Helgen brakte med seg litt snø til vestlandet, ikke mye vi har sett av det tidligere denne vinteren.
Ikke at det gjør meg noe, eg klarer meg helt fint uten snø eg.
Men eg synes det er fint å se på urørt snø det gjør eg, spesielt når det er blå himmel samtidig, da er det et nydelig syn.
Dagene raser av sted, tiden går så fort at eg føler eg henger på slep hele tiden. Som om en er tauet fast i en bil men ikke klarer å holde oppe tempoet så en blir bare dratt med, stående, snublende, liggende….klarer ikke henge med, det går så fort.
Det føles egentlig litt merkelig å skrive det for på samme tid så går jo samfunnet på lavgir når det gjelder restriksjoner.
Akkurat nå er vi inne i en “ikke ha besøk” periode, uke 2, så det er jo egentlig stille….. allikevel går tiden så altfor fort føler eg.
Hva må egentlig til for at eg skal få en annen følelse ?
Eg aner rett og slett ikke.
Men eg vet hva eg savner aller mest.
Det er tid , tid med mine barn og mine barnebarn.
Tid sammen.
For et par dager siden hadde ene sønnen 30 års dag og eg hadde jo virkelig trudd at eg skulle få være tilstede der den dagen.
Eg hadde overhode ikke tenkt annerledes.
Så kom der plutselig nye restriksjoner.
Eg kunne jo bare gitt blaffen kanskje, i restriksjoner og alt, men med kollektive transportmidler og nye mutasjoner samtidig så bremset alt seg opp helt av seg selv.
Men eg vet jo veldig god at eg ikke er aleine om det å savne “sine”
og eg føler slett ikke det er noe synd i meg slik sett.
I dagens samfunn med mobiltelefoner, facetime, skype og “you name it”
så har de som kan bruke det ingen problemer med å ha kontakt med hverandre.
Det er mye verre for de eldste i samfunnet som kanskje ikke har tilgangen eller vet hvordan de bruke slikt.
Og samtidig går tiden, dagene, ukene og månedene………..
