Har du noen gang vært med på noe der du har blitt så livredd for at det skulle være dine siste minutter….
nå dør du ?
Det er vel noe mange har opplevd, det kan være en har reist med et transportmiddel i fryktelig vær f.eks eller kanskje du har blitt så redd når det har vært et sterkt jordskjelv at du har tenkt akkurat den tanken. Det kan være utallige grunner og det viktigste av alt….du har vært så livredd at du har kjent på dødsangsten.
Det er fælt å bli så redd og kjenne på den panikken og den angsten.
Det er noe alle kan komme ut for og de alle fleste kjenne på, pga f.eks nestenulykker og ting eg nettopp nevnte.

Men hva da med å våkne opp en helt vanlig morgen, snu seg rundt i senga og kjenne kor godt det er…
å bare ligge der, for så rett etterpå få panikk uten grunn….nå kveles eg !
Eller gå en tur for så å føle en mister kreftene og være redd en kommer til å dø der i skogen…
og ingen vet hvor en er, en vil ikke bli funnet.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Den slags dødsangst har eg levd med i mange år.
Visst eg tenker tilbake til eg var 12-13 år så kan eg godt huske at eg hadde lange perioder der eg ikke turde
å legge meg til å sove, eg tvang meg selv til å være våken….for eg var livredd for at i løpet av natten
ville eg sovne inn og ikke våkne igjen neste morgen.
Og ingen visste om det, for der var ingen eg kunne snakke med om det.

For 10 år siden kunne eg ikke gå på matbutikken alene, for eg kom til å dø der inne og derfor måtte eg ha en av mine med meg som følge. Det var en forferdelig vanskelig tid, både for meg og mine barn som mye da måtte hjelpe meg.
I dag kan eg heldigvis gå alene på butikken.
Både da og senere har eg ikke kunnet gå tur alene, fordi da var det ingen som visste hvor eg var
og ingen ville finne meg.
Det er ikke mange år siden eg bare kunne gå tur visst eg hadde gitt beskjed til en an mine nærmeste om
hvor bilen ble parkert, og hvor eg gikk. Slik at de ville kunne finne meg.
Det kan jo virke litt latterlig det å ringe til sin datter som befinner seg i et annet fylke akkurat da,
for å oppgi slike ting. Vedkommende kunne jo ikke hjulpet meg der og da uansett.
Men for meg var det viktigste at personen visste hvor de kunne finne meg senere.
Det gav meg en trygghet å vite at kroppen ville bli funnet.

Det kreves enorm jobbing for å jobbe med desse tingene , noen vil kanskje riste på hode og kalle meg
gal…. andre vil kanskje aldri kunne forstå hva eg snakker om.
Men ikke er eg gal og en dag kan kanskje den som minst forstår….møte seg selv i døren….
og forstå.

For ca 10 år siden når eg sloss for å komme tilbake i jobb så fikk eg stadig spørsmål fra en nabo
om eg ikke snart var frisk nok til å gå tilbake i jobben.
Eg var mange ganger så lei av det samme spørsmålet, og så lei av å forklare.
Men en dag var det slutt på spørsmålene….og det kom aldri mer slike spørsmål fra personen.
Grunnen kom frem etterhvert….personen ble sykemeldt grunnet plutselig angstsykdom.
Selv om personen etter et års tid klarte komme seg tilbake i jobben sin så ble eg aldri mer spurt,
for nå visste vedkommende en god del mer etter selv å ha blitt rammet.

Mye av den typen angstfølelse gjør at eg lever på en helt annen måte i dag enn før.
For det går nemlig ikke en uke uten at eg flere ganger er innom denne dødsangsten og
det har nok satt sitt preg på min væremåte og på det eg ser.
Eg ser bittesmå nydelige ting som eg tidligere ikke såg og eg tar til meg det eg ser.
Det er viktig for meg å si og å vise at eg er glad i noen,
eg lever sterkere hver dag.
For ingen kjenner dagen før solen har gått ned sies det.
Og det er ikke bare et ordtak eller ord som slenges ut….det er virkeligheten.

Ha en fin kveld og fortell gjerne de du er glad i at du er glad i dei.