“På gamle tomter”

Dagens tur gikk på tidlige barndoms veier.
Mange tanker, mange navn, mange følelser og enda mer forståelse i mitt eget hode.

Det er rart hva som kan dukke opp når en går slik etter veien i øsende regnvær.
Tidlig barndom…det var før skulestart det, føles som i et annet liv fordi eg ikke kan snakke med noen om det og få forståelse eller aksept for tankene og følelsene.
Det finnes jo ingen eg kan dele det med som kan forstå og bekrefte.

Startet ved det gamle meieriet, gikk oppover mot kirken.
Min mor jobbet ved det meieriet, de laget prim og brunost.
Men hvordan kunne ho jobbe der egentlig, som alenemor på 60 tallet?

Etter første kryss og opp mot første gården registrerer eg at et stort tre er borte, det hadde jo alltid vært der.
På vei mot neste kryss registrerer eg att alle de kjempestore trærne ved løen der er borte også.
På den små flaten ved krysset ser eg ned til venstre mot Hønsedalen, der er huset der beste venninna til min tante voks opp….lurer på hvem som bor der nå.
Oppe ved kirken gikk eg nedom gravene, 3 graver….. min bestefar, min bestemor og min onkel.
Et lite stopp ved hver grav, noen tanker ved hver gravstein, før turen gikk videre.

På veien kommer mennesker, navn på mennesker og navn på steder innom hode. Der bodde den og der bodde den og alle de husene der var ikke der, eg klarer se alt slik det engang såg ut, for nærmere 50 år siden.
Etter den lange slakke nedoverbakken kommer eg til krysset….nå er det enten nedover eller utover til enden på veien.
Eg velger nedover for det er min vei.
Elva som tidligere gikk der er sikkert lagt i rør og så lagt vei på for veien er mye bredere enn den var og elva er borte et stykke før den plutselig kommer til syne igjen med både lyd og fart.
Oleanna sitt hus… ( het ho egentilg Oleanna eller var ho Anna kona til Ole… eg aner ikke for ho hadde ingen mann da eg var liten)….hvem bor der nå, er det familie av henne?
Bedehuset…. det er lys i noen små vinduer i kjelleren der.
Så mye eg har leiket  i område der, i den tidligere lille skogen av løvtrær…nå er det nesten ingen igjen.
Eg husker fløyten som ble blåst i fra kjøkkenvinduet oppi der, det var moren til lekekameraten min som blåste…da måtte han komme hjem til middag
.

Så har eg plutselig veldig mye nærhet på begge sider av veien, til venstre var mitt barndomshjem…til høgre bakken med blåklokker og veien opp til løvskogen.
Her kan eg hente inn masse følelser og her kunne eg blitt stående og se og kjenne på ting.
Men så mye er jo endret på , hagen, plenen, portsøyler… er borte slik det var….endret for alltid…men ikke i mitt hode.
For eg kan hente frem bildene og plassere dei, eg skulle kunne bygget opp igjen alt til det det engang var,hvert eneste blomsterbed, hvert eneste plommetre.

Eg fortsetter ned i krysset, stadig nye hus har poppet opp der det tidligere var mark og løen i krysset ser ut som et takras mildt sagt. Ser fælt ut, bedre om den hadde blitt fjernet.
I samme øyeblikk kommer en bil og spruter vann fra en dam så eg blir våt til knærne.
Ikke bare låven som er ødelagt, veien er også full av hull her.
Hvem bor i huset her nå, er det yngste sønnen?….han er yngre enn meg.

Fortsetter nedover mot Vågen, veien er ikke slik den var, før var det jo bratt her, men det var kanskje bratt for mine små ben. Stabbesteinene er erstattet med betongkant. Det er faktisk eneste minnet eg har der min mor er med fra tiden der, en stabbestein med en spesiell form, og der …over den….kom en orm krypende.
Eneste minnet mitt som inneholder min mor i mine første 7 leveår….det kom en orm krypende over den steinen….i den bakken.
Oppe i neste kryss fortsetter veien innover Seimstranda, der er bygget ny skule også nå.
Etter første strekka kommer en til den høye støpte muren med posten oppå, neida det er ikke postkontor der lenger, men tidligere var det det og eg husker mange turer gående til postkontoret, eller forbi postkontoret for på neste strekke komme til Seimstrand Forbruksforening som matbutikket her tidligere.
I dag heter den noe så enkelt som Spar.

Så forbi de 2 tomannsboligene og så er eg tilbake ved bilen som stod ved det tidligere meieriet,
3,7 kilometer i regn er unnagjort, men tankene….ja de er der fortsatt.
Det ble en tur tilbake til fortiden.

Ha ei riktig god helg alle sammen 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg