Angst er noe dritt, strikking terapi

For de som leser bloggen min og det eg skriver så kan det kanskje virke som at alt går på skinner og eg strikker og hekler og reiser og alt er bare gode greier.
For det er ikke hver dag eg skriver om angst, eg orker rett og slett ikke bruke energien min på det.
Så eg holder meg stille…
men det betyr ikke at eg med strikketøy og heklenåler har det helt okei.
Nei slik er det dessverre ikke.

Sist uke var ingen god uke, det startet allerede på påskeaften da eg kom hjem etter
å ha vært litt av påsken sammen med noen av ungene mine.
Hvorfor ?
Det kan eg ikke svare på.
Hadde eg kunnet det så hadde eg kanskje også kunne løst problemet akkurat da, men nei.
Bilde under illustrerer et kaos av følelser og tanker

Det eg kjenner det er at dødsangsten er veldig fremtredende og det har eg kanskje svar på siden noen eg tidligere hadde en relasjon til døde 1.påskedag. Men da snakker vi om en relasjon over 30 år tilbake i tid.
Men når det gjelder angst så har den ikke noe tidsbegrep.
Den skiller ikke mellom nåtid og fortid, den er bare kaos, den river og sliter i kroppen og hode klarer ikke være objektivt for redselen tar over.
En mister styringen.

Eg hørte på tv en dag at Martin Johnsrud Sundby hadde snakket om hjerteflimmer og angst en da kan få.
Så klart en blir livredd, det er jo logisk. Uten en arm, en fot, et øye og så masse annet så kan man jo leve….
men uten hjerte… da stopper livet.
Og med hjerteflimmer så må man jo så klart bli redd, helt forståelig.
Men en trenger ikke ha hjerteflimmer for at angsten skal ta en, nei langt derfra, og det vet nok alle de som er plaget med angst.

Eg var temmelig sliten etter sist uke, det føles som en sloss med seg selv og ikke klarer vinne.
Ikke en dag uten uro og angst det tapper kroppen veldig mye.
Den daglige turen min har eg sloss meg gjennom, dag etter dag, for det er slett ikke alltid man går på tur og bare koser seg med turen, neida en må i tillegg sloss med angsten for hvert steg en tar og det er noe dritt rett og slett.
Angst er noe dritt……som eg mer enn gjerne skulle vært foruten.

Strikkingen og heklingen er min terapi nå og det er jo flott at man har en terapi der man får utrettet så synlige ting som eg  da får. Men når en da opplever at angsten kommer snikende mens man sitter der fredfullt og strikker….
ja da er det som å møte seg selv i døren eller for å si det på en enda mer tydelig måte…..
å gå rett i en lukket glassdør.
En ser ikke glassdøren….en ser ikke annet enn garn og pinner….før en kjenner at nå …nå starter det som er veldig ubehagelig.
Mens en sitter der med terapien sin……så må en stoppe opp…. fordi en ikke klarer holde fokus.
No annet har tatt over.
Den usynlige kompisen som du egentlig ikke ønsker være kompis med kom plutselig.
Noen har uttalt at en møter angsten best ved å ta imot den som en venn…..
det er pinadø ikke enkelt.
Følelsen en har er som om en svømmer på dypt vann…med fare for å synke.

Så eg møter en ny dag håper eg….med hode over vannet og satser….
satser på å ikke synke.

Ønsker alle en fin dag og en fin uke.

 

2 kommentarer
    1. Et veldig godt beskrevet innlegg. Takk for at jeg fikk lese og få en nærmere forståelse sv hvordan noe sv dette kan være 🙂 Håper natten er god, og at dagene fremover blir bare bedre og bedre for deg etter denne «runden» om jeg forstår det riktig at det kan utarte seg i perioder 🙂

    2. Jernbanefrua..: Tusen takk for kommentar fra deg 🙂
      Ja eg håper også at dagene fremover blir gode og fine og at angsten kan holde seg i bakgrunnen. Natten ble kort når det gjelder søvn, men slik er det bare 🙂
      Ha en fin tirsdag 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg