I 5 døgn skal eg være på en reise,
en annerledes reise enn det eg pleier reise på .
Eg kommer til å skrive litt om denne reisen dag for dag,
litt for min egen del tror eg
og også for at andre skal bli litt kjent med en tragisk sykdom.
Eg ønsker også å kunne se tilbake på denne reisen senere både i ord og bilder,
for senere når eg ikke sitter midt oppi det vil eg kanskje se reisen med andre øyne.
Vi er 3 personer som tar denne reisen, min mor, min bror og meg.
Det er en til som burde ha vært med for at flokken skulle vært komplett, og det er
vår søster, men det passet ikke slik at det gikk an.
Grunnen til at vi gjør reisen er at vår mor skal få reise en tur til Danmark og møte igjen
sin venninne m.fam og som ho ikke har besøkt på mange år.
For min mor startet bekjentskapet som brevvenner…for mange mange år siden,
helt tilbake til ho var tenåring og det var populært å finne seg en “pennevenn” i Danmark.
Så kontakten ble altså opprettet rundt 1955, altså for 60 år siden ca
Vår mor har nå i høst fått diagnosen Alzheimer etter å ha slitt med hukommelsen
mer og mer de siste årene.
Vi ser endringer og forverringer som gjør at skulle det bli en tur så måtte det skje nå,
egentlig burde det ha skjedd tidligere, men det kan vi ikke gjøre noe med nå.
Nå reiser vi og eg vet allerede her eg nå sitter at turen nok vil bli slitsom både for vår mor
og for oss som er med.
Vi skal være sammen hele tiden i 5 døgn.
Det høres kanskje ikke mye ut,
men eg vet at en blir veldig sliten i hode etter bare en halv dag.
Så eg vet egentlig ikke hva eg går til.
Det eg vet er at det vil kreve all den tolmodighet eg har å besvare spørsmål fra tidlig morgen
til sen kveld.
Spørsmål som kanskje stilles hver halvtime….samme spørsmålene…gang etter gang.
I tillegg skal vi være sammen med og bo hos folk som ikke snakker norsk,
ikke det at dansk er så ukjent språk,
men det kan være vanskelig nok når det snakkes fort.
Eg har prøvd å kvile i dag og i går, men eg kjenner kroppen ikke klarer slappe av.
Utfordringene står i kø de neste dagene, og eg er glad eg ikke vet hvordan dagene blir.
Eg tar det som det kommer, tar en dag om gangen.
Den aller første store utfordringen er gjennomført, nemlig det å pakke.
Det er ikke enkelt å pakke for en person som ikke husker,
så det blir å pakke ned og pakke opp igjen….så pakke ned igjen….og pakke utav igjen.
Gang etter gang.
Mandag var min søster og eg hos vår mor og hjalp henne å pakke litt.
Det er ikke lett når en kommer så langt inn i noens privatliv, i alle fall ikke som pårørende.
Det føles rart å skulle prøve å hjelpe til med å ta bestemmelser over klær,
alt fra innerst til ytterst.
Når kofferten ble lukket i dag var alt snudd om igjen fra sist eg såg den, men men
eg klarte ikke gå gjennom det for å sjekke. Eg satser på at det går bra.
Min mor kan ikke bli mer klar enn ho nå er, uansett hvor mange ganger ho tømmer vesken
fordi ho ikke vet hva som er i den.
Nå får det stå til og så må vi gjøre så godt vi kan.
Se det for deg…..en med Alzheimer….en med angst og en som ikke har tolmodighet…
ut på tur, aldri sur 🙂
