Så er det snart natt her.
Eg trenger litt tid til å bare roe noe kroppen etter denne dagen.
Dagen kan nesten bli omtalt som dagen da støttekontakten selv sku hatt støttekontakt.

Hadde noen bare kunnet forklart meg hvorfor en skal bli dårlig når det minst passer seg, og hva grunnen for et angstanfall akkurat der og da er, ja da skulle de ha fått en diplom av meg.
For det er ganger eg ikke skjønner noe som helst.

Men det skal ikke mye til for å forstå at det er lite passende å selv være dårlig når en følger noen som  en skal være ledsager for. Men det er jo ikke annet å gjøre enn å si det som det er,  no er eg dårlig, full i angst. Og så bruker eg all energien eg har på å puste, konsentrert kun om pusten.
Så får eg spørsmål : ” Hva er du redd for da ?”
Og eg aner ikke, eg aner overhode ikke verken hva eller hvorfor.

Min mor sier så  “Nei eg er ikke redd, eg har vel ikke vett til å være redd”
Det er som eg ikke vet om eg skal le eller grine…..det er jo ingen av oss som har noen grunn til å være redd, enten vi har mye vett eller lite vett.

En kopp te på venterommet gjorde godt.

I møte med ansatte ved poliklinikken fungerte alt heldigvis okei.
Eg velger å sette et lite + i margen fordi min mor gikk med på en liten ting av tilbud som de ansatte ønsket ho skulle benytte seg av.
Ikke helt den store tingen, men en ting er bedre enn ingenting.
Så får vi ta det litt etter litt.