Så har vi vært på tur med vår mor, 5 dager på tur, til Danmark.
Det å ta med seg en person med demens bort fra sine kjente omgivelser,
det kan være en prøvelse for de som har personen med…..
men hva i all verden er det da for den som er dement ?
Det er det største spørsmålet når eg nå oppsummerer i hode mitt.

Da vi kom hjem en litt før midnatt i går kveld så skulle vi jo gå til sengs med en gang trodde eg.
Men slik ble det ikke.
Da kom jo poser med ting frem og dermed skulle alt gåes gjennom og snakkes om.
Pakkes opp og pakkes ned igjen….så opp igjen….og ned.
Joda, eg sa jo at dette kan vi se på i morgen, vi bør jo legge oss og sove litt….
men spenningen over hva som var i hvilken pose var nok større enn trettheten.
Og eg kan ikke beordre til sengs.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det ble også pratet om turen, om hva som kunne huskes og hva som ikke kunne huskes.
Min mor kunne overhode ikke huske at ho hadde sovet hos meg natten før vi reiste….
okei det er jo lenge siden, 5 døgn.
Men ho kunne heller ikke huske at vi hadde spist på båten heim i går, at ho trudde vi var nesten hjemme før vi hadde passert Mandal, at vi hadde spist på ferja osv.
Heller ikke at vi hadde vært på butikk i Hjørring der ho hadde kjøpt seg ei stor nissejente og litt andre ting. Og alle desse tingene skjedde i går.

Så hva sitter da i hukommelsen ?

Jo at det var feil hus venninnen bodde i….for ho ville ha vært til det huset som ble solgt for mange år siden. Der det var en liten bakke opp til huset.
Ho husket ansiktene til venninnen og de 3 barna hennes.
Ho husket menneskene vi ikke såg, fordi de er døde for mange år siden.
Så da blir eg som fortelleren som forteller en sann historie uten bok.

Kvart over 01 var vi i seng….og da fikk eg jammen ikke sove….utrulig nok.
Da min mor sov her natten før vi reiste låg eg bare på sofaen, fordi det var så få timer til vi skulle opp. Men i natt har eg gått på loftet og lagt meg fordi eg trudde eg kom til å sove masse.
Men så feil kan man ta….. litt over kl 02 ropte min mor på meg……
fordi ho ikke visste om ho var aleine her.

Natten ble kort og morningen brukte vi til å snakke om turen, hva ho hadde kjøpt, hva eg hadde kjøpt, hvem vi hadde sovet hos, hva vi hadde gjort og hvem vi hadde hilst på.
Repetering som vi har gjort mange ganger allerede og som hver gang er som en ny opplysning.

Vi har blitt tatt godt imot av hennes venninne og familie i Danmark,
vi har blitt godt tatt vare på,
fått overnatting og massevis av god mat.
De har gjort sitt beste for at vi skulle ha det fint og de har forstått hvordan min mor nå har blitt.
Og de er også klar over at dette ble nok min mors siste Danmarks tur.

I formiddag når eg skulle kjøre min mor hjem så ser ho på meg og spørr :
“Hva skal du gjøre nå da……når du ikke skal passe på meg ?”

Så kan en jo lure på hvorfor ho stilte det spørsmålet.

Eg, eg svarte som sant var…..nei nå skal eg kvile litt og så kommer eg og henter deg igjen fredag for da har du time hos lege.

Så kan en jo spørre seg selv….
hvem er situasjonen mest frustrerende for…..oss som har vært på tur med henne og som har repetert svar så mange ganger at vi ikke har telling ???
og som føler hode er helt fullt.
Eller ho som ikke klarer å huske info ho har fått for 2 min siden ???
og som kjenner hode er helt tomt.

Eg vil si tusen takk til alle som har lest det eg har skrevet om denne turen,
det har vært en merkelig reise.
En reise der min mor tidligere var den som forstod og hadde kontroll over ting,
men som nå var helt i motsatt ende.
Takk for turen dere fulgte meg på.

Ja så er eg tilbake heime.
Det ble ingen oppsummering av søndagen…og heller ingen skriving om mandagen,
rett og slett fordi eg orket ikke.
Eg hadde ikke så mye energi igjen og den eg hadde brukte eg til å svare min mor på spørsmål.

Dagen i går ble en veldig lang dag, og burde jo vært delt opp i 2 dager, men det kunne vi ikke , så det måtte bli som det ble.

Så har eg opplevd Danmark i uvær, det har eg aldri gjort tidligere.
Det blåste tusser og troll  og regnet i vinkel, nesten så eg ikke kunne tru det. Men så har eg jo aldri vært i Danmark i desember før.
Og så merkelig….for vi våknet opp til et blikkstikke Danmark i går…
og en blå himmel….solen som steg opp og viste oss et Danmark der vi kan si :
Det er deilig å være norsk …..i Danmark 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som om landet virkelig tok på seg finklærne og ønsket oss en fin tur heim.

Denne dagen skal vi ha dansk julefrokost.
Det er ikke det samme som den julefrokost eg er vant med. Min julefrokost består av et stort bord dekket med masse godt pålegg, vi spiser til vi er mett og så er vi ferdig.

Dansk julefrokost består av 4 retter…. 4 retters frokost.

Nr 1 : Sild og fiskefilet, brød og karrisalat
Nr 2 : Tarteletter med høns
Nr 3 : Grønn langkål med hamburgerrygg og brune kartofler
Nr 4 : Rejer og æg på franskbrød

Og vi spiste…og spiste….4 ganger spiste vi…julefrokost…….en kan si det slik…vi spiste og spiste i flere timer og det var utrulig masse god mat.

Dermed har vi for det meste sotte ved bordet hele dagen og vi har alle vært samlet.
Koselig å sitte slik, spise og prate.
Det er slikt som danskene setter pris på og som betyr mye for dem.

I dag har eg vært på det nivået at sier en BØ for hardt så griner eg.
Er vel et tegn på at en er sliten.
Min eldste datter skrev til meg i innboks i dag og eg kunne ikke svare henne, orket ikke , tårene rant.
Så om ikke det skulle være nok…så skrev ho et innlegg på facebook der eg var nevnt….
og tårene rant.
Må bare ikke lese mer på det, ikke nå.

Min mor har vært av og på i hele dag for å si det slik….
en stund er ho med og så plutselig ser en at ho ikke er med.
Så det har vært mye av og på i hele dag.

Samme diskusjonene som de andre dagene, det er det som huskes, det gamle.
Mennesker som er døde for lenge siden.
Og en viktighet av ting og bygninger ligger i bunn for alt,
fordi for henne har det alltid vært slik,
eiendeler har betydd mer enn mennesker.
Det er jo veldig forskjellig her i verden…hva mennesker synes er viktigst,
noen samler på ting….andre på venner.

I morgen starter turen hjem for oss.

En riktig god natt til alle

Dagen i går ble tung synes, selv om det var mange timer vi ikke var med min mor.
Men det var noe med det som møtte meg når vi kom tilbake som sa meg at det var ikke okei.

Etter å ha fått middag hos min mors venninne ble det så bestemt av vi skulle en tur innom Rema 1000, og da ville min mor være med.
I løpet av det korte butikkbesøket trur eg ho ramlet ut flere ganger,
blant annet med at ho trudde ho var på Rema 1000 hjemme.
Eg kan ikke forstå at ho hadde noen som helst glede av butikkrunden, samtidig så var det på en måte veldig greit for da fikk ho bli med på noe ho også.
Der er det min samvittigheten min som kommer inn
og sier at det er jo trist for din mor at ho ikke fikk være med på Bilka.
Men samvittigheten min vet ikke hvordan det er,
den bare snakker til meg den, for å gi meg dårlig samvittighet.

Når vi kom tilbake til min mors venninne skulle vi bare hente inneskoene til min mor,
så eg henter de og var på vei ut i bilen igjen da eg ble ropt tilbake.
Tingene til min mor var her sa gutten på 12 år.
Ting???
Ho hadde jo ingen ting med seg hit….
kun håndveske og innesko.
Jo gutten hadde funnet flere ting som var min mors og eg gikk inn.
På stuebordet låg tannkosten og tannkremen hennes,
en stor boks Panodil
og en boks omega 3 tabletter.
Eg ble helt matt !

Bilder av min bestemor kom flygende inn i hode,
de bildene handler om å legge fra seg ting her og der, gjemme ting osv.
Der og da holdt eg på å begynne å grine….

Tilbake der vi bor her i Danmark ble det mye spørsmål om hvor tingene hennes var,
kofferten og ting,
ho skulle jo lagt to ting ho hadde kjøpt i kofferten.
Og eg forklarer, gjentatte ganger ,
at kofferten står på loftet….vi ordner det når vi skal legge oss.
Eg følger henne til rommet på loftet,
finner frem nattskjorten …..
..prater litt med henne mens ho gjør seg klar til å legge seg.
Ho er bare forvirret sier ho…og sint fordi ho ikke kan huske noe mer enn 2 min.

Eg prøver så godt eg kan å si at ho  har jo en sykdom, og det kan ho ikke hjelpe for….
og ho kan ikke gjøre noe med det heller.
Vi sier godt natt og eg går ned…min mor skal ta på seg nattskjorten.

Eg låg merke til en ting i løpet av natten men orket ikke kommentere det.
Min mor tok aldri på seg noen nattskjorte….
ho låg med tynn genser og tykk genser i natt.

For oss avsluttet lørdagskvelden med at det tikket inn en melding
på min brors mobil.
Turen vår hjem er kansellert…
grunnet været.
Værfast i Danmark ?

I dag kjenner eg at eg synes det er veldig tungt å skrive om denne dagen,
men eg skal gjøre det for min egen del , for eg trenger få det ut.
Eg skriver også for alle de som i nå eller i fremtiden opplever det samme.

Frokosten var koselig, varme rundstykker, te og godt å sitte mange rundt et bord.
Eg koser meg i slikt selskap, en 12åring og resten voksne mennesker,
eg er vant til å ha en helt annerledes frokost alene.
Det å være en del av et fellesskap, med prat og smil er en god start på dagen.
Men hva med den som da ramler utenfor fellesskapet,
den som er en del av felleskapet men ikke klarer henge med i samtalene
og heller ikke i smil og latter rundt et frokostbord ?
Ja hva da med min mor….hva føler ho?
Eg har ikke svar på det.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Allerede før frokost i dag, etter den lange oppsummeringen oppe i sengen, min mor og eg før vi stod opp,
så bestemte nok eg meg for en ting.
Eg måtte prøve det eg kunne å få min mor til å være sammen med sin venninne noen timer i dag, mens vi andre dro på en tur til Aarhus. Fordi eg mente ho hadde ingenting igjen for å være med, det var ingen vits rett og slett.
Enkelte vil kanskje synes det er stygt av meg å ha en slik tanke, javel….tenk det da, men eg vet kva det handler om, eg vet energien og evnen til min mor til å gå mye og til å i heletatt huske om ho var med.
Etter å ha snakket med både min bror og sønn av min mors venninne om dette så låg vi det tydelig frem for min mor. Rett og slett at det var nok bedre om ho og venninnen hennes  slappet av her hjemme emns vi reiste en tur for å besøke Den gamle by i Aarhus. 

Det er faktisk ingen god følelse å være med å ta en slik bestemmelse, overhode ikke noe moro.
Men det ble slik, og ganske enkelt kan en si det slik….vi fikk fri til å reise til Aarhus.
Enda verre …det føltes nesten som vi fikk barnevakt til et barn.

Vi hadde 1 times kjøring hver vei, besøk i Den gamle by og i Botaniske have Aarhus
og Shoppingtur på Bilka kom vi tilbake.
Da hadde vi to ganger hatt kontakt med min mors venninne og fått høre hvordan det gikk,
siste gangen med beskjed om at min mor ikke kunne forstå hvorfor vi ikke var tilbake, og at ho lurte veldig på hvem som kjørte.

Tilbake møtte vi en mor som var veldig annerledes synes eg, ho virket sint, hissig på det meste som ble sagt og eg reagerte raskt på at det var noe som var feil.
Eg snakket med min mors venninne, spurde om noe var skjedd, men det var jo ikke det.
Prøvde å snakke litt med min mor, men akkurat da var der ingen kloke svar å få, det var ingenting, ho sa ho visste ingenting og forstod ingenting.
Det var bare helt tomt ….og hvor var tingene hennes?
“Mamma de er der vi sov sist natt og der vi er mens vi er på besøk, din venninne kom jo hit til frokost i dag og så har dere vært sammen når vi reiste til Aarhus, og det er eg jammen glad for, fordi vi har gått og gått veldig masse og det hadde nok blitt for mye for deg.”
Og ho svarte meg at ho visste ikke, ho visste ikke kva de hadde gjort.

Eg har vært så mye sammen med min mor set siste året at eg kjenner en del reaksjoner godt.
Det skulle f.eks ikke forundre meg en av desse to ting :
1. Hennes venninne var så annerledes….
2. Det var nå så mye matlaging med den venninnen…..
og så formes personen som har vært hennes venn til noe helt annet, av min mor selv.

I en kort stund i bilen, der det var bare min mor og eg….fordi de andre to var i butikken…. så sier min mor at det er bare så vanskelig alt. Ho visste jo ingenting, og det ho visste for 10 min siden …det var borte nå.
Det var bare en ting å gjøre…
det var å komme seg heim og låse døren og ikke ha noen kontakt med folk.
Det var vel det lureste.

Eg blir bare stille…helt stille

Det er lørdag morgen og vi har våknet til liv her.
Min mor og eg ligger i en stor god dobbelseng og prater litt før vi står opp.
Vi prøver å oppsummere turen så langt og snakker mye om dagen i går da vi kom til min mors venninne.

Men min mor husker ingenting av dagen i går bortsett fra at ho hilste på de 2 sønnene.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Ho ser for seg huset familien bodde i for mange år siden,
ikke noe annet.
Kan ikke forstå at vi var i en leilighet der venninnen har bodd der siste 8 årene.
Enda det var der ho besøkte venninnen for 8 år siden.

Ho husker ikke noe av at vi fikk så masse mat i går,
vi spiste 4 måltider der. 

Ho aner ikke hvor vi er nå.
Ho hadde vært på toalettet før eg våknet og forstod ikke noe av hvor ho var
så eneste løsningen var å bare legge seg i sengen igjen og ligge å vente til eg våknet. 

Nå ligger vi og snakker om de ho husker og det er bare de som er døde ho snakker om.
Dette er jo bare så utrolig trist og trasig.
Ho får nok ingenting med seg som ho kommer til å kunne gledet seg over
og sett tilbake på når vi er kommet hjem igjen
 

Vi får starte en ny dag og ta masse bilder og samle minner på den måten.

Ha en fin lørdag der ute

Dag to startet lenge før den burde.
Det har vært en urolig natt og alle hadde nok trengt litt mer søvn.

Som i går så ble det for min mor mye forvirrelse rundt
det å skulle gjøre seg klar for å gå ned til frokost.
Når ho da til slutt er klar er ho rett og slett uvel.
Kaldsvetter og føler seg syk i hele seg.
Veldig usikker fordi ho ikke vet hva vi går til som ho sier,
selv om vi bare skal gå og spise frokost.
Også veldig vanskelig for henne å klare la håndvesken ligge igjen på rommet.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Etter gårsdagens hendelse da vi skulle gå opp trappene til rommet vårt ble eg litt skremt.
Eg selv er jo i dårlig form og puster og peser slik eg har gjort i mange år, men da min mor skulle opp trappene kom ho berre halvveis før ho ikke hadde mer pust igjen.
Resten av trappene måtte tas i flere etapper og ja, eg ble skremt mildt sagt.
Mye hjertebank og helt tappet for krefter, og som ho sa…ho skremte seg selv også.
Så etter det ble det heis i dag, uten tvil.
Vi spiser en kjempegod frokost, og sitter lenge ved bordet.
Etterpå var det å gå opp og samle tingene og sjekker ut.

Siste etappe av kjøreturen vår for å komme frem dit vi skal er på 1,5 time.
Vi går ut og møter en vind av en annen verden, vindkastene var temmelig sterke og etter å ha komme ut på motorveien merker vi alle ubehaget med den sterke vinden i et flatt landskap.
Vi hadde ikke kjørt langt før der var en hendelse foran oss på veien, en personbil med campingvogn  stod der. Bilens bakhjul var ikke nedpå veien og campingvognen låg veltet.

Vi fortsatte videre og det var ubehagelig og min mor ble redd og følte det veldig ubehagelig.
Vinden var ikke så sterk når vi kom litt lengre sør og turen gikk fint den.

Vi hadde snakket litt om at det var vanskelig å forstå danskene men min mor var ikke enig, det var lett, det hadde ho aldri hatt problemer med.
Vel fremme ble vi tatt imot med åpne armer, klem og smil.
Eg følte vel en liten stund at alt var helt flott, så flott at vi hadde tatt denne turen, men det gikk faktisk ikke så veldig lenge før eg følte at dette ble for vanskelig for min mor, ho ramlet ut av alt på en måte.
Det kjentes som om det var eg som besøkte min venninne, ikke min mor som besøkte sin.
Min mor sa etter en stund at ho forstod veldig lite av det som ble sagt, javel, men du sa jo tidligere at det ikke var noe problem å forstå. Ja det hadde ho trudd også , men nå forstod ho ikke.

Men vi gjorde så godt vi kunne, pratet , spiste og diskuterte.
Vi kom vel frem til at det var ca 8 år siden sist min mor og min bror hadde vært der
Etter hvert  kom ene sønnen og barnebarnet og litt senere kom den andre sønnen , og vi spiste og spiste
og pratet og pratet.
Men min mor forsvant liksom, ho var ikke med i samtalene for det meste, men av og til kom ho plutselig med. Når eg såg på henne så var det som eg såg eg min bestemor mange år tilbake.
Kroppen er der, men personen er allikevel ikke så mye med.
Dette hadde eg ikke forventet nei, og tankene slo meg om at søren og, det var for sent til at ho fikk den store gleden av å besøke venninnen sin.
Det er som ho er med for 30-40 år siden….men ikke i dag. Ho snakker om foreldrene til mannen som er død for 8 år siden, da er ho med i praten

Inni meg kjenner eg enormt mye sterkere den følelsen eg hadde på båten i går, følelsen av at min mor virker forkommen i dagen i dag.
Det kan være mye latter et øyeblikk og så slår noen av bryteren som eg skrev om i går.

Om kvelden reiser vi til ene sønnen der vi nå skal overnatte i helgen.
Vi ble bare sittende og slappe av og prate litt, se gjennom noe reklame og diskutere litt priser osv.
Min mor pratet veldig lite, bare satt der og eg vet ikke hvor mye ho forstod, men mange ganger ble et spørsmål stilt og det var om ikke ho hadde vært her tidligere, noe som er komplett umulig siden sønnen flyttet hit i sommer.
Eg trur kroppen hennes er veldig sliten allerede, ho er ikke vant til slikt, ho er vant til å være aleine og ha det helt stille.
Eg håper virkelig ho føler det er litt koselig å være her på besøk.

Våknet tidlig i Danmark og ble liggende mens angsten mer og mer snek seg frem.
Det prikker i armene….trykker på i brystet og eg prøver det eg kan å koble ut…
ikke tenke …bare puste.
Tenkte neii, ikke no…trenger ikke starte dagen med uro vel?
Men eg har ikke mye å si egentlig, det ubevisste spiller den største rollen i angsten
min akkurat nå. Eg vil gjerne ha den rollen tilbake, men det tar tid.

Da går det plutselig opp for meg at føler meg ikke trygg.
Er på reise med 2 personer, men er utrygg på hvordan de ville ha handlet om eg nå
ble skikkelig dårlig. Kjenner det gjør meg enda mer skjelven.
Det finnes et menneske eg er virkelig trygg med, men ho er ikke her.
Det er min yngste datter, som har fulgt meg gjennom så mye angst, hjulpet meg, vært der for meg
og som eg vet kan takle alt dette.
Men ho er ikke her.

Eg klarte ikke roe ned kroppen igjen, følte som det kokte i brystkassen,
tungt og vanskelig å holde fokuset på pusten og hjertebank sikkert også fordi pulen er høg.
Eg måtte stå opp og finne tabletter.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Tabletter, en dusj og en time senere er eg nå roligere.
Klump i halsen som er ubehagelig men prøver å holde fokus og puste jevnt nå.
Nå skal vi prøve å få oss en god frokost.

Ha en fin og angstfri dag

En reise gjennom dagen min….i bilder
Beklager standeren på bildene, alle naturbildene er tatt i fart.

Ikke mange på ferja på Halhjem en tidlig morgen

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Så har det blitt kveld den først dag og en lang dag er over.

Dagen startet kl 05.30 og det var ikke tvil om at dette var en annerledes ting som skulle skje for min mor i forhold til de vanlige dagene hennes.
Ho ble stresset, gikk mye frem og tilbake uten å få til noe egentlig.
Vi skulle bli hentet kl 06.20 og det var bare akkurat at eg klarte å få henne ferdig i tide.
Situasjonen virket for henne kaotisk.

Vi spiste frokost på første ferja og det var både godt og koselig.
Da gikk det vel egentlig opp for min bror at det tok tid å få vår mor fra en bil og opp i salongen på ferja, ting går ganske sent og det beste er nok å benytte seg av heis.
De første timene gikk veldig bra, mye spørsmål som ble repetert gang etter gang , men rolig allikevel  og ikke noe stress.

Men etter fire-fem timer i en liten bil så er det vel slik at en kunne ønsket at spørsmålet som ble stilt for tjuende gang….ikke ble stilt. Det som er viktig når en blir stilt spørsmål er å svare med en gang og så glemme at det spørsmålet ble stilt. På den måten legger eg fra meg ett etter ett spørsmål som handler om akkurat samme ting.

Av og til når eg snakker med min mor om sykdommen hennes så sier ho at det er helt tomt i hode av og til.
Det er som om lyset har gått og vi ble litt enige om at egentlig var det som om en slo en lysbryter på….og ho husker og er med på det en snakker om, men så plutselig slås bryteren av og alt blir borte. Det blir tomt, og all informasjon ramler ut.
Og så er det som om der kommer lange perioder der noen står og slår bryteren av og på , av og på…..hele tiden.
Og samme spørsmålet komme igjen…med minutters mellomrom.

Innimellom spørsmålene fikk eg av og til tid til å tenke over hvordan ting må føles når lyset blir slått av og det blir mørkt og tomt i hode. Det må være utrulig slitsomt å stille spørsmål om hvor skal vi…hvor skal vi sove i natt…når er vi fremme…hvor lang tid tar båten…osv , for så øyeblikket etter sitte i en bil og ikke forstå hvor en er på vei. 

Sjåføren plugget et sett ørepropper i ørene…. for å kvile sine ører….
da ble musikken borte…en ting mindre for mine ører.
For å koble ut litt strikker eg på Minions luer.

Den siste timen i bil før vi kom til Kristiansand var nok den tyngste for alle.Eg følte meg full i ull i hode etter så mange timer.
Min mor ble ganske stille, og når eg spørr om ho er sliten så svarer ho nei….men røper seg selv straks etter med å si : Hadde vi nå enda vært på vei hjem no, da kunne eg lagt meg .

2 timer stod vi på kaien i Kristiansand og ventet, så var vi ombord.
Med en gang vi er ombord og kan bevege oss litt mer føles det bedre for alle.Vi går rundt og kikker litt før vi finner oss litt mat og drikke.

Eg sitter og ser på min mor der ho skal gå til toalettet aleine, og den første tanken som slår meg er :ho er helt “lost” i systemet.
Ho har ikke lengre evne til  å fremstå som en  person som vet hva ho vil og skal,
men virker fortapt i et mylder av mennesker og klarer ikke holde rett fokus.