Det er mange løgner og det er like mange som farer med løgn.
Men det bør jo gå en grense for løgner….eller bør det ikke ?
I det norske rettssystem står en og lover på tro og ære å si sannheten, for alt annet er straffbart,
og så lyger man etterpå ?
Er det slik det skal være ?
Hva da med den som blir tatt i løgner……
blir det noen merkbare konsekvenser for vedkommende ?
Eg bare spør !
Som vitne i en rettsak ser en i etterkant at lyge det kan man lett
også i en rettsal.
Så kan en spørre seg selv, er det fordi vedkommende som blir spurt har så dårlig hukommelse at feilt svar blir gitt eller ?
Når vedkommende blir spurt om en noensinne har hatt kontakt med sin far, og alle andre tilhørere vet at svaret er ja…..så bør en vel egentlig svare ja…og ikke nei.
En husker vel det ville eg tru.
Når vedkommende så blir spurt om en kjenner samboeren til sin bror og en har jobbet sammen med vedkommende …så bør en vel egentlig svare ja…..og ikke nei.
Spesielt siden en i tillegg har barn på omtrent samme alder og har snakket sammen på helsestasjonen samme år, snakket sammen akkurat fordi en kjenner hverandre. En bør vel ikke da late som en er totalt ukjent eller hva ?
Lover å si sannheten og er kjent med at det er straffbart å ikke si sannheten….ja det var det dommeren informerte meg om.
Glemte han å informere alle om det kanskje?
Var det bare meg det gjaldt ?
Eg kunne ikke tenkt meg å lyge i en rettsal om eg så hadde blitt lovet penger for det.
Nei ….aldri…..det kunne ikke falt meg inn.
Og det forbauser meg virkelig…at en kan gjøre seg så liten at en lyger når en har blitt opplyst om at en er pliktig til å si sannheten.
Når en er voksen er en jo voksen, men selvfølgelig er en jo alltid barn av noen foreldre.
Eg er inderlig glad for at det ikke var mitt barn som ikke respekterte rettens regler.
For eg vet så inderlig godt at eg hadde blitt rasende visst eg hørte mitt barn lyge i en rettsal,
mildt sagt rasende.
Eg støtter ikke mine barn i løgn fordi om de er mine barn .
I forkant av rettsaken hadde eg også gjentatte ganger trakket inn i hode på mine “barn”
at uansett hva du hører i rettsalen……
uansett hva du føler og uansett hvordan du reagerer på det som blir sagt…..
så skal det ikke vises med en “mine”…
ikke med et “pust”
og ikke med en “bevegelse”……
og i alle fall ikke med et “ord”.
Uansett !
Dette var også blitt opplyst via advokat.
Så var det med glede eg opplevde at alle oppførte seg eksemplariske,
og den som “fnøs” meg i nakken under min forklaring,
så alle i rettslokalet kunne se og høre,
det var ikke var en av mine……
men noen som tydeligvis fortsatt bærer på mye bitterhet.
