble en tur tilbake til fortiden.
Så er søndagen her …med sol fra skyfri himmel,
og dagen har gjort sitt til å bli flott, for mer kan den ikke gi oss.
Så er det opp til oss selv å gjøre resten for at det skal bli en fin dag.
Så fin som mulig er det vel egentlig vi kan lage den,
men vi styrer jo ikke alt vi heller.
Der er f.eks sykdommer som gjør at dagen ikke blir slik vi gjerne hadde ønsket.
Det vil kunne skje ting som endrer den,
vi har ikke kontroll over slikt.
Men det vi kan gjøre, det er å gjøre det som står i vår makt i alle fall….
til at det skal bli en så fin dag som mulig.
Da har vi gjort vårt, mer kan en ikke gjøre.
Det er mange mennesker eg har tenkt på allerede i dag,
tenkt på hvordan de har det og hvordan dagen deres vil bli.
Håper den blir så god som mulig og sender de mange gode tanker.
Eg har vært så heldig å ha fått ei fin helg sammen med noen av mine barn og 1 barnebarn.
Barnebarnet og eg har startet dagen med å lese og kose oss med 3 små barnebøker,
en rolig og god start på søndagen
God kveld i natten.
Det har vært en stille kveld hos meg, kanskje har det vært det hos deg også ?
Stille kvelder kan være godt det,
bare hvile og slappe av,
eller kanskje tenke litt over ting ?
Kanskje noe en skal gjøre i morgen,
eller noe en gleder seg til frem i tid.
Kanskje reflektere over en ny uke,
avtaler og ting en må rekke.
Eller kanskje noe en burde gjort,
men som en utsetter og utsetter.
Men ikke all stillhet er god stillhet,
eller er det bare eg som føler slik ?
At det finnes flere typer stillhet….
god stillhet
og ikke så god stillhet.
Det finnes egentlig et hav av forskjellige stillheter,
stillhet er ikke bare EN følelse, men mange mange forskjellige.
Eg vet hva eg foretrekker …
så absolutt den gode stillheten.
Den som fyller kroppen med en god ro.
Min stille kveld har vært en “savnekveld”
med en følelse av et stort tomrom.
Kvelden har gått over til natt,
det er på tide å slukke lyset og sove litt.
I morgen er en ny dag og planene for den er allerede lagt,
det gjenstår å gjennomføre.
God natt alle sammen.
Ønsker alle en fin mandag og fin uke.
Denne uken har eg tenkt masse på det å ta vare på tiden, bruke tiden, nyte tiden sammen med mennesker en er glad i for plutselig kan der komme forandringer i livet.
Og den forandringen kan være ting du aldri hadde forestilt deg men som gjør at livet ditt snus på hode og aldri blir som det var.
Det er jo selvfølgelig ikke noe en går og tenker på daglig, det bør en vel kanskje ikke gjøre for det kan rett og slett gjøre en dårlig. Og det mener eg, for det vet eg, at en rett og slett kan tenke seg livredd over ting.
Men eg tenker det er viktig å gjøre så godt en kan for at en selv og andre skal ha gode dager.
Gode dager her og nå, ikke engang i fremtiden som vi ikke vet noe om.
Ta vare på hverandre, gi et smil eller en klem og øs mer enn gjerne ut av godhet for godhet er en ting det aldri kan bli for mye av.
Alle trenger godhet, det finnes ikke et levende vesen verken menneske eller dyr som ikke trenger godhet.
Og det beste av alt…..det er gratis å gi og gratis å få.
Det viser seg jo at denne teknologiske verden vi lever ikke er bare positiv, langt derfra.
Midt oppi teknologien viser det seg at mange sliter med at de har veldig lite nærhet og godhet i sitt daglige liv selv om de via teknologi når ut til hele verden og har “venner” i 1000tall.
Men med hvilken nærhet ?
Ord på en skjerm?
Er det den typen nærhet som er alle best for oss mennesker ?…. eller er det menneskelig nærhet med en klem eller en klapp på skulderen, rett og slett ansikt til ansikt som er viktigst?
Eg velger det siste.
Sov godt alle sammen og så ønsker eg alle en god og fin ny uke
Så er helgen over
og kanskje dere som pleier lese bloggen min nå ligger og sover.
Joda….det burde eg også ha gjort
men så ble eg sittende her og tenke.
På ting som har skjedd i helgen og mennesker eg har pratet med
og alt surrer rundt på en gang.
Mange inntrykk har satt seg fast kjenner eg.
Vi mennesker er mange ganger så flinke til å mene så masse….
men vet en egentlig hva en mener så mye om ?
Det er ikke sikkert.
Kanskje vi bør være flinkere til å mene om oss selv istedenfor om andre.
For har vi egentlig grunnlaget vi trenger for å tru vi vet ting.
Feie for egen dør var det vel noe som het før i tiden,
kanskje vi skal ta hver vår kost og feie litt hos oss selv før vi prøver oss hos naboen ?
Kanskje naboen klarer feiingen selv, uten andres innblanding.
Det kan jo også hende naboen har helt andre verdier i livet enn det du og eg har,
for skal vi egentlig ha samme verdiene ?
Nei vi trenger ikke det, nei vi skal heller ikke det.
For det er akkurat det som gjør hver og en av oss så spesiell……vi skal ikke være like.
Fordi om Nils og Kari alltid vasker hus på fredagene så trenger ikke eg gjøre det.
De om det….. og om de da legger merke til at eg ikke vasker på fredagen….
ja så har de rett og slett ingenting med det.
De trenger ikke mene noe om det…..de kan mene hos seg selv.
Feie for sin egen dør.
Sitter å venter på en telefon ang. et telefonmøte som eg også ventet på i går ja.
Etter 5 timers venting innendørs i går var eg litt lei av å vente så da ringte eg vedkommende
selv. Kontordamen som tok telefonen kunne fortelle at vedkommende som hadde avtalt
telefonmøte med meg ikke var på jobb i går.
Ja sånn kan det gå….masse venting og tankearbeid til ingen nytte.
Så i dag er det tirsdag og ny venting.
Men i dag ventet eg ikke mer enn 2 timer før eg ringte vedkommende.
En kjekk kontordame svarer og sier ho må sjekke om vedkommende er på jobb på tirsdager.
Da tenkte eg mitt med meg for å si det slik.
Men joda, vedkommende var på jobb , men litt opptatt.
Så nå sitter eg igjen på vent.
Det fikk meg til å tenke på en annen behandling eg går til.
Sist eg kom dit fikk eg beskjed om at nå var det 4 uker siden sist eg hadde vært der,
det var mye avbestillinger med meg….
kanskje eg bare skulle gå der hver 14 dag?
Og eg kjente med en gang at eg følte meg urettferdig behandlet,
eg ble faktisk irritert.
Så eg sa at eg hadde nå vel ikke avbestilt så mye, og tok frem mobilen for å sjekke
min kalender. Da fikk eg til svar at eg behøvde ikke ta fram telefonen for å se for
det viste på skjermen hos behandler.
Der stod avbestilt , avbestilt…..
Da eg kom heim etter behandling var eg fortsatt noe irritert og tok frem kalenderen
for å se over desse avbestillingene eg skulle ha gjort.
Ble litt paff og fikk desto mer følelse av urettferdighet når eg såg at …….
3 uker tidligere hadde eg avbestilt…..
2 uker tidligere hadde behandler avlyst grunna kurs
1 uke tidligere var Kristi Himmelfartsdag.
Det er en som på tull av og til sier :
“Men det skal da ikke gå ut over mei !!! “
det burde jaggu eg ha sagt også
Ny dag – ny uke -nye mulighet enda en gang.
En uke med uskrevne dager ligger foran oss alle og det er mye opp til oss selv hva som vil bli
skrevet dag for dag.
Er vi flinke til å ta vare på dagen, bruke den så godt vi kan ?
Er vi flinke til å nyte øyeblikk eller tenker vi ikke over øyeblikkene….
men lar de seile av sted uten å legge merke til dei ?
Såg du solen gav liv eller knep du øynene igjen fordi det var så sterkt lys ?
Det er nemlig helt opp til deg selv hva du vil se.
En ny dag her startet,
timer av den har eg brukt, de er skrevet.
Med heklenålen og te i koppen startet eg dagen tidlig.
En stille start på dagen.
Noen sover forhåpentligvis en god søvn.
Har hatt alle “mine” innom tankene mine og sendt de gode tanker for dagen.
Har vært på reise til det lille hvite huset ved stranden, og sendt gode ønsker dit.
Hva ønsker eg meg denne dagen ?
Eg har ikke så store ønsker……bare smil…glede….godhet….latter
De minste tingene er så ofte de beste tingene.
Hva ønsker du deg av dagen din ?
Har du tenkt over det eller lar du den bare gå uten å tenke på det ?
Er dagen din en selvfølge ?
Mange tenker på dagene som det men
ingen dager er en selvfølge.
For å få det eg ønsker meg av dagen ….så må eg også gi.
Eg må gi det eg selv ønsker meg.
Da hører eg plutselig stemmen til min eldste datter….der ho repeterer til sine barn….
“husk den gyldne regel…..hvordan er den?”
Og ungene svarer….
“jaaada mamma”
” vær mot andre slik du vil de skal være mot deg”
Ble ikke skrevet går slik eg hadde tenkt for noen dager blir rett og slett ikke slik en tenker. Det finnes dager en bare har lyst til å stange hode i veggen….bokstavelig talt, i går var en slik dag.
En havner i diskusjoner en overhode ikke ønsker og har bare lyst å rømme. Men en må stå i det, elskverdig og grei…prøve iallefall, men egentlig vil en bare kaste opp. En kjenner energien tappes ut av en……til det er helt tomt. Går det bra….får en spørsmål om. … en biter tennene sammen og svelger tungt mens en svarer….” jauda.”
Bra for pokker. ….litt vennlighet hadde vært bra. Men ikke om en står på hode…..blir det godt nok.
Aldri godt nok. Aldri har det vært godt nok….og aldri vil det bli godt nok. En surrer rundt i den samme suppa som alltid….en dag er det okei…en annen dag er du bare dritt.
Men det er en ting som redder meg når det herjer som verst og når en bare har lyst til å forsvinne. .. og det er humoren…..galgenhumor. Uten den kunne eg ikke klart meg. Uten evnen til å le både av meg selv og av det som tapper meg for energi…hadde eg ikke stått på beina i dag.
Men en henter seg inn igjen…. på en finurlig måte….og stiller seg klar til neste omgang. Kor sunt det er det kan nok diskuteres, men at en henter påfyll av energi. …det er livsviktig.
