En utfordring med utsikt

Første dag i Lodalen og temperaturen var fin på Kristi himmelfartsdag,
så det var bare å ta med seg kamera og komme i gang med å ta litt bilder.

Hadde tenkt å starte rolig….en tur innover langs Lodalsvannet gir mer enn nok flotte bilder egentlig,
men etter bare et par meter endret planene seg.
Det stod et skilt med turvei til en seter og det kunne jo være spennende ?
Hadde med meg et barnebarn og vi bestemte oss for å prøve å gå dit, så vi svingte av veien og inn på stien.
Det startet med en motbakke, og takk for at vi ikke visste mer for da hadde vi nok ikke gått der,
for ene motbakken ble avløst av neste, og neste og neste….og bestemora “peste” er det blitt sagt i ettertid.
Eg er ikke skrudd sammen for å gå rett oppover rett og slett….det var mildt sagt tøft.

Men en ting var veldig positivt, jo høyere vi kom jo flottere ble utsikten.
Eg tror vi låg noen ekstra krefter i å få bilder av flott utsikt for vi gikk og gikk.
Etter vel og lenge kom vi til et skilt der det stod at vi hadde gått 1,4 km og at det var 1,6 km igjen til seteren.
Vi diskuterte litt om vi skulle snu men det var jo litt irriterende for om vi snudde nå og samtidig ville dit engang
så måtte vi jo gå alt en gang til sa barnebarnet.
Så vi fortsatte og herfra gikk vi etter rød sprayfarge som trær eller stein var merket med.

Nå fikk vi virkelig prøvd oss, for nå var det mildt sagt geitesti og over bekker og våte områder,
smale stier med stor fallhøyde nedover. Etter et stykke på den typen sti merket vi nok begge at no ble det virkelig tungt.
Vi var vel kommet nesten 3 fjerdedeler av veien og beina var så slitne og så tunge.
Vannflasken ble fylt opp i hver rennende bekk nesten, og litt iskaldt vann kastet i ansiktet gjorde godt
men hjalp lite på beina. Eg hadde noen alvorlige samtaler med meg selv om vi skulle snu mens vi fortsatt
orket gå, men samtidig så var vi jo nærmere enn noen gang. Men vi hadde jo gått oppover i det
uendelige følte vi.

Plutselig merket vi at terrenget hadde flatet ut en del og at vi faktisk gikk litt og litt nedover igjen.
Da trur eg nesten vi hadde gitt opp å komme til noen seter….Vi var temmelig slitne no.
Så plutselig….rett foran oss …et par 100 meter lengre borte, stod det en bygning.
Gnisten var tilbake for fullt…..vi hadde klart det….
Når vi da kom bort til seter husene og såg terrenget åpne seg….og såg utsikten så utbrøt barnebarnet…
” Oj….det var verdt turen, det var verdt det. “

 

6 kommentarer
    1. Mariann Sæther Tokle: Tusen takk for kommentar. Ja det var nydelig utsikt der oppe, virkelig et flott stykke Norge. Og ja vi kom oss hjem igjen, tok korteste vei rett ned og ble hentet ved veien for da var vi virkelig slitne 🙂 Ha en fin kveld

    2. God morgen. Så flinke dere var. Det var eit litt stort barnebarn da. Siden ho orket å gå så alngt saman med deg. Eg går utifra at det var ei jente. Veit ikkje kvifor.
      Skjønner utgsagnet. Det var verdt det. For det var jo det da. Så sant som ikkje knea vart ødelagt på vei ned. Tenker alltid kne eg når eg ser slike stier hehe. Ha ein fin og rolig dag i dag

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg