Eg tror vi alle har grenser for hva som er okei å hjelpe noen med…..
og hva som blir litt vanskelig å hjelpe med.
Disse grensene varierer sikkert …
fra person til person.
En ting du synes er okei er kanskje ikke okei for andre.
Eg er nok en person som kan strekke mine grenser,
tror eg kan strekke meg langt…
men ikke uendelig.
Der går en grense for det som føles privat…
og som føles merkelig å hjelpe med.
Ting en ikke har tenkt over før…..
blir plutselig veldig aktuelt.
En må strekke seg og gjennomføre nye ting…
nye ting for hver måned som går.
Og hver ny ting en må hjelpe med…..
er et steg nærmere.
Den voksne…..blir som et barn.
5 kommentarer
Ikke lett å oppleve akkurat det. Det kan bli mye en føler en må hjelpe til med. Er det noe som kan gjøre noe? Så faller alt ikke på deg?
tepausen.blogg.no: Vi er jo tre søsken og de andre hjelper jo litt også, men så har eg mest tid og best tolmodighet, så da blir det litt sånn.
Det er ikke riktig at det er slik etter min mening. Her er det noen som stiller opp fjennom kirken for et beløp i timen og kan være behjelpelige. Finnes det noe slikt hos deg?
tepausen.blogg.no: Nei det aner eg ikke. Problemet er at ho vil ikke / nekter ta imot hjelp fra f.eks kommunal hjemmehjelp
Det går egentlig greitt bare eg får en utblåsning etterpå, men noen ganger er det jo slitsomt.
Ikke greit det det. Kjenner litt til det. Min mor ville ikke ha hjelp først fordi at hun gjorde det bedre selv selv om hun ikke hadde krefter nok til å ta seg av sin mye eldre søster. Enden på visen ble at hennes søster fikk plass på sykehjem. Det ble rett og slett et bønnesvar for meg for min moster, som hun er, Fikk ikke nok hjelp fra min mor men mor så det ikke selv. Hun ville så gjene ta seg av sin søster og ønsket virkelig å bare være grei mens vi rundt så at dette ikke gikk greit.