I kveld var eg ute på en ny fototur.
Merkelige greier det der å føle en kjører i kapp med solen. Men solen tar ikke mange svinger og skifte av retninger slik eg gjør når eg følger veiene.
Solen kjører bare i rett linje, eg surrer rundt både ene veien og andre veien for å komme nærmere solnedgangen.
I et slikt kappløp vinner gjerne solen mens eg ligger hakket bak hele veien.
Her eg stod og tok dette og flere andre bilder, stod det også to fiskere.
De fisket med fiskestang, og det var makrell som bet på kroken.
Hele 4 makreller sveivet den ene inn med fiskestangen sin på en gang…..
det var et flott syn.
Og eg tenkte, spørr om du kan få ta bilder.
Det er jo null problem å spørre om noe slikt.
Eg hørte de to mennene var utenlandske, kanskje polakker, men det var jo null problem å bare spørre.
Men så ble eg stum.
Eg turte ikke.
51 år gammel og turte ikke spørre om å få ta bilder ????
Er det virkelig mulig? Ja, tydligvis så var det mulig i kveld. Eg turte ikke snakke til 2 mennesker for å spørre om eg kunne få ta bilde når de fisket !!
Og så tenker eg her eg sitter nå…..det er pokker meg helt utrulig !!
Eg kunne hatt de flotte bildene av sprell levende fisk mot blikkstille hav,
men nei, eg turde ikke snakke.
Så det eg sitter igjen med er bildene av blikkstille hav.
De to fiskerne sitter også igjen med et hav…..av makrell 🙂
Litt foto
Det har vært noen nydelige seinsommerdager siste tiden og fotoapparatet er aldri langt unna.
Enkelte ting varer bare sekunder, slik som dette bildet
Kvelder med nydelige farger er utrulig å sitte å følge med på.
Satt en time og såg utover sjøen, solens siste time den dagen
Øyeblikk som aldri kommer tilbake
En ørliten prikk av sol igjen
Alderspsykriatiske
Det ble beroligende tablett i natt for å kunne få litt søvn og for at den skulle ha virkning også i dag på formiddagen.
Til byen i oppsamlingstaxi som gjorde at vi var fremme over en time før tiden, men vi gikk i kantine og spiste og fikk slått i hjel litt tid på den måten. Billig og kjempegod mat.
Tilbake på venterommet var det ikke lenge å vente til timen. 
Vi ble delt og min mor gikk på et rom med en dame mens eg gikk til et annet med 2 damer. ( Ene var nyansatt og bare med liksom)
Det å da sitte der og skulle snakke om min mor og evt hvilke forandringer som har kommet det siste halve året det er både lett og vanskelig. Det er jo lett på den måten at en vet at en snakker med mennesker som er utdannet innen demens, som jobber med dette og som kan ha forklaringer der en selv ikke ser en logisk forklaring.
Vanskelig ja det er jo fordi en egentlig utleverer et annet menneske.
Men det er jo en sykdom og det er jo ingen vits å stikke noe under en stol, ting forsvinner ikke om en unnlater å si noe.
Så kommer plutselig tanken, hvem kommer til å sitte og utlever meg om eg en dag er den som sitter i naborommet og skal ta tester for at det skal komme frem kor mye eg forstår og klarer ?
Vil eg da være mistenksom, usikker på hva som vil bli sagt om meg?
Ja det vil eg sikkert.
Vil eg forstå hvorfor eg er der?
Min mor skjønte ikke hva ho skulle der for i dag, ho hadde jo vært der før og de gjorde jo ikke noe.
Vil eg føle meg hjelpeløs og aleine ?
Eg vet egentlig ikke hva min mor følte.
I dag kom det ikke spørsmål fra min mor etterpå, om hva vi hadde snakket om på det rommet eg var. Det spurde ho om flere ganger sist vi var der.
Men ikke i dag, og eg aner ikke hvorfor.
Følte ho seg trygg på meg i dag?
Glemte ho det ?
Nede i vestibylen satt vi en liten halvtime og ventet på taxi hjem.
Tredje besøk på alderspsykriatiske er over, tilbake om 14 dager for å høre resultat av test.
Eg klarte meg gjennom dagen uten angst, og er utrulig sliten for eg bruker enormt mye energi på slike dager.