Du kom plutselig…lørdag….
eg hadde ikke invitert deg,
eller hadde eg det?
Eg er ikke sikker egentlig, kanskje eg ubevisst hadde gjort det ?

Men du har så mange ganger tidligere vist meg at du trenger ingen stor invitasjon,
du kommer når du kommer du…..
bryr det slett ikke om det passer eller ikke.

Du kommer med en uro….
en indre uro,
før du så begynner å gli rundt i kroppen.
Først den hvite….
den forholdsvis rolige fargen som glir fra øverst i hode…
så fra skuldrene….
og renner nedover ryggen.
Den hvite fargen er bare en begynnelse, men av og til stopper du der.
Du gir deg med det, og lar meg være i fred.

Men ikke denne gangen nei…..
du ville mer.
Fargen skifter.
Den blir skarp, uroligere og sterkere.
Du gir prikking i armene, armene dovner.
Du gir smerter i brystet….
så lammende følelse i halsen,
før du så slenger på kvalmen.

Og eg takler det dårlig.
Og ettersom du øker i intensitet velger eg til slutt å prøve å kvele deg…
med en beroligende.

Men ikke engang den kan du la få hjelpe.
Neida, du gir deg ikke.

Tiden går…
Minutter blir til halvtimer, timer….

Så blir det legevakt.
Sitte på venterom blir uaktuelt, eg føler eg svimer av
Liggende….
spybøtte…
blodtrykk…
ekg…
blodtrykk…
crp….
blodtrykk…
legesamtale….

Sååå roer det seg litt, kanskje den beroligende eg tok får lov til å virke litt ?
I halvkoma….
men ikke i fred innvendig.

Dagen blir til natt
og neddopet som eg er sover eg.
Og er sliten neste dag…,
og neste dag…..
men får ikke sove om natten.

Lørdag blir til onsdag…..
du gir deg ikke.
Du ligger på lur.. eg kjenner deg….
rett under huden.
Muskelaturen er i høyspenn,
det verker og verker men du slipper ikke taket i meg.

Eg blir så sliten av deg,
du aner ikke.

Tenk å kunne slippe å ha angsten på besøk.