Da kommer det livstegn her på bloggen igjen.
Sist eg skrev var 22 mars og eg hadde fått snakket med alle ungene mine i løpet av helgen, jobbet i drivhuset, strikket litt og holdt meg heime.
Så kom mandagen 23.mars og eg fikk telefon fra Haukeland sykehus om at eg ville få en telefontime med nevrologisk avdeling torsdag 26.mars.
Da ville eg få info. om hva de hadde bestemt seg for å gjøre i forhold til svulsten i hypofysen og kanskje få vite nærmere når de såg for seg at ting kunne skje om det ble operasjon.
Men….sånn gikk det ikke.
Allerede morningen etter 9.30 fikk eg ny telefon fra sykehuset.
“Vi vil legge deg inn kl 12 i dag og operere i morgen” var beskjeden !!
Bergen sett fra 7.etasje på Haukeland
Ble nok noe paff først men det var bare å kaste seg rundt.
Ringte min søster og ho stilte opp for å kjøre meg,
sykehuset ville ikke at det skulle brukes offentlig transport.
Det hele gikk i ganske full fart,
kastet noen ting i sekken
+ strikketøy selvfølgelig for noe måtte eg jo kunne gjøre på mens eg var der.
Full fart og var der noen minutter før kl 12.
Og møtte et sykehus med vektere i dørene og kun de som hadde avtaler fikk gå inn,
så min søster måtte snu i døren.
Så var det samtaler både med sykepleiere,
leger og kirurgen som skulle operere,
var sikkert temmelig ør i hode av all info til slutt,
for nå i ettertid leser eg i epikrisen ting som eg ikke har fått med meg i samtalene.
Ble operert dagen etter slik da hadde forespeilet meg,
den dagen er så og si borte for meg egentlig,
men eg fikk nå med meg at kirurgen sa operasjonen hadde gått fint
og at ho hadde klart å fjerne hele svulsten.
Fikk også med meg at ho sa eg kunne nok reise hjem dagen etter….
noe eg ikke helt klarte se for meg når eg hørte det.
Men slik ble det jo heller ikke da for allerede dagen etter operasjonen startet hypofysen en oppryddningsaksjon tydeligvis ….
som den egentlig ikke skulle ha startet.
Den kvittet seg med mye mer av vesken i kroppen enn den skulle,
mye mer enn veskemengden eg tok inn i kroppen.
Så da ble det å starte medisinering for at hypofysen skulle roe seg ned,
noe som virket ei stund siden det bare er 4-5 timers virkning i en slik tablett
og sånn gikk dagene videre….
“nå tror vi det kommer seg,”
“nå stabiliserer det seg”…..
“nei nå er det kommet altfor mye igjen”.
Fredagen gikk…
og hele helgen gikk også .
Helgen gikk i 4 ting for det meste…
……..å gå tur med “håndvesken” som eg kalte kateterbeholderen,
avlesning hver time natt og dag,
tur i gangen…
50-60 meter og så snu….
ingen pasienter fikk gå ut av selve avdelingen og det var også stengt for besøkende.
…….. prøvetaking
……..strikking
….og mat.
på tur med “håndveska”
Corona tiltak
Godt med litt å gjøre
Sykepleierne var fantastiske og en ble godt tatt vare på og maten….ja den synes eg var bare super !!
Nå er jo ikke eg noe kresen når det gjelder mat men der var såååå mye godt vi fikk å spise !!
En frokost
Nydelig smootie
Eneste eg slet med var å sove,
og det var nå ikke deres feil,
men eg slet voldsomt med at eg ikke fikk puste gjennom nesa,
men kun gjennom munnen og følte eg holdt på å tørke opp på grunn av det,
det gikk litervis med vann.
Så med kun ca 2 timer søvn så og si sittende i sengen 2 netter på rad så kom der jo en reaksjon lørdag.
Merket jo godt fredag kveld at kroppen var temmelig urolig og blodtrykket var det høyeste som var målt siden eg kom inn der,
så lørdagen bare timer etter det var blitt lyst ute var angsten satt seg godt fast
og eg ble oppfordret til å bare ta noe beroligende så eg slapp bruke hele lørdagen til å slite med angsten,
eg var sliten nok fra før.
I går mandag 30.mars ble det bestemt at eg inntil videre måtte settes fast på medisiner hver dag
+ blodprøvetaking hver uke
og så fikk eg reise hjem.
Det som kirurgen forespeilet som innleggelse 2 døgn ble til over 6 døgn men eg var jo i trygge hender så eg hadde det jo ok,
og selv om eg ikke hadde gjort stort på de 6 døgnene så var eg skamsliten når eg kom hjem.
Venter på transport heim, ikke mange mennesker å se
Så gjenstår mange blodprøvetakninger fremover,
første runde på Haukeland allerede om 1 1/2 døgn,
deretter 1 gang i uka hos fastlege,
oppfølging med timer på Haukeland,
ny MR om noen måneder
osv.
Så er det bare å håpe at hypofysen finner ut av ting og at ting blir riktige når det gjelder alle kroppens hormoner.
Eg må også håpe på at hodepinen vil klare å gi seg men det finnes det heller ikke noen garantier for.
Først og fremst må eg kvile for dette har nok vært en påkjenning for kroppen,
eg tenkte ikke på det tidligere men kjenner det godt nå.
Og det aller viktigste å huske på inntil videre er å ta tablett
så ikke kroppen kvitter seg med for mye veske…
…..ikke snyte seg
….og ikke nyse.
0 kommentarer
